Jeg våkner til nok en fin sommerdag, og gleder meg til det som skal skje denne dagen. Jeg skal nemlig møte tanten min igjen, tanten min som bor i England.
Tante Gudveig har bodd i England i hele sitt voksne liv, og er idag snart åttisyv år. Hun er en sprek dame, og jeg tenker dette skyldes at hun er opptatt av fysisk aktivitet. Hun går tur hver dag, i sitt vakre nabolag i Berkhamsted.
Det er nære bånd mellom hennes familie og vår. Hver sommer var hun og barna på besøk på gården vår, og barna hennes er som søsken for broren min, søsteren min og meg. Det kan nå gå år mellom hver gang vi treffes, men hver gang er kontakten der igjen med en gang.

Tante Gudveig er i Norge flere ganger i året- en av døtrene hennes har nemlig bosatt seg i Oslo.
I dag skal jeg altså møte henne igjen, og jeg vil ta henne med på tur langs Akerselva.

Jeg tar toget til Oslo, skal bo hos Eirik og Kristin, og har egentlig tenkt å ta trikken opp til dem. Men jeg bestemmer meg for å gå i stedet. Jeg vil gå langs Akerselva, slik at jeg får målt tidsbruk og avstander før jeg tar med tante på tur.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Akerselva er i dag svært vakker der den går fra Maridalsvannet og ned til fjorden. Den er ca ni kilometer lang. Det er lagt til rette for vandring langs elva, og jeg bare elsker å gå her.

Men det har ikke alltid vært slik. Det var tidligere mye industri langs elva, og den store industrialiseringen startet i 1840-årene. I tillegg vokste byens befolkning i et høyt tempo.
Allerede i 1860-årene var elva blitt så forurenset at byens vanninntak måtte flyttes opp til Maridalsvannet.
På 1930-tallet ble det bygget avskjærende kloakker i elvas nedre del, men fortsatt gikk store mengder kloakk rett i elva. Bekkelaget renseanlegg sto ferdig i 1971, og med dette ble kloakk samlet opp fra Maridalsvannet til Sandaker. Dette var en milepæl i arbeidet med å begrense forurensningen.

Men det var ikke bare kloakk som var et problem. Elva var sterkt forurenset av oljesøl og lekkasjer fra nedgravde oljetanker, fra ukontrollerte utslipp fra kjemikalier og vaskemidler. Etter hvert som industribedriftene langs elva ble nedlagt og gjenværende bedrifter fikk renseanlegg, ble vannkvaliteten sterkt forbedret.

Laksen vendte tilbake, og det ble igjen mulig å bade i midtre del av elva, Avløpsanlegget Midgardsormen som sto ferdig i 2014, reduserte akuttutslippene med 90 prosent.

Takket være alle disse tiltakene kan vi i dag nyte livet i og langs elva, og nå blir det opp til hver og en av oss å ta være på denne perlen av en elv.

Dessverre ødelegges en del av tagging. Den er synlig, ikke minst ved broene som krysse elven. Akkurat her er det ikke så ille, andre steder er brotak og vegger helt dekket av tagging.

Men jeg tenker det er mange av oss som bidrar til forureining. Mange kaster fra seg søppel, ikke minst plast og snusposer. Her har vi alle et ansvar, vi må ta med oss all søppel og la naturen være mest mulig uberørt.

Det er flere broer over elva, og på denne er det mange hengelåser. Trenden med å henge opp hengelåser som tegn på evig kjærlighet, har lenge vært vanlig i Asia. Den spredte seg til Europa, og tok av, særlig i Paris, i 2008.

En hengelås veier ikke så mye, men hundretusener av dem, truet snart broene i den franske hovedstaden. De medførte en gradvis nedsliting av byens kulturarv, og var en sikkerhetsrisiko både for turister og parisere. I 2014 raste deler av rekkverket på den berømte broen Pont det Arts fra 1804.
Myndighetene anslo at vekten av hengelåsene utgjorde 45 tonn, og i 2015 startet man å klippe av låsene. Metallrekkverket ble erstattet av glassplater der det er umulig å feste hengelåser.

Aamodt bro ble bygget i 1852. Hvor kommer dette navnet fra?

Det kommer fra Modum. Broen gikk tidligere over Drammenselva, nær utløpet av elva Simoa ved Åmot i Modum. Denne ble senere avløst av en ny bro, og den ble demontert i 1952. Den ble satt opp igjen på sitt nåværende sted i 1957.

