Tur til Knabben og Aslakkane

14.02.20. 

Det er fredag, det er sol, og det er Valentine. Mari og jeg er klar for tur, starter i Myrabakken og legger i vei med Knabben som første mål. Mari har ikke gått denne veien til Knabben før og synes nok det er veldig bratt og litt kronglete. Det er bratt, men vi tar det rolig, så det går fint. 
Første stopp blir ved Dragomsteinen, her må jeg ta et bilde, og Mari forsvinner omtrent ved siden av den kjempestore steinen.

Det er fint å gå her nå, det er så si helt bart og isfritt, og snart er vi kommet dit hvor vi må klatre i tau. Jeg kan tenke meg at Mari ikke vil like dette, så jeg tør ikke si noe om dette før vi omtrent er der. Jeg har rett, hun liker ikke dette, hun har heller ikke gjort dette tidligere. Men Mari, hun er tøff, og tar utfordringen på strak arm. Bra, det, og opp kommer hun! 

Nå er det ikke langt igjen! Det er litt is på platået før den siste oppstigningen, men vi hadde fint kunnet gå opp uten piggsko denne gangen. På toppen er det flott som alltid, og vi tar en liten rast med kakao og kvikklunsj. 

Men vi skal videre. Vi setter kursen mot Aslakkane, og i det første skaret er det en god del is i stien. Da er vi glade for at vi har piggskoene på! Vel oppe på den andre siden av skaret er det igjen omtrent helt bart og fint å gå. 

Her oppe er det en fin bålplass. Det er til og med en kjele i grua slik at man lage en suppe eller koke kaffevann, og det er fine sitteplasser på stokkene rundt grua. En av dem har til og med ryggstøtte! 

Aslakkane ønsker oss velkommen, her er det alltid fint å være. Svaberg, vann, steiner og et sted for tanker og gode minner. 

Dagens siste rast tar vi her. Det er rart, men det er alltid slik at turer der vi har med mat, er turer vi alltid husker. I dag nyter vi lunchen her oppe,  og vi kommer alltid til å huske at vi satt akkurat på den stokken mens vi spiste mat og koste oss med te og kakao. 

Etter at vi har spist, er det tid for hjemtur. Vi tar stien som går ned til Nerdamsveien. Her er det fortatt en del is mange steder, og vi tar oss tid til å beundre ulike mønster i isen.

Flere steder er det så mye is at vi velger å gå ved siden av stien, ute li lyngen.

Tre timer etter at vi startet er vi tilbake i Myrabakken og kan se opp mot Knabben som var første mål for dagens tur. 

 

Den første blåveisen

11.02.20.

En spesiell dag – ett år siden pappa døde. 
Ett år og en uke siden den siste gode samtalen da jeg fortalte ham hva han har betydd for meg og hvor glad jeg var i ham. 
Tenker jeg er heldig som sitter igjen med så mange gode minner om han som for meg var verdens beste pappa. 
 

Dagens tur går i nærområdet, og jeg går sammen med Mari, en god venninne. Det er sol, flere varmegrader, ikke noe typisk februarvær, men rett og slett en fantastisk flott vårdag. 
Vi starter på Bjørkedokk, der er det is og skikkelig glatt. Det er bare å skifte til piggsko. 

Før vi forlater Bjørkedokk, må jeg bare sjekke blåveisen. Ett år, tror det var tidlig på nittitallet, fant jeg blåveis her 26.januar. Hva vil jeg finne nå? Først ser jeg ikke noe, ett sted ser jeg noen bittesmå knopper, og plutselig ser jeg blomster. Like fantastisk hver vår, synes jeg. 

Den omtalte isen følger oss mens vi går på bilvei opp til Inntaksdammen. Her er det fortsatt is på vannet. Jeg har mange hyggelige minner herfra. Tidligere bodde jeg i nærheten, og om morgenen tok jeg gjerne en joggetur hit. Så fort isen var borte, speidet jeg etter endene, og plutselig en dag var de her. Som regel var det bare ett par, og i motsetning til de som var i Drammenselva, var disse ganske så sky og holdt god avstand til mennesker. Etter noen uker var de to blitt til ti, og det var så fint å se mammaen med hele ungeflokken. 

