Ut på trugetur i urørt terreng. Men er det helt urørt? Det ser slik ut ved første øyekast, hvit urørt snø så langt øye kan se. Men nå skal jeg ta en liten sporjakt. Hvem har nylig vært her? Det første jeg ser, er spor etter hare. De er lett gjenkjennelige.
Men ser du godt etter, ser du også musespor her. De kysser hverandre. Det er mye musespor i terrenget her, men de er ikke så lett å få øye på da de er små og ikke dype i det hele tatt. Musesporene dukker plutselig opp for så å forsvinne igjen. De kommer gjerne opp ved et tre eller en busk, og forsvinner igjen på lignende steder.
Snart ser jeg spor jeg først tror er etter mår, men mårens spor er skråstilte, to og to. Disse er rett ved siden av hverandre. En sjekk på Google forteller meg at sporene nedenfor er spor etter ekorn som har hoppet i løssnø. Bakføttene settes da i fremføttenes spor.
Ikke langt fra ekornsporene ser jeg spor etter storfugl. Jeg kan ikke se om det er rype, tiur eller orrfugl, men de er både her og der, ganske mange steder her oppe.
Jeg ser også spor etter vingene, og her ser det ut som om en fugl har buklandet.
De siste dyresporene jeg ser på denne turen, er revespor.
Det hadde vært mye mer spennende å se dyrene, da, ikke bare sporene. Egentlig kunne jeg ha funnet frem hengekøya og lagt meg i den. Kanskje jeg da hadde sett noen dyr dersom jeg hadde ligget helt stille i den?
Men det er for kaldt, får evt vente til påskeferien.
Men jeg må jo ta med noen andre spor også! Her er spor etter en skigåer. Det er tydeligvis ikke bare jeg som liker å traske rundt her, utenfor løypene. Sporet ser jo nesten ut som et kunstverk! Jeg kan gå over til neste kunstverk. Dette er spor vinden har laget. Ganske så dekorativt, synes jeg. Jeg avslutter med spor laget av meg, trugegåeren. Trugegåeren som på langt nær er den eneste skapningen som trives i dette urørte landskapet,
Hytta vår ligger på Støle, omtrent 650 meter over havet, men vi skal ikke gå langt før vi er på Høgstøle. Her oppe, 752 meter over havet, har man følelsen av å være på fjellet. Her er det stort sett berg og lyng, trærne er lave, og det er ikke mange av dem. Et flott turterreng både sommer og vinter.
Utsikten herfra er helt fantastisk. Vi ser blant annet Skrimfjella, Lifjell i Telemark, Gaustatoppen, Jonsknuten, Blefjell og Norefjell. Snur vi oss og ser den andre veien, ser vi Oslofjorden med Østfold på den andre siden. På fine dager kan vi også se ferjene som går til Tyskland eller Danmark.
Å komme opp til Høgstøle, går lekende lett. Vi kan ta samme vei tilbake, men vi pleier å kjøre ned via Hesteskovann.
Starten er kjempefin, selv jeg nyter de første utforkjøringene. De er behagelige, rett og slett.
Det tar ikke så lang tid før farten blir større, men det går allikevel greit helt ned til Hesteskovann. Like før Hesteskovann er det en skarp sving, og så går det ganske flatt ut til vannet. Det passer utmerket for meg. Da kan jeg jo ta noen bilder også!
Ved Hesteskovann er det fine rasteplasser, men vi har ikke tenkt å stoppe her i dag. Vi forlater vannet, går opp en stigning, og så begynner det. Etter en stigning kommer det som oftest en nedstigning, eller nedoverbakke, og denne nedoverbakken er lang, veldig lang. Farten blir selvsagt deretter, men jeg klarer å komme meg helt ned uten at det ender med knall og fall. Jeg skal innrømme at jeg jukset bittelitt – jeg tok en bitteliten omvei, men jeg kom meg i alle fall velberget ned!
Det blir ikke anledning til å ta bilder mens dette pågår, tror ikke det hadde vært lurt!
