Det er tirsdag, og jeg ligger lenge i dag. Har nemlig planlagt en morgentur til Knabben, og da kan jeg ikke starte for tidlig. Det er greit å klare seg uten hodelykt!
Klokka er rundt åtte når jeg legger i vei.
Det er tredje dag med plussgrader, pluss 6 denne morgenen.
Veien inn til blokkene er dekket av is, ren hålke.
Det har nok vært kuldegrader i natt, jeg merker at stien er hardere nå enn det den var i går.
Jeg ser at sola er på vei opp, sjekker klokka og tid for soloppgang, og finner ut at jeg kan rekke den.
Det er tungt å gå oppover, på tom mage. Jeg spiser alltid frokost etter morgenturen, men det er litt mer krevende å gå oppover her enn det det er nede i bebyggelsen.
Må stoppe opp noen ganger, tar et bilde eller to, og ser at dette kan bli en fin soloppgang!
Nesten oppe!
Er alltid glad når jeg er kommet så langt!
Oppe! Jeg rakk det!
Like før sola står opp nå, og det er så vakkert!
Jeg må bare bort til furua også. Jeg snur meg og tar enda et bilde på vei bortover. Nå er den oppe!
Det er ikke noen labbeløype bort til furua, og jeg synker langt ned der jeg går.
Det er merkelig hva en kan gjøre bare på grunn av ei furu!
Men dette er jo ikke hvilken som helst furu- dette er Furua, det. Furua på Knabben.
Tankene går til Reidun, Ole og Jon, som også er veldig glad i denne furua.
Jeg går tilbake, og må ta enda et bilde… kan ikke få nok av dette, jeg!
Et siste bilde av sola før jeg går nedover igjen.
Jeg er takknemlig for at jeg har så god helse, for at jeg kan komme meg opp opp hit og få med meg opplevelser som denne.
Jeg kan vel ikke få en bedre start på dagen!
Jeg ser deg
Jeg bryr meg om deg
Jeg ønsker deg alt godt
Jeg hjelper deg
Jeg fremsnakker deg
Jeg passer på deg
Jeg er der for deg
Jeg viser at jeg er glad i deg
Jeg viser at akkurat du betyr mye for meg
Tema for dagens utfordring er MASKE.
Jeg elsker å strikke, og tenker alltid hvor fantastisk det er at det hele starter med en liten maske. Det siste året har jeg strikket tre gensere i garnet Silk mohair, et veldig tynt garn som gir den letteste genser. Så varm, så behagelig å ha på.
Lurer på hvor mange masker det er i en genser, jeg? Jeg kunne sikkert gjøre et overslag, men jeg nøyer meg med å si at det er svært, svært mange, uendelig mange.
Dette er en maske, og tenk deg, etter noen uker, er genseren til venstre under en realitet!
Jeg har altså strikket tre av dette garnet, den tredje genseren ble julegave til en av svigerdøtrene mine. Jeg kunne tenke meg å strikke enda en, en som jeg kan bruke på kjølige sommerkvelder. Det måtte da bli en litt mer sommerlig farge.
Dagens utfordring er SNØENGEL.
Tankene går da til det å kaste seg bakover i snøen, vifte med armene og beina, og lage englefigurer.
Regner med at det er mange som tenker slik.
Men det finnes også andre snøengler, eller fjernesnøenengler. Tenker på alle dem som står på dag og natt for at våre veier skal være farbare. De må noen steder snirkle seg forbi biler som står parkert delvis i veien, noen har også parkert på fortau!
Når de endelig er ferdig med alt sammen, kommer det ny snø, og arbeidet må gjøres på nytt. Det er lite tid til pauser, det blir lange arbeidsdager, men folk er veldig fornøyde og roser dem i aviser og på sosiale medier.
Men stopp litt, er det slik? Nei, de positive tilbakemeldingene er få. De negative tilbakemeldingene er å finne i alle medier. Folk klager på dem som brøyter, de klager på at veien ikke er brøytet akkurat når de selv skal kjøre der, de klager på at veien inn til huset eller hytta ikke er nybrøytet. De klager også på at de har fått snø i egen utkjørsel etter at brøytebilen har kjørt forbi.