I dag er det ikke noen ender her, men vi merker andre vårtegn. Har allerede nevnt blåveisen, men vi hører også fugler som kvitrer våren velkommen. Herlig! 

Vi fortsetter turen i lysløypa, det er fortsatt en del is også der. Etter hvert forlater vi lysløypa, og plutselig er vi i et fantastisk fint område helt uten is og snø. 

Vi virkelig nyter å gå på barmark, det er bare så herlig. 

Men det varer ikke evig. Snart kommer vi til et parti med is og snø igjen, og det er godt at vi er godt skodd. 

Det blir ikke så veldig lang tur i dag, vi går opp til Svarttjern og videre i retning Solbergfjell før vi går ned igjen til Bjørkedokk. En tur på en og en halv time, i nydelig vårvær. Vi må nok vente enda en stund før all snø og is er borte, men vi har i alle fall funnet den første blåveisen! 

Ut i naturen og opp i trærne

02.02.2020

Det er søndag, og vi gleder oss til å hente Leon som skal være med oss på tur i dag. Sist gang ble det tur til Knabben på oss alle, men nå er det kommet snø i høyden, så vi legger turen til Stensethøya. 
Det er fem plussgrader, men det blåser ganske mye når vi parkerer bilen ved kirken. Heldigvis er det mye lunere i den lille skogen på Stensethøya. Leon går rett ned til vannet, og kaster en pinne uti. Henter en ny pinne og forsøker å få tak i den første pinnen igjen- og det klarer han. Det er rart hvilken tiltrekningskraft vann har på barn, og på voksne også. Nye pinner blir kastet uti og fanget igjen enda en gang. 

Snart er det klatring på agendaen. Tenker det er flott at unger får mulighet til å klatre i trær. Det gir god motorisk trening, samt en fin opplevelse av mestring, og jeg tenker det er riktig å gi dem fysiske utfordringer.  

Morsomt er det også at bestemor prøver seg! 

Snart er det tid for en liten spisepause. I dag er det kakao og boller. Vi har med brød også, men det er til endene. 

Endene, ja, hvor er de? Ikke langt unna er det masser av ender og svaner, men her er det langt fredeligere. Godt det da Leon ikke liker de innpåslitne svanene så godt. Jeg er skeptisk, jeg også, når de kommer mot oss og blir svært så nærgående. Vel, her er det ikke svaner, men etter en stund kommer et par ender svømmende mot oss. 

Leon finner frem brødet og kaster små biter uti vannet. 
 

Nå er det tid for konglekasting. Hvem kaster lengst? 
Først må vi finne kongler, og jeg benytter selvsagt anledningen til å legge inn en liten leksjon om furutrær og furukongler. Ja, orekongler også. 

Konglekasting er populært, og vi kaster selvsagt ut i vannet. Leon starter med jentekast, men bestefar oppfordrer til guttekast. Sikkert smart, det. Jeg har alltid brukt jentekast og klarte aldri kravet til liten ball da jeg skulle ta idrettsmerket. Klarte ikke stor ball, heller, men jeg klarte fint å støte kule, så da fikk jeg idrettsmerket allikevel. 
 

Eter tre timer forlater vi Stensethøya vel vitende om at  vi skal tilbake hit. Et flott sted å tilbringe noen timer en søndag i sol og fint vær. 

 

 

Årets første skitur.

01.02.20. 
Der er lørdag, klokka er elleve, og tåka ligger som et solid tak over dem som bor nede langs elva. For dem ser det nok ut som om det er en trist og grå dag. Vi bor litt høyere, og vi ser at det er sol og blå himmel, og det lover godt for årets første skitur. 

Nå er ikke jeg den som liker vinteren, liker ikke å gå på ski, heller, men blir allikevel med Trond på årets første skitur. Det snødde litt her nede for et par dager siden, det kom mer i høyden, og vi satser derfor på at det er fine løyper. 

