Dagens utfordring er nummer 16 i rekker, og det forteller meg at halve januar er over allerede! Dagens tema er TULL OG FJAS.
Jeg liker tull og fjas, finner på mye rart. Et eksempel kan være:
Vi har besøk, alle har satt skoene sine i entreen. Jeg knyter sammen skoene slik at de alle henger sammen når gjestene er klare til å gå. Eller jeg setter dem sammen slik at de ikke danner et eneste par.
Da jeg jobbet i ungdomsskolen, hadde elevene med jakkene inn i klasserommet. De satt i hestesko og hadde jakkene på stolene. Jeg knøt en gang ermene sammen to og to, og alle jakkene hang sammen da elevene skulle ut. En annen gang hadde vi heldagsprøve. Elevene satt i et storklasserom, tror det var omtrent femti elever der inne. Vi var tre lærere der, jeg hadde kjøpt twist, vi la dem i tre boller som vi tok med oss til klasserommet. Etter et par timer, kastet vi tvisten rundt i klasserommet. Skikkelig populært!
Vi hadde selskap hjemme da pappa var seksti år. Vi var 40 til bords, og vi hadde laget sang. 38 ark hadde samme tekst, pappa og en av kameratene hans fikk en tekst der vi hadde lagt til noen ord her og der slik at det ikke stemte med melodien.
Men hvorfor bilde av roser? Jo, fordi jeg har lyst til å reflektere litt rundt livet som en dans på roser.
Livet er ikke noen dans på roser, og det skal det heller ikke være, tenker jeg. Jeg tenker vi har godt av å møte motgang i blant, motgang gjør oss sterkere og mer robuste. For mye motgang er selvsagt ikke bra, men vi tåler en del av den.
Jeg er redd for at mange av dagens barn og unge opplever for lite motgang, de har curlingforeldre som baner vei og sørger for at det ikke er noen hindringer i løypa. Men hva slags mennesker skaper vi da? Jeg er redd vi får en generasjon mennesker som ikke er robuste nok til å takle hverdagen og dens utfordringer, vi får mennesker som knekker som frosne strå så fort de møter motgang.
Videre er det mange foreldre som forhandler med barna i stedet for å sette tydelige grenser. Barna blir lyttet til, de får uttrykt sine behov og følelser, og veldig ofte får de det som de vil. Vi får en generasjon mennesker som er opptatt av meg og mitt, som ikke tenker fellesskapets beste, og som ikke uten videre godtar arbeidslivets regler.
Jeg tenker vi skal oppdra barn med en kjærlig hånd, vi skal vise at vi er glad i dem, men de skal oppleve en tydelig grensesetting. De skal møte utfordringer og motgang, de skal oppleve at motgang gjør sterk, og vi voksne skal legge til rette for at de utvikler toleranse, respekt, ansvar og empati.
Gjør vi dette, kan livet bli nesten som en dans på roser der man stikker seg på torner underveis, der man slikker sine sår, står på videre, stikker seg igjen, for så å reise seg enda en gang.
Vi er kommer til midten av januar, og siden sist er det kommet rundt 10 cm ned snø. Vi har hatt en skikkelig kuldeperiode med temperaturer rundt -20, i går var det 0 grader, i dag -8, og det er varslet kaldere senere denne uken.
Hva annet har skjedd siden sist? Det er ikke mye som har skjedd, men dagene er blitt lenger, hele 49 minutter lenger enn ved vintersolverv. Vi har i første del av januar hatt noen helt fantastiske soloppganger og solnedganger, de har vært svært fargesprakende, fra mørk lilla til laksefarget. Masser av bilder er lagt ut på sosiale medier, og du kan også se noen av dem en av mine tidligere bloggposter denne måneden.
Klokka er halv åtte når jeg går ut denne dagen. For to uker siden var det ganske lyst, det skyldes nok skydekket som lå over dalen. Idag er det klarvær, og desto mørkere.
Hodelykten har jeg glemt, og det er ganske så mørkt når jeg går inn i skogen. Det kom litt snø i går, og det har føyket en del. Jeg kunne med fordel ha hatt en lykt, men jeg ser jo hvor stien er, og kommer meg greit fremover. Det er et trått føre, jeg føler jeg går i potetmel. Det knirker på en helt spesiell potetmelmåte.
