Noe søtt, tenker da umiddelbart på noe som smaker søtt. Jeg spiser ikke godteri og svært lite sjokolade, så da må det bli en kake. Tankene mine går tilbake til den kaka som har betydd aller mest for meg, og jeg må da gå tilbake til 2. juli 2014. Vi var invitert til Øystein og Christine, og det var Christines bursdag. Vi satt samlet i stua deres, hele storfamilien, og Christine spurte om jeg kunne hente kaka på kjøkkenet.
Åh, for en kake! En lykkekake! En barnebarn kake! Vårt første barnebarn!
I februar året etter ble Leon født, og han er i dag en kjekk og flott gutt på ti år som vi alle er veldig glad i. I oktober 2018 fikk han en søster, Tilia.
Tilia kom på besøk i dag. Hun ville så gjerne gå tur med Aisha. Jeg tenker dette også er veldig søtt, bildet av henne og Aisha. Hun ønsker seg så veldig en hund, men «mamma sier at det er veldig mye jobb med å ha en hund, og at det passer best for mennesker som ikke er på jobb eller skole hele dagen.» Det har hun helt rett i. Heldigvis bor Tilia bare 20 minutter med bil fra oss, og en ettermiddagstur med Aisha lar seg lett ordne.
Søt er også denne tegningen. Den er tegnet av vår yngste sønn, Eirik. Han var ti år da han tegnet den, og han var forelsket i Jannike, en av jente i klassen. Klassekompisen Kim var forelsket i Turid. Kan jo tilføye at det ikke ble noe mer for disse parene, men det er jo hyggelige minner, da!
Fra sommervær med sol og høye temperaturer til ganske kjølig, grått vær bare på et par dager. Men jeg kan ikke deppe av den grunn! Det siste døgnet har vi fått etterlengtet regn, og det var egentlig fint å våkne opp til en våt terrasse i dag!
Ut på tur må jeg jo uansett. Kan jo ikke sitte inne og vente til det blir fint vær!
Selv om været er grått, er omgivelsene grønne. Grønn, frisk blåbærlyng overalt. Vakkert!
Furua på Knabben klarer seg godt i alt slags vær. Har du sett maken til røtter noen gang? Furua står der, helt ytterst på fjellet, og røttene går oppå fjellet og inn i lyngen.
Her ser du godt hvordan røttene ligger oppå fjellet.
Jeg går videre innover i dag, har nemlig tenkt meg ned til orkideene. Marisko. Jeg passerer trollet som står ved siden av stien. Det står der og følger med på alt som foregår i nærheten.
Når jeg nærmer meg orkideene, ser jeg at liljekonvallen er på sitt vakreste. Hjemme er den helt vissen allerede, men her er det skyggefullt, og alt er senere ute. Det viser seg at jeg er for tidlig ute, jeg ser ikke noen orkideer, og må nok ta turen om igjen litt senere. Men det gjør ikke noe, det er så fint å gå her uansett.
Jeg forlater etter hvert skogen og kommer ned til Stenseth. Russekålen gleder sine omgivelser både med sin vakre, gule farge og sin nydelige duft.
I veikanten ser jeg også mengder med blodstorknebb. De står der og byr på sin intense fiolette farge. Skjønner ikke hvorfor den heter blodstorknebb- den er jo ikke rød, akkurat!
På hjemveien stikker jeg innom en venninne, Mari. Siden det ikke ble noe marisko på meg idag, kan jeg i alle fall få en kopp kaffe hos Mari! Det får jeg, og hun får liljekonvallen.
Takket være gresset, blåbærlyngen og de vakre blomstene ble det en fargerik tur i det grå været.
I dag er det på tide å fylle opp fryseren igjen med litt bakevarer. Siden Trond har cøliaki, må jeg bake glutenfrie brød til ham. Har funnet en oppskrift på et brød som han liker veldig godt, og da er det bare å sette i gang! En blanding av glutenfritt fint og grovt mel pluss ulike frø blir dette bra!
