Turorientering sto det på programmet. Svart tur, vel, det blir til at vi gir opp dette prosjektet og tar en vanlig tur i stedet. Men i samme område, da, i alle fall delvis samme område!
Dagens tur legges til Holtefjell, og jeg aldri vært på denne delen av Holtefjellt tidligere. Første mål for turen er Grøllafurua.

Vi tar bilen til Øvre Blygåttjern, og klokka elleve begir vi oss i vei innover i skogen. Noe av det første som møter oss, er molteblomster. For meg er molteblomster rett og slett molteblomster, men Lisbeth og Liv Unni har studert disse blomstene tidligere. De er det som kalles særbu, det vil si at hann- og hun blomster sitter på hver sin plante.
Hannblomstene blomstrer hvert år, mens hunnblomstene gjerne vil ha et hvileår etter et rikt bærår.
For at det skal bli laget molter, må pollen fraktes fra en hannblomst til blomsten på hunnplanten. Dette er det insektene som gjør.

Vi må jo se om vi finner både hunnblomster og hannblomster!
Vi studerer blomst etter blomst, men det ser ut som om alle blomstene har pollenbærere. Hannblomster, altså.
Godt det bare er oss her. Tror folk hadde stusset dersom de hadde sett oss – tre romper rett til værs og tre neser nedi myra. Ganske så komisk, spør du meg!

Vi forlater molteblomstene og går videre. Vi kommer til flere vann, de ligger gjerne i en myr. De inviterer ikke til bading, akkurat. Tenker det er mye gjørme på bunnen, og ikke lett å komme seg uti heller, slik de ligger med mye på alle kanter.

Her er det to trær som ser ganske like ut, begge høye og slanke grantrær. Men det ene er dødt, det andre lever i beste velgående. Lurer på hva som har skjedd med treet til høyre, jeg.
Ser i skogen at det stedvis er mange grantrær som dør. Jeg husker at pappa for mange år siden fortalte meg om barkebillene som angrep grantrærne. Han satte opp barkebillefeller i skogen, og vi slapp de største skadene den gangen. Andre steder, for eksempel i Telemark, var det svære skogspartier med døde trær.

Nå ser det ut som om grantrær enda en gang utsettes for barkebiller eller noe annet som dreper skogen. Noen steder er det mange trær, her er det bare dette ene.

Vi passer flere myrvann på vår vei, og myrullen er også kommet.
De er ikke så hvite som de pleier, det er et slags brunt støvlag på den. Kanskje de ikke liker at det er så tørt? Det er tørt selv på myrene nå.

Det er tid for lunsj, og Liv Unni og Lisbeth vet at det finnes en gapahuk i nærheten.  Vi går først litt feil, og må snu for å komme til rett sted. Men der er den, og her inntar vi dagens matpakker. Som alltid smaker maten ekstra godt ute.

Så var det denne furua, da. Grøllafurua. Vi finner den, og den er jo ganske så omfangsrik. I mange år har Dagfinn Kolberg holdt konsert her til glede for dem som liker musikk og fin natur. Den første konserten ble holdt her i 2001, i 2021 ble det jubileumskonsert med skikkelig skaurock.

Lisbeth vil vi skal ta en selfie her, og hun prøver med selvutløser. Dette lykkes ikke ved første forsøk, heller ikke ved de neste åtte-ni forsøkene. Men det blir jo noen artige bilder: en blå himmel, et halvt bein, nærbilde av et halvt ansikt, bilde av litt av furu, nærbilde av et ansikt, osv.
Vel, vi gir opp.

Hva gjør vi nå?
Så langt har vi gått på en blåmerket sti, og vi kan gå samme vei tilbake. Men det hadde jo vært fint med en rundtur?
Lisbeth og Liv Unni har gått her på vinteren tidligere, men ikke til stedet der vi har bilen. Men vi vet retningen, i alle fall.

Men så møter vi en hjelpende mann. Mannen heter Truls, han er på fisketur, og vi får bekreftet at vi tenker rett når det gjelder veien tilbake.

Den videre veien tar oss til Grølla, et stort vann i nærheten av Grøllafurua.
Jeg har ikke latt meg imponere av Holtefjell så langt, mye myr og noen myrtjern her og der… Det er Ikke noe for meg som er vant til  Skrim og Finnemarka.
Men så kommer vi altså til Grølla.

Her er det berg som leder ut i vannet, og her er det fint å telte eller bare slå seg ned for et måltid eller en rast. Fine bademuligheter også!

Nydelig rett og slett.

Det ble ikke noen selfie ved Grøllafurua, men her har vi jo en fotograf!
Truls stiller opp, han, og tar dette bildet av oss.

Jeg tar et siste bilde av dette vakre vannet, og vi følger nå en mer eller mindre tydelig sti i det vi mener er riktig retning.

Det er lite skilting her, og vi er derfor litt usikre på hvor vi skal gå. Men vi følger stien, og etter hvert kommer vi til en bilvei.

Vi sjekker diverse kart -apper, og vi tror vi skal følge denne et stykke for så å ta av til høyre. Men hvor er det?
Truls dukker opp igjen, denne gang på sykkel. Han forteller at han passerte noen skilt på vei opp, og han tilbyr seg må sykle dit for å se hva som står på skiltene.

Han kommer tilbake, og kan bekrefte at det blir rett å ta til høyre ved de skiltene.
Hjelpsomme, hyggelige Truls som jeg heretter tenker på som Trivelige Truls.
Tusen takk, Trivelige Truls! (Mye bokstavrim der!)

Her er altså skiltene, og vi ser nå hvor vi skal gå.
Vi skjønner vel ganske fort at det ikke er noen sti her, det er en skiløype slik skiltet viser. Det tar ikke lang tid før vi, etter å ha sjekket med appen, skjønner at vi ikke er on track, for å bruke et engelsk uttrykk.
Vi går derfor off piste for å komme tilbake til skiløypetraseen. Dette er tungt terreng, myr i oppoverbakke, og her er det er akkurat som om føttene suges ned i myra av underjordiske vesener.

Vi kommer snart inn i skiløypetraseen igjen, men underlaget er fortsatt myr. Men vi kommer oss fremover, og snart er vi oppe ved stien vi gikk tidligere i dag. Da er det bare å følge denne tilbake til bilen.

10,7 km er fasit for dagens tur, seks timer totalt, pauser inkludert. Som alltid en fin og hyggelig tur sammen med Liv Unni og Lisbeth! Håper også Ann-Lis kan være med neste gang!