Nå følger en fin slak strekning, og man kan tro man er ferdig med alle nedoverbakkene. Men plutselig kommer den verste bakken av de alle, og her tråkker jeg rett og slett sidelengs ned store deler av bakken, og ikke lenge etter er jeg på vannet, på Store Stølevann. Befriende!
Det første jeg ser, er svære isflak som er presset opp på land. Dette er spesielt i år da vannet er tappet ned. Dette fordi det skal bygges ny demning ved Ivarsbu.
Vi skal nå gå langs fjellet tilbake til hytta, og fjellet troner majestetisk på den ene siden av vannet. Hele veien ser vi flere av de omtalte isflakene.
Den lave vannstanden avslører flotte partier med noe som ser ut som et konglomerat av bergarter. Dette er noe vi ikke ser når vannstanden er normal.
Det går fort over isen i dag, verre er det når det er motvind! Men i dag sklir vi lett bortover, hjulpet av noe stavtak her og der. Det er en oppoverbakke som venter, og det er den siste før vi kommer opp til hyttene igjen. Men også den går helt greit, og snart er vi tilbake på hytta. Da er det god for afterski i det flotte været.
Senere på dagen tar jeg også dagens dusj. Det er en herlig oppfriskende opplevelse, en ren nytelse! En dusj med pumpe, en bøtte med varmt vann, og så har jeg det som trengs! Nydelig!
Gårsdagens trugetur ga mersmak, og i dag blir Solveig med. Vi starter fra hytta klokka fem, og går innover Støle. Vi følger skiløypa et lite stykke før vi tar av og starter oppstigningen. Det er jo så kjekt med truger, vi kan bare gå rett oppover, nesten i alle fall.
Etter rundt tyve minutter er vi oppe, men vi er ikke helt fornøyd med dette. Vi vil nemlig helt ut til kanten, der vi kan stå og se ned på Store Stølevann. Klokka er ennå ikke halv seks, og vi bestemmer oss for å gå lenger ut. Vi rekker det før sola går ned.
Vi kan ikke bare gå bortover, her er det mye nedover igjen, før det er enda flere oppoverbakker på den andre siden. Men som du nå vet, med truger går det lett både nedover og oppover!
Og så, så er vi der. Vi har vannet under oss, og vi har Skrimfjella i bakgrunnen. Perfekt!
Sola skinner så fint i snøen også, skaper et rosa vakkert landskap.
Det er nå vi skulle ha hatt med oss sitteunderlag og noe varmt å drikke. Bare sitte og nyte dette…
Vi ser sola gå ned, men vi kan jo ikke gå tilbake til hytta med en gang. Det er jo ofte etter solnedgang at himmelen er på det fineste. Himmelen forandrer seg hele tiden, det går fra gult til nyanser av oransje, rosa og rødt. Vi går bortover langs kanten, stopper opp, tar flere bilder.
Snart vi Solveig ha meg i silhuett, og ber meg stille meg opp:
-Litt lenger ut. Enda litt. Sånn ja, da får jeg Styggemann på den andre siden.
Hun tar flere bilder, og plutselig begynner jeg å tenke på snøras. Tenk om snøen under meg plutselig løsner og sklir utover…
Men det gjør den selvsagt ikke. Vi tar flere bilder, det er vanskelig å forlate dette.
Mørket kommer fort når det først kommer, og vi må tenke på hjemturen. Solveig er veiviser, har gått her flere ganger og vet hvor vi skal starte nedstigningen.
Men jeg må bare snu meg og ta et par siste bilder.
Vi tar altså en annen vei ned igjen, det er svært bratt, men, ja akkurat! Med truger kommer vi frem overalt! Det tar ikke lang tid før vi tilbake der vi startet. Tilbake på hytta får jeg med meg slutten av blåtimen. Nydelig!
Det er søndag, og det er skyet vær fra morgenen av, Dette er dagen for de store utgravinger! Som tidligere nevnt hadde Eirik og Kristin gravd ut en plass for bålpanna, og i går startet vi på en plass i solveggen. Den skal vi gjøre ferdig i dag.
