Jeg er jo på hytta, og tenker jeg da må ha noe som har med hytta å gjøre. Vi var så heldige at vi fikk denne hytta i 1996, og da var guttene våre ni og seks år gamle. Foran hytta var det et lite tre, en liten gran.
På dette gamle bildet ser du det lille grantreet, og du ser også Øystein og Eirik som i dag er voksne menn.
Granen er der fortsatt, men nå er den blitt atskillig større.
I det gamle albumet finner jeg også to bilder av guttene der de skyter på blink. Her er Øystein in action,
og her Eirik.
Luftgeværet har vi fortsatt, og det brukes ikke minst under påskelekene hvert år.
Her er Leon, Øysteins eldste, som denne gangen traff to av tre blinker!
Fra det gamle albumet tar jeg også med et bildet innefra hytta. Jeg husker jeg laget nye gardiner da vi overtok hytta, og de synes jeg ble veldig fine.
Slik ser det ut i dag, tekstilsmaken har forandret seg, må jeg si! Bordet er det samme, det gjelder også for stolene ved enden av bordet.
Dette er mitt bidrag til Den gang da, og enda en gang takker jeg Margrethe som hver uke gir oss nye utfordringer.
På fellesområdet mellom blokkene har vi i tillegg til blomsterkasser også et stort område med grus. Skjønner vel ikke tanken bak dette, men det er klart at området kan brukes til ulike spill.
Området er også et yndet sted for ugress. Vanlig ugress som for eksempel gress og løvetann, men det er også masser av små bjørker her!
Vel, alt skal bort til syttende mai, har jeg bestemt meg for, og jeg starter arbeidet fire dager før. Det tar laaaang tid, og jeg får god til til å tenke på alt og ingenting mens jeg holder på. Hva om vi startet en bjørkefarm her? Salg av bjørkeved kunne gi gode inntekter til sameiet! Nei, da ville jeg heller gå for bøk. Tenk så fint med en bøkeskog! Men det er ikke noen små bøketrær her…
For et par uker siden plantet jeg på kirkegårdene. Bestemoren til mannen min ligger på Bragernes kirkegård i Drammen. Den graven er min dårlige samvittighet da jeg sjelden er der. Vi kjøper en krans til jul, tenner også et lys da. Til 17. mai planter vi for sommersesongen, og da pleier jeg å plante en begonia da denne stort sett klarer seg selv. Dette gjorde jeg også denne gangen.
Samme dag plantet jeg også på gravstedet til mine svigerforeldre. Det ligger på kirkegården i Nedre Eiker, og der er jeg ofte. Det er i gangavstand fra oss, og vi legger ofte turen innom kirkegården. Det gjorde vi også i går, og da så vi det var veldig tørt der. Vi bestemmer oss derfor å dra til Drammen og vanne gravstedet også der før 17.mai.
Vi kjører innover til byen og skal snart få oss en overraskelse…
Jeg går innover i den vakre kirkegården, og kommer snart til gravstedet til bestemoren til Trond. Der møtes jeg av et tomt hull – noen har stjålet blomsten jeg plantet her!
Jeg ser ganske så snart at det samme har skjedd på gravstedet ved siden av.
Jeg kan ikke skjønne at noen kan gjøre noe slikt! Så frekt og respektløst! Kan ikke skjønne at noen har glede av å besøke et gravsted heller der de vet at blomstene er stjålet.
Jeg går ned mot torget for å se om jeg kan få tak i en ny begonia, men blomsterutsalget der er stengt. Jeg går derfor til Mester Grønn, men der har de ikke så stort utvalg.
Jeg ender opp med å kjøpe en rød pelargonia, og håper at også denne blomsten vil klare seg sånn noenlunde selv. Men jeg må nok ta noen turer til byen for å knipe av de visne blomstene.
Jeg blir både sint og trist av slikt, har jo lest om andre som har opplevd dette, men nå var det altså min tur. Skjønner fortsatt ikke at folk kan få seg til å stjele på en kirkegård…
Som tidligere beskrevet la jeg noen paprika- og chilifrø i en blomsterpotte i starten av februar. Frøene spirte, og plantene utviklet seg. Inntil for vel en uke siden hadde jeg dem inne, men nå har jeg satt dem ut.