Vi kjører opp til Nerdammen, og bærer skiene frem til vannet. Det er ikke kjørt opp løype langs Nerdammen og Mellomdammen, men det går fint å gå langs vannene før vi møter nykjørt løype ved Kulpen. 
 

Akkurat dette er jo veldig bra, og vi starter med nedoverbakke helt til vi kommer inn på hovedløypa. Dagens tur skal legges i retning Ulevann, med en ekstra sløyfe forbi Korpetjern. 
Det betyr omtrent fire km med oppoverbakker i starten. Ikke særlig fristende, men kanskje ikke så dumt når vi skal tilbake samme vei. Egentlig går det greit oppover, bedre enn det jeg hadde trodd på forhånd. Det som er litt skuffende, er været. det var jo kjempefint hjemme, men da vi kom opp i høyden, var det faktisk tåke over Nerdammen! Skyer også.

Når vi kommer til Solbergvann, er det en blanding av tåke, skyer og blå himmel. Kombinasjonen er ganske vakker, synes jeg. 

Det tar ikke så veldig lang tid nå før vi skal ta av til Korpetjern. Har aldri gått der tidligere, og det viser seg at den lille sløyfa er lenger enn det jeg trodde. Jeg sier ikke noe, vet nok at Trond like gjerne hadde gått en skitur uten å ha meg på slep. Han ser jeg blir hengende litt etter, og snart foreslår jeg en liten pause. Er sliten nå, og lei, men jeg kan jo ikke gi meg her, må jo hjem igjen også! 

Vi tar pausen når vi kommer ned på hovedløypa igjen, og det blir en appelsinpause. 

Herlig med appelsin! 
Er fortsatt sliten og lei, da, men jeg vet jo at vi nå snart kommer til nedoverbakkene vi gikk oppover for omtrent en time siden. Og endelig er vi der. Det er flotte utforkjøringer, slike bakker som en ikke trenger være redd for å sette utfor. De kan bare nytes. 

Kilometrene går fort nå, og snart er vi der løypa tar av i retning Nerdammen. Vi går tilbake  langs vannene, og passerer badeplassen vår. Rart å se den i vinterdrakt. 

Badeplassen vår

Etter to og en halv time og 17,6 km på ski er vi tilbake ved bilen. Herlig! 
«Dette var en fin tur,» sier Trond. «Ja, i hvertfall nå som vi er tilbake her,» sier jeg. 
 

Jeg er vokst opp med å gå ski, tok all verdens skimerker i oppveksten, men kjenner at jeg liker mindre og mindre å gå på ski. Tror det skyldes teknikk, teknikken jeg ikke har, men som så mange andre har. Og jeg tenner på alle pluggene når noen skal lære meg teknikk. Når tror du de skal lære meg den? Jo, i oppoverbakker, når jeg er kjempesliten og har mer enn nok med å komme meg opp bakken! Er ikke særlig mottakelig akkurat da, nei! 
 

Men å gå på ski alene eller sammen med andre som går som meg, er helt OK. Å ta det litt med ro, nyte det fine været, ta bilder og se seg rundt, det er fint, det. 

Nå er jeg hjemme igjen, nydusjet, har fått av meg de våte klærne, og er klar for å nyte resten av lørdagen. Kjøpte gule tulipaner i går, de får meg i vårstemning. Det blir deilig, det, å kunne gå i Finnemarka på barmark igjen! 
 

Til Goliaten på skare

25.01.20

Det er lørdag, klokka er halv åtte, og jeg har akkurat stått opp. Jeg ser sola komme opp i horisonten, og tenker det blir en fin dag. En fin dag for en tur i Finnemarka. 

Litt senere, rundt ett, tar vi bilen opp til Nerdammen. Det er tre kuldegrader, og siden skaren bærer, bestemmer vi oss for å ta en tur til Goliaten. Vi velger å følge stien i starten, men det er er mange islagte partier. Har piggsko, men vi finner det tryggest å gå utenom de verste ispartiene. 