Det er tungt å grave, med en en spisspade i jern går det ganske lett å få delt den harde snøen i mindre snøblokker. Det tar ikke lang tid før vi er ferdig med sitteplassen, og da begynner vi på å grave en passasje rundt hytta. Må si at det er sjelden det er så mye snø som det det er nå!
Etter et par timer er vi ferdig. Vi kommer oss rundt hytta, og vi har fått masser av trim!
På ettermiddagen går Trond ut på ski, men jeg tar på meg trugene. Det liker jeg! Synes det er fint med truger, med dem kan jeg gå overalt. Oppover bratte bakker uten å måtte gå fiskebein. Kan gå bare rett opp! Det samme gjelder for nedoverbakkene, kan gå rett ned nesten hvor som helst.
På truger kommer jeg også i helt urørt natur. Det er akkurat som om jeg er den første som går der. Ser ikke annet enn snø og furutrær, og spor etter tiur eller annen storfugl. Et par reve-og harespor ser jeg også -i tillegg til mine trugespor.
Sola ligger lavt over trærne, og dette skaper en fantastisk stemning. Vakkert, synes jeg!
Jeg tar en rundtur i pappas rike. Han pleide å gå på ski her, som regel helt alene. Jeg føler hans nærhet her jeg går, nesten i hans fotspor. Til Elgvann og til Vignervann, med utsikt mot Oslofjorden og mot Deilsvann.
Tilbake på hytta er sola på vei ned, og jeg er takknemlig for at jeg kan nyte denne naturen og for at vi har denne hytta.
Det er lørdag, og jeg står opp til sol og nydelig vær. Må jo bare ut på skitur- selv om jeg altså ikke er noe glad i å gå på ski. Hvorfor er jeg ikke det?
Jeg går ikke like fort som de andre, de med riktig teknikk. Har ikke noen teknikk, jeg…
Jeg liker ikke lenger krevende utforkjøringer Merker at jeg er blitt mye mer usikker enn det jeg var tidligere
Liker best å gå alene, i mitt eget tempo og stoppe for å ta bilder når jeg vil- uten å føle at andre hele tiden må vente på meg…
Men i dag er det altså fellestur, og det går ganske så bra. Det er nydelig føre, og der vi går, er det en fin blanding av oppoverbakker og moderate nedoverbakker. Jeg kan altså kjøre nedover alle bakker uten å tenke på knall og fall. Det er myke løyper, og det gjør at det går fint å ploge litt dersom jeg ønsker det. Helt nydelig, egentlig!
Været er jo også helt perfekt. Sol fra knallblå himmel. Det er mye folk i løypene, og det er jo ganske naturlig da vi kommer rett inn i traseen for Styggmannløpet etter hvert. Et flott tiltak, forresten!
Det blir altså en kjempefin to timers tur, med minimalt av fotostopp. Sender en takk til dem som kjører løyper hele vinteren, og oppfordrer alle til å betale den frivillige løypeavgiften.
Tilbake på hytta igjen ser vi først på litt ski- VM før vi tar en måkejobb. Hadde jo vært fint med en plass der vi kan sitte og nyte sola! Det er bare det at det er godt over en meter snø… Vi tar halvparten nå, og fortsetter i morgen.
Blåtimen nærmer seg, og jeg må selvsagt ta noen bilder. Vakkert!
Rart det med solnedganger og blåtimer. Da Eirik og Kristin var her, ringte jeg Eirik om kvelden og spurte om solnedgangen og blåtimen: Kan tenke meg at solbnedgangen var vakker i dag. Ja, blåtimen også.
Vel, han kunne fortelle at de ikke hadde lagt merke til hverken solnedgang eller blåtime.