Snart nærmer jeg meg lysløypa, det er så fint å se lyset der fremme.
Det er nesten helt stille her jeg går, jeg møter en mann, ellers ingen. Jeg hører ikke et eneste fuglepip, hører bare en hund langt borte. Jeg hører også bilene som et sus i bakgrunnen, et sus jeg nesten ikke registrerer. Jeg kjenner lukten av sigarettrøyk, det er nok noen i nærheten som er ute og tar seg sin morgenrøyk. Kanskje er det et nyttårsforsett som ikke gikk bra, kanskje har han eller hun ikke noen planer om å slutte i det hele tatt.
Oppe på Batteriet er det mye snø, rundt 40 cm tenker jeg. Benkene står der, de har et godt snølag på seg og venter bare på at noen skal børste den vekk og sette seg på dem.
Steinmuren er helt dekket av snø nå.
Jeg går til enden før jeg snur og går oppå muren tilbake.
Utsikten er fantastisk i dag, i klarvær som dette ser jeg helt til Jonsknuten i Kongsberg. Elva er delvis islagt.
På vei nedover igjen tar jeg et bilde mot Drammen, Det ligger et tåkebelte langs elva, ellers er det klart og fint også i denne retningen. Det er ennå en stund til sola kommer opp, men det blir nok ikke noen fargesprakende soloppgang i dag.
Snøen ligger på grenene, og jeg tenker at det må være sterke grener og kvister som klarer å holde seg oppreist, for å si det sånn.
Jeg må ta et pipebilde i dag også. Fortsatt sover de nok de som bor i disse leilighetene, og pipene er nå kun silhuetter i en gryende soloppgang.
Snart vil ovner tennes, røyk vil stige opp fra pipene, og lukt av vedfyring vil prege omgivelsene.
Her står et av favorittrærne mine. Tror det er en ask, det til høyre. Bladene kommer alltid sent her, jeg må nok vente til ut i mai før dette treet er grønt.
Jeg forlater lysløypa, det er blitt mye lysere nå, og det er ikke lenger en mørk skog jeg går inn i.
Tenk, om noen måneder vil det være helt grønt her! Det er det som er så fint med å bo i Norge, det at årstidene er så forskjellige. Jeg elsker jo våren, men tror nok ikke våren hadde vært så fin dersom jeg ikke hadde hatt vinteren først!
Vel hjemme igjen kan jeg konstatere at det blir en heller kjedelig soloppgang, men sol blir det i alle fall. Om fjorten dager kommer en en ny oppdatering. Da vi vii være ferdig med januar allerede!
Etter tidenes soloppgang i går er det i dag tåke. Tåke som pakker meg inn som en varm dyne. En god følelse, det også!
Jeg er tidlig oppe, men velger å vente litt før jeg går ut. Har nemlig tenkt å legge dagens morgentur til Knabben, og det kan være greit å kunne se stien! Men kvart over åtte er jeg på vei oppover.
Det er ikke så kaldt i dag, bare minus seks. Det knirker ikke lenger på samme måte som det gjør når det er veldig kaldt, nå har jeg mer følelsen av å gå i potetmel. Litt trått, altså. Det er helt stille rundt meg, ingen dyr å høre, ingen fugler. Ingen mennesker heller, men det er jo ikke mange som er oppi skogen her på denne tiden av døgnet.
Men snart møter jeg er mann som er ute med hunden sin. Han har vært veldig tidlig ute, er allerede på vei ned igjen. Vi slår av en hyggelig prat, og jeg benytter anledningen til å sende en hilsen til Pål Erik og Bayer.
Jeg fortsetter oppover, snur meg, ser nedover, og ser antydning til en soloppgang over tåkehavet. Tenker det blir flott å komme opp på toppen!
Det er tungt å gå oppover her, men når jeg kommer hit, er jeg alltid lettet. Her er det nemlig endelig en bortoverbakke, og jeg føler alltid at jeg er oppe her, selv om det fortsatt er noen stigninger igjen.