Snakker om egoister, tenker jeg! De ser bare seg og sitt. Jeg leste i avisen at Drammen kommune hadde hatt 70 brøytebiler i sving, disse gikk omtrent hele tiden. Dette burde jo være mer enn nok, men ved snøfall som vi har opplevd et par av den siste tiden, er dette allikevel ikke tilstrekkelig. Det skjønner de aller fleste, de er tålmodige og venter til snøen er fjernet. Men de som klager, det er de som høres, og de gjør mye ut av seg.
Gledelig er det da å lese at noen ser litt lenger enn sin egen nese, at folk lage kaffe og serverer brøyterne både varmt drikke og noe ved siden av, at noen ser dem og den flotte innsatsen de gjør.
Snøenglene våre fortjener en stor takk fra oss alle.
Helt generelt tenker jeg at vi skal blir bedre på å gi hverandre positive tilbakemeldinger. Vi skal ikke bare ta ting for gitt, men virkelig se den som utfører et arbeid og anerkjenne dette ved å dele ut ros og takk.
Det er mye jeg kunne skrive om her, men jeg velger å sette fokus på sterk fysisk helse.
Jeg er veldig aktiv, går tur på beina, på truger og av og til på ski, og jeg trener styrke. Styrketrening startet jeg med for to år siden, hadde personlig trener de første månedene. Det var en god investering, og jeg trener på studio to ganger hver uke. Ikke like fristende hver gang, men jeg tenker det er viktig å holde musklene friske og sterke.
For meg henger fysisk og psykisk helse sammen, tror de gir næring til hverandre. Jeg tenker jeg er veldig heldig som har en god helse. Jeg er dypt takknemlig.
I går kom det 35 cm med snø, og alle labbeløyper ligger under snøen der et sted. Det snødde vannrett i går, og tanken på å gå til Knabben var ikke til stede i det hele tatt. Men i dag skinner sola, og løypa må jo gås opp igjen!
Det er ikke særlig fristende, det er mer fristende å vente noen dager slik at andre kan gjøre den verste jobben. Men nå skal jeg ta utfordringen!
Jeg går ned i boden og finner frem trugene. Tenker det er fint å bruke dem da de gir et bredere spor.
I skapet finner jeg pappas gamle gamasjer, tenker det kan være lurt i dag. Og så er jeg klar!
Stigningen starter med en gang jeg går ut døra. Ingen har gått foran meg, kun et rådyr eller to. Stakkars dyr, tenker jeg.
Jeg går gjennom det første skogholtet, og kommer opp til lysløypa. Der har Bjørn vært og kjørt opp skiløyper. Det er litt fristende å ta til høyre eller venstre her, å gå i de fine oppkjørte traseen. Men nei. Jeg får fortsette det jeg har begynt på!
Jeg stamper i vei, oppover og oppover. Tenker det er lurt med små skritt, blir best løype av det.
Jeg kommer opp til krysset like før Dragomsteinen, og der kommer et spor fra venstre. Da er det altså noen som har gått før meg, og jeg gjetter det er den spreke Catharina. Hun har sunket dypt i snøen, og jeg velger å tråkke der hun ikke har tråkket slik at vi får et best mulig spor.
Det går oppover og oppover, det er faktisk ikke så tungt som jeg fryktet, men jeg bruker mye lenger tid enn det jeg pleier. Små skritt, stampe, stampe…
Det er en nydelig dag, og jeg må jo bare nyte den, ikke bare stampe oppover.
Snart møter jeg også Catharina, hun er på vei ned igjen. Vi slår av en hyggelig prat før vi går videre, hun nedover, jeg oppover.
Etter litt over en time er jeg oppe, har brukt mer enn dobbelt av tiden jeg pleier å bruke.
Svett, men veldig godt fornøyd med å ha nådd toppen i dag!
Godt rustet! Trugene er gode å gå med, og gamasjene gjør at jeg ikke får snø ned i skoene.
Jeg må ta et bilde til før jeg går ned igjen.
Og enda et! Det er jo så vakkert!
Jeg stamper meg nedover igjen, prøver å gå bredt og med små skritt.