Det er da jeg skjønner at jeg er blitt eldre, at jeg setter pris på soloppganger, solnedganger og blåtimer. For ikke å snakke om kjøttemeiser og blåmeiser som kommer til fuglemateren utenfor vinduet. Jeg gleder meg også over at Eirik og Kristin bruker hytta, akkurat som pappa gledet seg over at Trond og jeg brukte den…
Det er min tur til å lage middag i dag, og etter hopprennet er vi klare til å innta min asiatisk inspirerte kyllingsuppe med hvitløksbaguetter til. Vi er jo tre søsken som har hytter på rekke og rad, og det er hyggelig å spise sammen.
Maten smakte godt, og hele kjelen ble tømt.
I morgen er det ikke meldt så fint vær, men det gjør ikke noe. Vi skal jo være her en en hel uke. Det blir en fin dag til å grave frem en uteplass på!
Paradiset, det er hytta. Helst hytta uten vinter, da. Hjemme tiner snøen, men her er det ikke mye som minner om vår og snøsmelting! Jeg må nok skru av vårbryteren og bare innstille meg på at her vil det være vinter i lang tid fremover.
Det er fordeler med vinteren også. Soloppganger, blåtimen og solnedganger. Selve soloppgangen får jeg ikke med meg grunnet trær som står i veien, men det er fint å se det rosa skjæret på himmelen og å se Skrimfjella opplyst i bakgrunnen.
Planen er at vi skal være er i ti dager, det er meldt fint vær, og det blir nok mange flotte blåtimer og solnedganger etter hvert!
Det første jeg gjorde da vi kom opp i går, var å fylle fuglemateren. Den er plassert rett utenfor stuevinduet. Er spent på å se hvor lang tid det tar før de skjønner at vi er tilbake. Men se der! Der er den første kjøttmeisen på plass! Så koselig!
Vår yngste sønn, Eirik, og samboeren Kristin var her noen dager før vi kom opp, og vi kunne da nyte en varm hytte fra første stund. Herlig! De har også gravd frem en plass til bålpanna, så den kommer ut etter hvert. Sender varme tanker til de to!
Med vinter kommer også skiturer. Akkurat det gleder jeg meg ikke til. Trives best med å gå på beina, jeg, uten ski.
Nå sitter jeg og nyter en stille morgenstund. Helt OK å stå opp litt over syv på en lørdag. Bare jeg, en kopp kaffe, stearinlys og varme i ovnen. Og kjøttmeisen!
Vi er kommet til midten av februar, og jeg er klar for en ny morgentur der jeg møter våren. Det er en vakker soloppgang denne morgenen, og dagen er blitt 3 timer og 17 minutter lenger enn det den var ved vintersolverv.
Soloppgangen er i startfasen, himmelen skifter farge hele tiden. Et skikkelig flammehav i fargene rødt, oransje, gult, rosa og lilla.
Jeg elsker våren, er ikke så glad i vinteren, men jeg vil nok savne soloppgangene etter hvert som våren kommer. Den forsvinner ikke, men den kommer svært tidlig om morgenen etter hvert…
Jeg forlater leiligheten klokka halv åtte, og det er tre kuldegrader ute. Det er blitt mye lysere enn det det var for fjorten dager siden, det er i alle fall et sikkert vårtegn!
Opp i skogen kommer flere vårtegn. Langs lysløypa er det flere og større snøfrie partier, steiner og lyng dukker opp, og jeg hører rennende vann både her og der. Jeg fryder meg i takt med snøsmeltingen. Vi har hatt noen dager med høye temperaturer den siste uken, og i går var det helt opp mot ti grader. Herlig!
Jeg tar en sansestopp, lytter og ser meg omkring. Hører fortsatt bilene som et sus i bakgrunnen, men nå er det også nye lyder- jeg hører fuglene! Jeg er ikke god på å skille de ulike fuglelydene fra hverandre, men appen What bird forteller meg at det jeg hører, er blåmeis og dompap.
En titt på Google forteller meg at blåmeisen er valgt som Buskeruds fylkesfugl. Det var nytt for meg. Man har vel ikke rukket å velge Vikens fylkesfugl, men nå blir jo Viken delt opp igjen, så da kan jo blåmeisen igjen være fylkesfuglen i Buskerud.
