Slottsplassen i 17-tiden, 31. august.
Det er sol, masser av mennesker, og det er helt stille. Ingen høye stemmer, ingen latter, ikke noen smil. Alle er preget av studiens alvor.

Vi kjenner kanskje noen av de som er her, umulig å vite da det er tusener av mennesker er samlet. Men allikevel kjenner vi samholdet, et sterkt samhold som binder oss sammen, et samhold i sorgen over tapet av kong Harald.

 Det er blomster langs trappa som leder opp til selve slottsplassen, det er blomster rundt rytterstatuen av kong Karl Johan, og det er et blomsterhav foran slottet. Blomster så langt øyet kan se.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Blant blomstene er det masser av kort og hilsener til kong Harald og kongefamilien. Mange av dem er skrevet av barn.

Kjære kong Harald. 

Du var en snill konge. 
Jeg vil aldri glemme deg. 

 Kongefamilien kommer ut, stiller seg foran blomsterhavet, holder rundt hverandre. De bøyer seg ned, leser kort og hilsener, går litt frem og tilbake. Da kommer følelsen av samhold en gang til, et samhold fortsatt i sorgen, men også et samhold i gleden over å ha en så god kongefamilie. Vi ser også samholdet i kongefamilien.
Kongefamilien trekker seg etter hvert tilbake, og alle klapper. Ingen ord, bare klapping.

Tilbake 20.30.

 Enda flere blomster, og masser av tente lys. Fortsatt stillhet, mennesker tett i tett, omhyllet av et fløyelsmykt skumringsmørke.

Nesten umerkelig starter sangen. Ett kor her, og ett kor er. Nydelig sang, alle lytter. Nok en følelse av samhold, et samhold som uttrykker gleden over å være norsk, gleden over å bo i et land der jenter kan være glad i jenter, gutter kan være glad i gutter og jenter og gutter kan være glad i hverandre.

Er så takknemlig for at jeg fikk oppleve dette.