Tilsetter deigen også to raspede gulrøtter.
Så er det tid for mine rundstykker! Hvetemel, sammalt hvete, sammalt rug og havregryn, i tillegg til solsikkefrø, gresskarkjerner, linfrø, salt og sukker, samt gulrot og tranebær. Dette blir bra!
I dag har det regnet bitte litt, men marka er svært tørr nå. Det skal lite til før man starter en brann. Jeg husker at det for noen år siden også var svært tørt om sommeren, og da var det mange små og noen store skogbranner. Nå er vi bare i mai, og vi har så å si ikke hatt nedbør siden mars. Temperaturen har vært høy, og alt ligger altså til rette for skogbrann.
I går begynte det også å brenne.
Dette skjedde like i nærheten av der jeg bor. Jeg vet ikke årsaken til brannen, men brannvesenet kom heldigvis raskt til stedet og fikk slukket brannen.
Det var rundt et mål som gikk med denne gangen. Bebyggelsen er like nedenfor brannen, og det var godt ikke hus ble skadet.
Jeg er den som elsker å tenne bål i skogen. Det er noe helt spesielt å sitte ved bålet og grille sine pølser. For ikke å snakke om koke kaffe! Som et alternativ kan du koke opp vann og fylle en termos. Du legger så wienerpølser oppi termosen, og da kan du i alle fall kose deg med pølser på tur! Kaffen kan du lage hjemme og ta med på termos.
Jeg oppfordrer alle til å vise stor aktsomhet på tur i skogen i sommer!
Det er ennå en uke igjen før vi når juni, og her blomstrer alt slik det vanligvis gjør en måned senere. Jeg plukker nå blomster jeg vanligvis plukker til sankthans, og gleder meg selvsagt over det.
Den fargerike blomsterbuketten byr på følgende herligheter:
I tillegg har jeg sett både rødkløver og blåklokke. Men er det bare glede forbundet med dette? Hva med juni og juli, da? Når alt er avblomstret? Akkurat det lurer jeg på – men enn så lenge nyter jeg de fargerike blomstene rundt meg.
Jeg har to buketter i stua, og den andre buketten består av bare prestekrager. Fint det også, synes jeg.
Atter en gang går tankene nordover til dem som ennå ikke har sett en blomst…. Håper de får en fantastisk god sommer!
Ute på tur møter jeg i disse dager noen skikkelige ekle kryp. Det er hvite larver med rader av svarte prikker. Det er svært mange av dem, og de kravler rundt inne i et hvitt nett. Hva i all verden er dette?
Jeg ser nøyere på trærne, og det er ikke lenger lett å si hva slags trær som er angrepet. Men jeg har jo sett dette en ukes tid, og i starten så jeg at det var hegg.
Nå er det omtrent ikke blader igjen! De er nemlig spist opp av disse larvene!
Det er ikke lenge siden disse trærne sto i full blomst og spredte sin duft til omgivelsene.
Nå er de forvandlet til det jeg vil kalle spøkelsestrær. Jeg trenger ikke lete lenge på nettet før jeg finner svaret på hva som har skjedd. Trærne, altså heggen, er blitt angrepet av heggspinnmøll. Heggspinnmøll er en sommerfugl der larvene spinner et garn rundt greiner og blader på trærne. Dette gjør de for å beskytte seg mot fugler og andre dyr slik at de kan spise bladene i fred og ro.
Det er minst 15 år siden det var et like stort angrep som det vi ser i dag. Det er ikke kjent hva som er grunnen til det store angrepet akkurat denne våren, og de angrepne trærne befinner seg nå stort sett i Oslo, Buskerud, Vestfold og Bergen. Heggspinnmøllen lever i hele landet opp til Trøndelag, enkelte tilfeller er også oppdaget i Nordland.