Like før jeg kommer opp, møter jeg en gutt med stor ryggsekk og sovepose. Han forteller at han har sovet ute i natt, litt kaldt sier han, men en god opplevelse! Skulle ønske jeg var like tøff, at jeg hadde tort å ligge ute alene…
Oppe på Knabben har jeg som ventet en flott utsikt ut over tåkehavet. Tenker på alle nede i bebyggelsen som ser ut av vinduet og tenker at det er en grå og trist dag….
Soloppgangen er ikke ventet riktig ennå, og jeg bestemmer meg for å ta en tur bort til furua. Det er en helt spesiell furu, og er et yndet fotomotiv.
Er den ikke flott?
Jeg tar et siste bilde av tåkehavet før jeg går ned igjen. Solppgangen lar vente på seg, jeg får ta den en annen gang.
På vei ned igjen ser jeg at sola kommer mer og mer, men fortsatt er det ikke noe sol her jeg går.
Og hjemme igjen ser det slik ut!
Oppfordringen må være: Kom deg opp i høyden, det er nemlig nydelig vær i dag!
Pappas hender som kjæler med kinnet mitt Pappas hender som stryker meg over håret Pappas hender som masserer mine føtter Pappas hender som er fylt med ømhet
Pappas hender som strever med finmotorikk Pappas hender som allikevel skriver Pappas under som skriver de kjærligste bursdagskort Pappas hender som nå bare er minner-
Pappas hånd i min på dødsleiet Den siste kontakten – et svakt lite håndtrykk Mye kjærlighet i et lite håndtrykk som så vidt kunne kjennes-
Pappas hender
Det var stort for pappa å få det første oldebarnet. Leon fikk fire år sammen med sin oldefar- her hånd i hånd.
Og – du skjønner helst sikkert at jeg var veldig glad i pappaen min.
Jeg er et A-menneske, og jeg liker å stå opp tidlig. Hver dag. Tenk så mye jeg går glipp av hvis jeg sover til ni eller ti? Soloppganger for eksempel. Hver dag går jeg ut en tur før frokost, mellom klokka sju og åtte. I dag sover jeg lenger enn vanlig, og går ikke ut før klokka kvart på åtte. Blir litt overrasket over temperaturen, minus åtte, trodde det skulle bli mildere i dag, men mildværet kommer nok etter hvert.
Jeg tar et bilde fra terrassen før jeg går ut.
Vi solgte huset og kjøpte leilighet høsten 2016. Vi kunne velge mellom flere, og jeg er så glad for at vi valgte denne. Vi har en fantastisk flott utsikt, ser mot Drammen på den en ene siden og mot Mjøndalen på den andre. Og – vi opplever de vakreste soloppganger.
Det kjennes ikke kaldt når jeg kommer ut. Det er vindstille og bare helt nydelig.
Jeg går ikke samme ruten hver dag, og i dag velger jeg å starte i skogen. Jeg trenger ikke lykt, men det er ganske mørkt. Noen steder åpner det seg, og jeg ser litt av bebyggelsen mellom trærne.
Jeg tenker på rådyra, jeg ser ofte rådyr her, men ikke i dag. Kanskje de fortsatt sover.
Er så glad i trær jeg. Løvtrær er veldig fine, også på denne tiden av året, ikke minst med en slik bakgrunn!
Jeg forlater nå skogen, og går ned i bebyggelsen igjen. Synes himmelen forandrer seg hele tiden, og det gjør den jo. Her er den preget av dramatikk, mørke farger.
Nå har den plutselig fått et mer rosa og lilla preg.
Jeg kommer etter hver ned på hovedveien, men her tar jeg ikke noen bilder. Har mer enn nok med å komme meg vekk, eksosen ødelegger den gode stemningen. Det er mange som kjører barna til skolen, biler står stille mens foreldre tar farvel med barna sine. Eksos. Barna krysser veien, bilene må vente til det blir grønt lys igjen, og det blir kø. Enda mer eksos.
Men snart er sentrum et tilbakelagt kapittel, og jeg er glad for igjen å være omgitt av frisk luft. Himmelen har nådd et nytt stadium, gulfargen er blitt mer fremtredende. Vakkert.