Chiliplanten er den til høyre, paprikaen til venstre.
Jeg hadde en chiliplante til, men den ga jeg til en venninne, til Liv Unni. Hun ga meg en agurkplante som jeg har i urnen i forkant. Jeg er litt spent på den- hvor stor blir den, tro?
Av Liv Unni fikk jeg også to tomatplanter. I likhet med agurkplanten har hun drevet dem frem fra de bare var frø.
Jeg er spent på hvordan det går med kjøkkenhagen min på hytta. Den har ikke fått vann siden søndag, og vi skal ikke opp dit før syttende mai. Men slik er det alltid på hytta, der er jeg prisgitt det vannet som kommer fra himmelen….
Men spennende er det i alle fall, å følge det som vokser både på terrassen og på hytta!
Vi har store fellesområder i sameiet vårt, og de består av blomsterbed, blomsterkasser og gressplener. Alt vedlikeholdes av oss som bor her, og vi er organisert i ulike grupper. Alt arbeid er frivillig, man trenger ikke være med i noen gruppe. Jeg er med i en av hagegruppene, og Trond er med i plengruppa. Jeg hjelper til med gressklipping, jeg også.
Om høsten setter vi løk, og det gir oss flotte fargerike opplevelser nå. Tulipanene er så vakre!
Det er søndag kveld, og vi er hjemme igjen etter å ha tilbrakt noen dager på hytta. Det er flere dager siden vi sist gikk tur med Aisha, så hun blir med på dagens kveldstur.
Vi går nedover mot elva, og på vår vei dit, passerer vi treet mitt. Det er selvsagt ikke mitt tre, det er bare det at jeg liker det så godt. Det er fint om vinteren, om våren, sommeren og om høsten. Et fantastisk flott lønnetre.
For å komme ned til elva, må vi krysse hovedveien, og der er det en rundkjøring. På en søndag kveld er det en del trafikk, folk skal hjem til Drammen igjen etter en helg borte. Å krysse filene som kommer fra Drammen er ikke noe problem, det er litt verre å krysse filene som går til Drammen Men som alltid er det noen som slipper oss over, og jeg vinker alltid til takk!
Vi går videre ned mot elva, og det tar ikke lang tid før vi er ved utløpet av Solbergbekken. Det er så idyllisk her!
Vakkert, synes jeg! Så flotte grønnfarger!
Båthavna er tom, det har den vært de siste to-tre årene. Det er synd, tidligere var det mange båter her, men de har nå fått en ny havn lenger ut.
Her deler elva seg, hovedelva til venstre og Kilen til venstre. Og ved steinene- Aisha!
Vi går langs Kilen, og her er er det bekkeblom i vannkanten. Gul, varm bekkeblom som lyser opp i det grønne.
Vi gir videre innover, og sola vil snart forsvinne bak Solbergfjell.
Litt lenger inn i Kilen, ligger det en liten båt.
Vi tar en liten ekstra sløyfe og går bortom broa som krysser Kilen. Vinterkarsen gir en flott gulfarge til landskapet.
Så å si alle er ferdig med våronna nå. Her er det både sådd og tromlet.
Her nærmer vi oss Killingrudalleen, og jeg må ta et bilde før sola er borte.
Killingrudalleen, vakker som alltid, også uten sol. Lindetrærne står der, så majestetiske på begge sider av veien. De er ikke i blomst ennå, må nok vente til juni før de sender sin fantastiske duft ut i omgivelsene.
Men syrinen, den blomstrer, og den er det mye av her i Solbergelva. Den sprer gladelig sin nydelige duft, og gleder alle som går forbi.
Rød jonsokblom, også kalt sankhansblomst og praktsterne, blomstrer også. Den har ikke noen spesiell duft, men den forteller oss at vi har og har hatt en fantastisk deilig vår siden den blomstrer allerede,
Tankene går til dem som bor nordpå. Det er fortsatt mye snø mange steder, og det er fare for snøfall også på 17.mai. Håper de i alle fall får en nydelig sommer!