Det er ikke hengelåser som truer denne broen, men andre farer kan ligge på lur…

100 menn kan den altså tåle, så lenge de ikke går i takt!

Rett ovenfor en av elvens fosser ligger Hønse-Lovisas hus. Huset ble bygget tidlig på attenhundretallet og var tilknyttet sagbruket som lå her. Bestyrere har bodd her, arbeidere og kunstnere. Idag eies huset av Oslo kommune og er registrert av Byantikvaren som et verdifullt kulturminne.

Men hvem var Hønse-Lovisa, og hva har hun med et sagbruk å gjøre?

Oskar Braaten var forfatter, og skrev romanen Ungen. Handlingen var her lagt til industristrøket langs Akerselva, på slutten av attenhundretallet. Det var harde tider, og mange enslige mødre jobbet i fabrikkene her.

Oskar Braaten gir en god skildring av hvor tøft det kunne være den gangen, og en av skikkelsene har skriver om, kaller han Hønse-Lovisa. Hun var en eldre kvinne, og huset hennes ble kalt Hønsereiret fordi hun tok seg av enslige mødre og ga dem omsorg og tak over hodet. På den måten kunne disse kvinnene beholde ungene sine selv om de måtte arbeide for å tjene til livets opphold.

Ungen ble filmatisert, og dette huset ble brukt som boligen til Hønse-Lovisa.

Rett ovenfor Hønse-Lovsas hus ligger Glads mølle, en bygning som ble reist i 1736. Det ligger, nesten litt bortgjemt, blant frodige løvtrær. Det er rart for meg å se den slik, jeg har nemlig gått langs Akerselva kun på vinteren tidligere, og da har bygningen vært langt mer synlig.

Snart kommer jeg inn i et skikkelig blomsterrike. Ulike dufter ønsker meg velkommen, dufter av dagliljer og peoner. Et vakkert blomsterhav!
Her vokser roser, urter og gamle stauder i skjønn forening- herlig!

Etter dette blomsterhavet, går jeg litt bort fra elva, krysser et par gater, før jeg går ned til elva igjen. Snart kommer jeg til stedet der Eirik og Kristin bor, og tenker jeg nå har et godt grunnlag for å kunne ta med tante Gudveig på tur!

En time senere er jeg i gang igjen, denne gangen med tante Gudveig. Tenk om jeg selv kunne være så sprek når jeg nærmer meg nitti! Hun går i et raskt tempo, imponerer meg skikkelig.
Pappa var også veldig sprek før han ble syk, og hun minner meg om ham. Vi snakker mye om ham mens vi gå der, gode minner strømmer på, og vi føler nesten at han er sammen med oss.

Vi tar en liten stopp ved elefanten. Hvorfor er den plasser her?
Den skal rett nok være plassert som et minne om byens første vanninntak, anlagt før 1624.
Vann ble ført herfra, fra Vøyen, i trerørsledninger ned til Askershus festning, senere også til Slottet.
Men allikevel, hvorfor en elefant???
Men den er fin, da!

Men vi skal ikke bare gå- vi skal også kose oss med en god lunsj. Denne blir inntatt på Hønse-Lovisas hus, som i dag er en kafé der man kan få kjøpt god mat og godt drikke.

Tante Gudveig har alltid vært min favorittante. Hun er utrolig gjestfri og sosial, og har omsorg og viser interesse for alle storfamiliens medlemmer. Hun gleder seg over å høre nytt om mine sønner, deres samboere og mine barnebarn. Det samme gjelder for resten av storfamilien som stammer fra hennes foreldre. Jeg er veldig glad i henne!
Hun har har også god kontakt med sine kusiner i Norge, og skal snart treffe to av dem.

Vi har altså mye å snakke om her vi sitter utenfor Hønse-Lovisa.
Vi snur her, og avslutter dagen hos Eirik og Kristin.

Det har blitt mye Akerselva for meg denne dagen, men dagen etter blir det enda mer.
Jeg går nedover til byen igjen, det er så godt å gå her, og jeg føler en sterk kjærlighet til det som omgir meg.

Det er kjærlighet til vakkert frodig natur, til blomster og til mennesker som betyr utrolig mye for meg.

Jeg kan så absolutt anbefale denne turen, og kanskje vil du kunne ta et deilig glass hvitvin ved Mathallen og senere avslutte turen nede ved Deichman i Bjørvika. Kanskje en lunsj der? Da ville dagen ha blitt perfekt!
God tur!