Blåmeisen legger 8-12 egg, og den har gjerne to kull hvert år. Den bygger reiret sitt i hule trestammer eller i fuglekasser, og hunnene mates av hannen under eggleggingsperioden og rugeperioden. Når eggene er klekket, gjerne i mai, mates ungene av begge foreldrene.
Dompapen bygger reiret sitt i tette grantrær, og den legger mellom fire og seks egg. Også dompapen kan ha to kull i året. Hunnen må klare seg helt alene, hun bygger reir og må selv sørge for mat under perioden for egglegging og ruging. Hannen kommer ikke på banen før eggene er klekket og ungene skal ha mat. Da trår både hunnen og hannen til.
Begge fuglene, både blåmeisen og dompapen, er hyppige gjester på fuglebrettet. De er vakre, lett gjenkjennelige, og dersom du ønsker å ha noen innendørs, kan du kjøpe noen fra Hadeland glassverk! 🤗
Jeg står altså helt stille og lytter- og ser. Plutselig ser jeg et rådyr, og snart kommer enda ett. De ser på meg, flytter seg ikke. Jeg tar noen bilder, prøver å gå ut av lysløypa for å komme nærmere, men da løper de av gårde. En koselig bonusopplevelse for meg, dette!
Jeg går videre, snart løper et ekorn foran meg, men den er for rask til at jeg får tatt noe bilde. Like etter er jeg borte ved borte ved fossen. I januar var det ikke så mye å se, det var jo ganske mørkt også, og det var mye is og snø. Nå fosser vannet utover og nedover. Nydelig! Hadde jeg vårt skikkelig tøff, kunne jeg ha tatt et isbad her, men så tøff er jeg ikke.
Vannet renner nedover Solbergelva, og tar en tur innom Karindammen på sin vei mot Drammenselva. Det er ikke mye vann i dammen nå, men om et par måneder vil dette være en idyllisk plass, en fin liten badeplass for dem som ønsker seg en forfriskning!
Jeg forlater Karindammen, og går ned mot riksveien. Jeg passerer det flotte treet ved Ulverud gård, og må nok vente ennå noen uker før jeg får bekreftet om det er et lønnetre eller ikke. Nå er klokka blitt ti over åtte, og sola er oppe.Jeg er nå nede på den gamle riksveien, og det er tid for å ta av seg broddene. Her er det helt bart.
Jeg går videre ned mot båthavna. Må bare ta enda et bilde av sola før jeg går videre.
Jeg nærmer meg stedet der Ulverudbekken renner ut i Drammenselva. Vil det være isfritt her nå?
Neida, det er fortsatt is her, men den er i ferd med å sprekke opp. Langs utløpet er det mange trær, og jeg vet fra for at det er ulike typer trær. Jeg husker ikke hvilke, men jeg vet i alle fall at det er bjørk, or og lind her.
Hva dette er, vet jeg ikke, men jeg regner med at jeg finner det ut når bladene er på pass. Stammen er skikkelig fin, så rett og så majestetisk.
Og nå, nå er jeg nede ved elva. Himmelen speiles så vakkert i vannet. Et andepar er på vei utover- etter å ha blitt uroet av meg da jeg nærmet meg vannet. Det er synd jeg ikke har med meg noe mat- får prøve å huske på det neste gang! Like ved vannkanten er det kommet en svær snøhaug. Snøen er tydeligvis fraktet hit. Det er jo ikke tillatt å dumpe snøen i vannet, men den forurenser vel like mye når den ligger så nær vannkanten?
Båthavna venter fortsatt fortsatt på liv og røre- om et par måneder vil nok de første båtene være på plass.
Isen ligger i Herstrømskilen, tror ikke den vil forsvinne før godt uti mars. Da vil jeg også legge turen lenger inn. Der er det nemlig noen lerketrær, og de er bare så vakre om våren!Jeg må videre, og på vei mot Killingrudalléen, må jeg ta en skyggeselfi. 🤗
Sola er nå godt og vel oppe, og snart er jeg inne i alleéen.
Tenk så fint det blir her når lindetræme blir kledd i sin vakre grønnfarge!