Jeg går videre oppover, det er jo alltid slik at dersom man først går nedover, blir det oppoverbakker hjem igjen. Jeg snur meg, og nå ser det ut som om himmelen er i brann.
Etter nesten en time er jeg hjemme igjen, og jeg må jo bare ta et nytt bilde fra terrassen. Det er jo bare såååå vakkert!
Klokka ti tar jeg dette bildet. Slik ser det ut nå, ikke særlig spennende akkurat. Tenk hva jeg hadde gått glipp av om jeg hadde stått opp først nå! Nei, man må tidlig opp – morgenstund har gull i munn.
Dette er litt vanskelig, synes jeg. Ikke er det lett å finne bilde, heller. Men –
Tankene går til Flaxlodd, håpet og spenningen er like stor hver gang, men det ender som regel uten gevinst. Det skjer også at jeg vinner 25 kr, noen ganger også 50. Men dersom jeg prøver meg igjen, tar det ikke lang tid før gevinsten er tapt. Heldigvis stopper jeg der, kjøper kanskje 15 lodd i løpet av et år.
Tror nok alle skulle ønske de hadde flaks også med sine lottotall, jeg forsøker hver uke, men jeg har ikke gått i pluss akkurat. Noen ganger vinner jeg 60 kroner, andre ganger 90. Men dersom jeg ikke forsøker, har jeg jo ikke noen mulighet til å vinne…
Nei, pengene må nok komme på annen måte.
Griseflaks, sier vi. Hvorfor det? Hvorfor ikke saueflaks eller hesteflaks? Er det fordi det er svinaktig artig å vinne? Jeg googler, og finner følgende:
Griseflaks og svinehell er uttrykk med opprinnelse i tysk. Det kommer fra middelalderen, og uttrykket heter Schwein haben. Den som da tapte i en sportslig konkurranse, fikk en gris som trøstepremie. Man hadde da griseflaks som fikk noe som ikke i det hele tatt var forventet. Snakker om heldiggris, tenker jeg! Det kan være at det finnes flere forklaringer, men dette er i alle fall en teori om opprinnelsen.
Det ender med at jeg må tegne en liten gris, har jo ikke lov til å kopiere bilder fra nettet.
Etter en skikkelig husmordag med baking, klesvask og vask av leilighet skal det bli godt å komme ut en tur. Klokka er kvart over fire, sola har gått ned, og det vil snart være mørkt. Vi legger hodelykt i rompetaska og starter oppstigningen med Knabben som mål.
Blåtimen er her!
Jeg har ikke gått langt før jeg merker at jeg er for godt kledd- det er jo ikke lenger femten kuldegrader! Men det hjelper å dra ned glidelåsen.
Vi begynner å nærme oss toppen, og fortsatt ser vi labbeløypa, vi trenger ikke hodelykt ennå. Vi er spente på hva som møter oss- hvordan vil himmelen være?
Svaret får vi ganske så snart- den er vakker!
Veldig vakker!
Et sliuettbilde må vi selvsagt ta!
Selvsagt må jeg også ta et bilde av utsikten! Det er nesten finere utsikt nå enn det det er på dagtid! Neste gang vi går hit opp på kveldstid, vil vi ha med oss litt ved. Et bål her hadde jo vært kjempefint!
Det er tid for å gå ned igjen, og plutselig er det blitt helt mørkt!
Det er noe helt spesielt å gå i mørket, en helt spesiell stemning. Kanskje gjentar vi turen allerede i morgen?
Januar går fort dette året. Hver dag med nye utfordringer, skikkelig gøy! Dagens utfordring er MØRKE.
Januar er en mørk måned, men tankene mine går videre til slutten av mars. Da håper jeg utesesongen kan starte. Jeg elsker utekvelder på terrassen, men alle finest er det mars, april og september. De fleste ville vel velge sommermånedene, men da er det så lyst ute!
i slutten av mars er terrassen min klargjort for utekvelder. Terrassen er vasket, det samme er møblene, og skinn, puter og tepper er på plass, glødelampa henger ned fra taket, og lyktene står rundt omkring. I glasset er det rødvin.