Vel hjemme igjen, etter godt over to timer, er jeg godt fornøyd med egen innsats. Det blir nok en tur eller to i helgen også, og da håper jeg det blir lettere å gå her!
Jeg står der helt alene
på en forblåst plass
Jeg er sterk, tåler alt,
selv den sterkeste vind må gi tapt
Jeg står der i alt slags vær
Helt alene,
dag og natt
Men er jeg ensom?
Nei, det er jeg ikke
Når du på din tur kommer forbi
smiler du til meg,
tar på meg,
setter deg ned hos meg
Det er ikke mange frivillige jeg møter på min morgentur i dag, det er faktisk ingen. Snøen laver ned, og det er kommet rundt 15 cm i natt. Det er heldigvis ikke så kaldt lenger, bare minus 13.
Snøen legger seg som et lunt teppe over landskapet, og dekker alle tidligere spor.
Jeg går først et stykke gjennom skogen, og så går jeg ned i bebyggelsen. På småveiene er det ikke brøytet, men det går greit å gå i bilsporene.
Jeg er nå kommet ned til hovedveien.
Her er det brøytet, men ikke på fortauene. Elever er på vei til skolen. De regnes ikke som frivillige, heller ikke hundeeiere, men dem ser jeg faktisk ingen av i dag.
Jeg må innrømme at jeg går ute i veien når det ikke kommer biler imot, jeg hopper opp på fortauet igjen så fort en bil nærmer seg.
På min tur ser jeg flere traktorer som er ute på oppdrag.
I Solbergelva, der jeg bor, er bandy en viktig idrett, og skøytebanen brøytes tidlig på morgenen.,
Jeg skal nå vende nesen hjemover igjen, går ikke fullt så langt i dag. Da ser jeg de, de brede, kraftige sporene. Kan det være slik at fortauet hjemover er brøytet?
Ja, både veien og fortauet er nybrøytet, og jeg kan gå lekende lett oppover bakken.
Men nå, i skrivende stund, noen timer senere, snør det fortsatt. Det snør kraftig, helt vannrett. Verken vei eller fortau er nybrøytet akkurat nå.
Vi er blitt advart, vi visste dette ville komme. Jeg sender en stor takk til alle dem som er ute og brøyter, både private aktører og kommunens ansatte. De holder på i ett sett, i mange timer uten pause, og vi må ganske enkelt finne oss i at ikke alt er nybrøytet til enhver tid.
Vann ja, det kan være så mye. I dag, i midten av januar og minus 15, tenker jeg på frossent vann. Det er is i bekker, på innsjøer og elver. Det er istapper lange og spisse som spyd.
Men snart, i mars, kan jeg på min tur i skogen høre de første klukkende lyder. Hva er det? Jo, det er vannet som sildrer, noen steder under tynn is, andre steder helt åpent. Det drypper fra istapper og hustak, og jeg, jeg fylles av lykke, vet at nå er våren her! Det er bare helt herlig!
Men så smelter snøen for alvor, og vannet kommer fossende, truende. Kan også være ødeleggende.
I mai er isen borte, og tjern og innsjøer ligger der så blå og vakre, noen ganger stille, andre ganger er overflaten preget av krusninger eller bølger.
I juni, på forsommeren, tar vi turen langs elva, nedenfor hytta, finner en stor kulp og gjør et kast med stanga. Kjenner etter, det tar ikke lang tid før det er napp, og opp kommer en fin ørret. Lykke.
I juni er kaldt vann blitt varmere vann, det er vann som frister, og jeg tar et bad. Ligger forholdene til rette, blir det et nakenbad. Det er bare helt skjønt å bade naken, men som oftest er badedrakten på.
I juni kommer også vannliljene, hvite, gule og vakre.
Om høsten er tjern og innsjøer ekstra blå, en klar, ren blåfarge, og denne blåfargen forsterkes når den er omkranset av høstens gule og røde farger. Høsten innbyr til flotte turer i fjellet, og da er det godt å ha leskende vann som slukker tørsten.
Sent på høsten blir det kaldt igjen, vann fryser, og det blir glatt. Piggsko og brodder tas frem igjen, og vi er klar for en ny vinter.