Min møte våren-tur ender nede i Solbergelva da jeg drar rett på styrketrening. Kjekt med en så vakker oppvarming som det jeg har hatt i dag!
Gleder meg til neste gang- den første turen i vårmåneden mars! 🤗☀️🤗
Turen oppover går i skogen, og der er det ganske grått, eller grønngrått. Men når jeg begynner å nærme meg toppen, er det som å gå inn i en magisk verden badet i kveldssol. Kveldssol som gir landskapet varme og vakre farger. Det er så stemningsfullt, jeg blir bare så glad når jeg opplever slikt.
På toppen er det like vakkert, helt nydelig.
Fargene skifter fort, fra gult og oransje, til mer rosa og lilla.
Jeg skriver meg inn i boka, tur nummer 31 er nå i boks, og jeg satser på 200 turer dette året, 50 flere enn i 2021. Da er det bare å stå på! Det er mange uker jeg ikke er hjemme, og det betyr at jeg må gå flere ganger de ukene jeg er hjemme.
Det blir fort mørkt, og jeg starter på hjemturen. Snart må jeg tenne lykta, og den, sammen md skikkelige brodder, gjør veien ned igjen trygg.
Jeg må bare ta et bilde på veien ned, med utsikt mot Drammen.
Etter vel tyve minutter er jeg nede igjen. Det går langt fortere ned enn opp. 😃
Det er rart hva soloppganger og solnedganger kan gjøre- helt magisk, og plutselig er alle farger borte.
Ulike massemedier forteller om foreldre som ikke har råd til å kjøpe ski og skøyter til barna sine. Mange av dem har ikke slikt utstyr selv, heller. Det er jo et ønske at barn – og voksne – skal være fysisk aktive. Det er et stort fokus på folkehelse, og da tenker jeg at samfunnet burde legge til rette for fysisk aktivitet. Men hvordan skal dette gjøres?
Vel, det er oppkjørte skiløyper, det er flotte alpinanlegg, og det er skøytebaner der man kan spille bandy eller bare gå på skøyter. Det er bra!
I vår kommune har vi flere utstyrsbaser. Her kan man låne langrennski, støvler og staver, man kan låne alt man trenger for å kjøre alpint, og man kan låne skøyter. Selvsagt har de også hjelmer til både alpint og til skøyter.
Det er helt gratis å låne utstyret, og man kan låne det i fjorten dager. Det er utstyr både for barn og for voksne.
Men noe av utstyret er gammelt, og behovet øker stadig. Tror nok at dette blant annet skyldes at skolene er flinke til å gjøre tilbudet kjent. På skolen der jeg jobbet, satses det mye på uteskole og fysisk aktivitet. Jeg tenker dette er svært viktig, vi skal skape god grobunn for robuste barn, både fysisk og psykisk. Alle barna blir kjent med turterrenget vi omgis av, de får erfaring med skigåing, og de går på skøyter. For mange er både skøyter og ski helt nytt, og da er det kjekt å ha basen. Her kan de låne det de ønsker.
Erfaring med ski og skøyter gir mersmak og skaper nye fritidsaktiviteter. Mange går til anskaffelse av utstyr, mens andre ikke har råd. Dersom foreldrene ikke har anledning til å kjøpe utstyr, kan de altså låne det de ønsker, både til seg selv og til barna.
For tyve år siden var vi fem damer som startet en Lions Club. Vi har hele tiden jobbet dugnader og støttet ulike tiltak økonomisk. Nå skal vi avvikle klubben, og vi har en del penger på konto.
Ganske tidlig kom forslaget om å kjøpe utstyr til basen, og i dag kunne vi levere mye skiutstyr til vår lokale base. Vi vurderer å kjøpe mer til våren, tenker da på hengekøyer og kanoer dersom de ønsker seg det.
Det var veldig hyggelig å kunne overrekke dagens gave.🤗
14 par ski 22 par støvler 27 par staver
Nå er det mange som kan få låne helt nye ski og støvler til vinterferien!