Plutselig står de i blomst. De vakre, duftrike hvite små. Liljekonvallene. Det er mange av dem rett oppi skogen her, og jeg plukker et par buketter mens går tur med Aisha. En bukett til meg, og en bukett til Elin, Aishas eier.
Jeg vil plukke et par buketter i morgen også. Det er ikke alle naboene mine som er så gode til beins, og da er det hyggelig å kunne gi bort noen buketter slik at også de kan nyte duften av disse vakre blomstene.
Kan ikke si at gleder meg her jeg sitter på bussen. Time hos tannpleier kokka 13.00.
Er det noe å være engstelig for, da? Ja, jeg har hatt samme tannpleier – og samme tannlege- i over tretti år. De kjenner meg og vet at jeg får gysninger og grøsser bare jeg tenker på et tannlegebor. Bare lyden er helt forferdelig!
Jeg borer rett nok ikke hos tannpleieren, men tannsteinen skal bort. Hun jeg gikk til inntil for noen måneder siden, visste at jeg ikke liker den borlignende gjenstanden som har en så ekkel lyd. Hun brukte derfor kun instrumentet som pirker vekk tannsteinen.
Men nå har hun gått av med pensjon. En mann har overtatt, og han heter Casper. Hvordan er han, tro? Vet han at jeg har tannlegeskrekk? Skal jeg fortelle han at han ikke får bruke det ekle tannsteinboret eller hva det nå heter? Eller skal jeg gi det et forsøk denne gangen?
Jeg gruer meg altså til å møte denne personen som jeg ikke kjenner, og som alltid er jeg også redd for at undersøkelsen skal avdekke hull som må behandles. Rart det, egentlig, jeg har omtrent ikke hatt hull siden jeg gikk til skoletannlegen, men allikevel er jeg redd for dommen som kommer etter undersøkelsen. Det kan jo hende jeg må bytte en plombe også!
Klokka 13.04 kommer en mann ut i venteværelset, og jeg blir ropt opp. Jeg blir vist inn på undersøkelsesrommet, og blir ønsket velkommen. Han forteller hva han skal gjøre, og sier at jeg må spørre hvis det er noe jeg lurer på. Jeg benytter anledningen til å fortelle om min tannlegeskrekk og at jeg ikke liker lyden av tannsteinboret. Han sier han er klar over det, han er blitt informert av min tidligere tannpleier. Så godt å høre det!
Vi snakker litt om min tannlegeskrekk, og det er nesten så jeg får tårer i øynene. Her en det en person som forstår hva jeg sliter med!
Undersøkelsen starter, og han forteller hele tiden hva han skal gjøre: Nå kommer det litt luft. Nå skal jeg begynne i underkjeven. Hvis det er ubehagelig, stopper jeg med en gang. Vis med den venstre hånden dersom det er vondt eller ubehagelig.
Jeg bestemmer meg for å la tannsteinboret få en sjanse, og det går faktisk helt bra. Etterpå er det manuell pirking, og det er ikke ubehagelig i det hele tatt!
For en lettelse! Null hull også!
Nå vet jeg at jeg ikke trenger å grue meg til neste gang jeg skal til ham. Så godt!
Det er med stor lettelse jeg går ut i venteværelset igjen. Det er nesten så jeg svever nedover trappene. Så lykkelig!
Jeg har litt tid før bussen kommer, og tar en tur bort i parken. Vakkert!
Jeg går bortover gata, og da, plutselig, kjenner jeg den. Den nydelige duften. Tenk, den er her allerede! Syrinen!
Toner i lilla og fiolett.
Jeg har så lyst til å plukke med meg en liten kvist, men det tør jeg ikke. Jeg husker jeg en gang gikk forbi en syrinbusk som dette, og inne i hagen var det en dame. Jeg spurte så pent om jeg kunne få ta med meg en kvist, og det fikk jeg. Hun syntes det bare var hyggelig at jeg spurte! Men i denne hagen så jeg ingen da jeg gikk forbi.