I Solbergelva, der jeg bor, er så å si all heggen angrepet. Heldigvis spres det ikke til andre treslag.Trærne ser ut som grå skjelett der de står blant de andre grønne, friske løvtrærne. Det viser seg heldigvis at de aller færreste trærne dør av dette angrepet, og de kommer med nye blader igjen til neste år.
Sommeren kom til oss i april i år. I påsken var det ikke noe snø igjen på hytta, og etter påske har det vært kjempefint vær. De siste helgene har vi hatt rundt tyve grader på dagtid. For tre uker siden begynte jeg optimistisk på kjøkkenhagen.
Jeg flyttet kassene, gravde vekk mye jord slik at det skulle bli bedre dybde inne i kassene. La på duk og fylte kassene med jord og kukompost. Jeg plantet vårløk i den ene kassa, i den er det også gressløk og timian.
I kasse nummer to plantet jeg jordbærplanter, og for to uker siden la jeg treull mellom jordbærplantene. Da vi var der sist helg, var det blomster på de fleste plantene.
Jeg har også en tredje kasse der jeg har sådd dill, og nå var den så vidt kommet opp. I denne kassen skal jeg også ha tomatplanter og litt andre urter.
Jeg var litt spent på om det hadde vært for tørt, men alt hadde klart seg uten vanning på fem dager
Med andre ord: Alt vel, alt så til å trives. Men så var det dette været, da!
Nå er det meldt snø! Jeg visste jo at det var meldt regn, og regn er velkomment siden det er så tørt, så tørt. Men snø? I slutten av mai???
Tankene mine går til alle som bor nordpå. De har ikke hatt mange varmegradene denne våren, de har vel ikke hatt vår i det hele tatt. Så hvordan kan jeg da klage når vi har hatt så flott vær så lenge?
Trøsten er at både jordbær og vårløk kan kanskje klare seg, og tomatplantene har jeg ikke plantet ennå. Men sikker er jeg ikke. Blir spennende å komme opp igjen om et par uker og se hvordan det har gått. Jeg får håpe på det beste…
Vi er hundepassere i dag, og Aisha har ikke vært inne hos oss før. Det er nok spennende for henne å komme på besøk. Hun løper litt rundt og snuser på det meste før hun slår seg til ro.
Etter en times tid er det tid for tur. Vi legger dagens ettermiddagstur til Stenseth og via kirkegården på tilbakeveien. Vi tenker det er behov for litt vann på gravstedet.
Det er mørke skyer nå, og litt regn vil være velkomment. Det er så tørt, så tørt. Det er meldt regn fra torsdag, men det må gjerne komme litt nå også!
Men enn så lenge har vi ikke kjent en eneste liten dråpe.
Vi kommer til Stenseth, og foran skolen står treet mitt. Det var en gave til meg da jeg sluttet, og det er spennende å følge det etter hvert som det vokser. Tenk, det er snart fem år siden jeg sluttet å jobbe!
På turen vår blir vi møtt av herlige dufter både her og der. Denne rosebusken, rosa rugosa, blomstrer ekstra tidlig i år. Den gir en skikkelig sommerduft, synes jeg.
Syrinen er også veldig tidlig ute, og den har blomstret i tre uker allerede. Duften sprer seg lang vei.
Så møter vi en duft vi ikke identifiserer med en gang. Hvor kommer den fra? Det eneste som blomstrer her, er noen gule blomster. Ved nærmere undersøkelse finner vi ut at duften kommer derfra, fra de gule blomstene, altså. Vi finner ut at det er russekål.
På turen finner jeg også prestekrager. Også de blomstrer en måned tidligere enn det de pleier.Slik er det når sommeren kommer allerede i april.
Etter å ha gått rundt seks kilometer er vi hjemme igjen. Himmelen har gitt fra seg noen få dråper, men vi må nok vente et par dager før regnet kommer.
Aisha legger seg på gulvet, ved føttene mine. Tror hun ble sliten etter turen, jeg!
Det blir en ny tur i morgen ettermiddag, men nå skal hun slappe av til Elin kommer og henter henne senere i kveld.
Turorientering sto det på programmet. Svart tur, vel, det blir til at vi gir opp dette prosjektet og tar en vanlig tur i stedet. Men i samme område, da, i alle fall delvis samme område! Dagens tur legges til Holtefjell, og jeg aldri vært på denne delen av Holtefjellt tidligere. Første mål for turen er Grøllafurua.
Vi tar bilen til Øvre Blygåttjern, og klokka elleve begir vi oss i vei innover i skogen. Noe av det første som møter oss, er molteblomster. For meg er molteblomster rett og slett molteblomster, men Lisbeth og Liv Unni har studert disse blomstene tidligere. De er det som kalles særbu, det vil si at hann- og hun blomster sitter på hver sin plante. Hannblomstene blomstrer hvert år, mens hunnblomstene gjerne vil ha et hvileår etter et rikt bærår. For at det skal bli laget molter, må pollen fraktes fra en hannblomst til blomsten på hunnplanten. Dette er det insektene som gjør.
Vi må jo se om vi finner både hunnblomster og hannblomster! Vi studerer blomst etter blomst, men det ser ut som om alle blomstene har pollenbærere. Hannblomster, altså. Godt det bare er oss her. Tror folk hadde stusset dersom de hadde sett oss – tre romper rett til værs og tre neser nedi myra. Ganske så komisk, spør du meg!
Vi forlater molteblomstene og går videre. Vi kommer til flere vann, de ligger gjerne i en myr. De inviterer ikke til bading, akkurat. Tenker det er mye gjørme på bunnen, og ikke lett å komme seg uti heller, slik de ligger med mye på alle kanter.
Her er det to trær som ser ganske like ut, begge høye og slanke grantrær. Men det ene er dødt, det andre lever i beste velgående. Lurer på hva som har skjedd med treet til høyre, jeg. Ser i skogen at det stedvis er mange grantrær som dør. Jeg husker at pappa for mange år siden fortalte meg om barkebillene som angrep grantrærne. Han satte opp barkebillefeller i skogen, og vi slapp de største skadene den gangen. Andre steder, for eksempel i Telemark, var det svære skogspartier med døde trær.
Nå ser det ut som om grantrær enda en gang utsettes for barkebiller eller noe annet som dreper skogen. Noen steder er det mange trær, her er det bare dette ene.
Vi passer flere myrvann på vår vei, og myrullen er også kommet. De er ikke så hvite som de pleier, det er et slags brunt støvlag på den. Kanskje de ikke liker at det er så tørt? Det er tørt selv på myrene nå.
Det er tid for lunsj, og Liv Unni og Lisbeth vet at det finnes en gapahuk i nærheten. Vi går først litt feil, og må snu for å komme til rett sted. Men der er den, og her inntar vi dagens matpakker. Som alltid smaker maten ekstra godt ute.
Så var det denne furua, da. Grøllafurua. Vi finner den, og den er jo ganske så omfangsrik. I mange år har Dagfinn Kolberg holdt konsert her til glede for dem som liker musikk og fin natur. Den første konserten ble holdt her i 2001, i 2021 ble det jubileumskonsert med skikkelig skaurock.
Lisbeth vil vi skal ta en selfie her, og hun prøver med selvutløser. Dette lykkes ikke ved første forsøk, heller ikke ved de neste åtte-ni forsøkene. Men det blir jo noen artige bilder: en blå himmel, et halvt bein, nærbilde av et halvt ansikt, bilde av litt av furu, nærbilde av et ansikt, osv. Vel, vi gir opp.
Hva gjør vi nå? Så langt har vi gått på en blåmerket sti, og vi kan gå samme vei tilbake. Men det hadde jo vært fint med en rundtur? Lisbeth og Liv Unni har gått her på vinteren tidligere, men ikke til stedet der vi har bilen. Men vi vet retningen, i alle fall.
Men så møter vi en hjelpende mann. Mannen heter Truls, han er på fisketur, og vi får bekreftet at vi tenker rett når det gjelder veien tilbake.
Den videre veien tar oss til Grølla, et stort vann i nærheten av Grøllafurua. Jeg har ikke latt meg imponere av Holtefjell så langt, mye myr og noen myrtjern her og der… Det er Ikke noe for meg som er vant til Skrim og Finnemarka. Men så kommer vi altså til Grølla.
Her er det berg som leder ut i vannet, og her er det fint å telte eller bare slå seg ned for et måltid eller en rast. Fine bademuligheter også!
Nydelig rett og slett.
Det ble ikke noen selfie ved Grøllafurua, men her har vi jo en fotograf! Truls stiller opp, han, og tar dette bildet av oss.
Jeg tar et siste bilde av dette vakre vannet, og vi følger nå en mer eller mindre tydelig sti i det vi mener er riktig retning.
Det er lite skilting her, og vi er derfor litt usikre på hvor vi skal gå. Men vi følger stien, og etter hvert kommer vi til en bilvei.
Vi sjekker diverse kart -apper, og vi tror vi skal følge denne et stykke for så å ta av til høyre. Men hvor er det? Truls dukker opp igjen, denne gang på sykkel. Han forteller at han passerte noen skilt på vei opp, og han tilbyr seg må sykle dit for å se hva som står på skiltene.
Han kommer tilbake, og kan bekrefte at det blir rett å ta til høyre ved de skiltene. Hjelpsomme, hyggelige Truls som jeg heretter tenker på som Trivelige Truls. Tusen takk, Trivelige Truls! (Mye bokstavrim der!)
Her er altså skiltene, og vi ser nå hvor vi skal gå. Vi skjønner vel ganske fort at det ikke er noen sti her, det er en skiløype slik skiltet viser. Det tar ikke lang tid før vi, etter å ha sjekket med appen, skjønner at vi ikke er on track, for å bruke et engelsk uttrykk. Vi går derfor off piste for å komme tilbake til skiløypetraseen. Dette er tungt terreng, myr i oppoverbakke, og her er det er akkurat som om føttene suges ned i myra av underjordiske vesener.
Vi kommer snart inn i skiløypetraseen igjen, men underlaget er fortsatt myr. Men vi kommer oss fremover, og snart er vi oppe ved stien vi gikk tidligere i dag. Da er det bare å følge denne tilbake til bilen.
10,7 km er fasit for dagens tur, seks timer totalt, pauser inkludert. Som alltid en fin og hyggelig tur sammen med Liv Unni og Lisbeth! Håper også Ann-Lis kan være med neste gang!
I dag er vi klare for årets første fisketur. Vi går ned til vannet og derfra går vi ned til elva. Det er svært bratt nedover, men snart er vi nedenfor den første fossen. Nedenfor fossen er det en kulp, og det er kulpene vi fisker i. I dag får vi ett napp her, men ikke noe mer.
Vi går videre til neste kulp. Ikke noe fisk der, heller, men skum lager fine mønstre i vannet.
Enda et eksempel på fint mønster. Når vi ikke får fisk, må jeg jo legge merke til andre ting!
Nye fosser og mye kulper. Det er svært bratt på sidene av elva, så det er krevende å bevege seg, mye opp for så å gå ned igjen.
Nye kulper følger, noen napp, men det blir med det! Ikke noe fisk til forrett for oss i dag, altså!
Men flotte naturopplevelser har vi fått med oss!
Et siste bilde tar vi ved badeplassen før vi går opp til hytta. Vi gleder oss til dagens middag og en tidlig kveld ved bålpanna. Står opp halv seks i morgen og kjører hjem igjen. Trond skal på jobb, men om en måneds tid er også han en AFP’er på fulltid!