Snart er vi ved Gravningen, og her det vakkert som alltid. Rart å komme hit på vinteren,  når badevann er erstattet med skøyteis. Vel, er ikke sikker på hvor tykk isen er, da, men den ser trygg ut. Men for all del, vi hadde ikke gått ut på isen uten å være sikker på at den var trygg. 

Snart kommer vi til skiløypa, eller det som har vært skiløypa. Traseen er dekket med hardpakket snø, men det er mindre is her enn i stien. Vi forlater derfor stien og tar skiløypa i stedet.

Vi kommer snart til et parti der myra ligger bar, og jeg lar meg friste til å gå på myra. Å gå på frossen mye er jo bedre enn å gå på hardpakket snø, men det er bare det at myra ikke er helt frossen. Jeg plumper rett og slett, og blir våt på den ene foten. Smart! 

Ellers er det rart å være her når det er så lite snø. Har tidligere vært her bare med ski på beina, og da har det jo gått mye fortere enn det det gjør nå. På den annen side er det veldig godt å gå i oppoverbakker uten ski! 

Plutselig er vi ved Goliaten, og det merkelige er at vi aldri har sett Goliaten fra skiløypa før. På ski suser vi ned bakken, og har vel mer enn nok med å konsentrere oss om svinger i skiløypa. Nå som vi går på beina, har vi helt andre muligheter til å se oss rundt. 

Vi går ikke bort til hytta denne gangen, men forsøker å finne stien vi pleier å gå om sommeren. Den er ikke blåmerket, og vi tenker det kan være vanskelig å finne den når bakken er dekket med snø. Men det tar ikke lang tid før vi ser den da deler av stien er bar og fri for snø.
Vi finner en fin plass for å ta en rast, og samler tørre kvister til bål. 

Det er så koselig med bål, synes jeg. Turer der vi tenner bål og koser oss med mat, er turer vi alltid husker. Vi husker også alltid hvor vi tok en rast, slik er det i alle fall for oss. Er sikker på at vi alltid kommer til å huske akkurat hvor vi tente bål neste gang vi går her.

Mens vi sitter ved bålet, kommer en skiløper forbi. Han har gått fra Lier og skal tilbake dit. Han er veldig godt fornøyd med føret, han, trenger ikke løyper når han kan gå på skaren, sier han. 

Klokka nærmer seg fire, og vi har vært ute i tre timer. Det er tid for å gå hjemover, og vi går inn i solnedgangen og nyter denne på vei ned mot parkeringsplassen. 

Da har vi altså prøvd å gå i Fimnemarka uten ski, og det går fint når skaren bærer så godt som det den gjør nå. Men jeg må si jeg gleder meg til all snø og is er borte! 

Fredag – ukas beste dag!

24.01.20. 

Da er det fredag igjen -helt herlig! Norge ligger nå under med ett mål i semifinalen mot Kroatia, pizzaen står i ovnen, og rødvinsglasset er fylt. Klokka er halv syv, og hele kvelden ligger foran meg. Nydelig! 

i dag dro jeg tidlig fra jobb. Var på plass klokken fem over syv, jobbet til tre, og var hjemme rundt halv fire. Det er jo rene luksusen! 

15 minutter senere har jeg satt pizzadeigen, og vi er klare for dagens tur. Vi har allerede to treningsturer til Nerdammen bak oss denne uka, så i dag blir det kosetur. Vi bestemmer oss for å gå broene rundt. En kosetur kan godt være lang, men den er ikke preget at et raskt tempo og høy puls. 

Det er så godt -for meg som ikke liker vinteren- å se at isen forsvinner, og nå er det snart helt bart også på stiene i skogen. 

Jeg stopper opp ved blåveisblader for å sjekke om det er knopper på vei. Husker jeg en gang på nittitallet plukket blåveis 27.januar, men nå er det ikke noen knopper å se. Må nok smøre meg med litt tålmodighet. 
Vi legger også denne gangen turen oppom Stenseth, det gir høyere puls og mer trening! 
Må som alltid ta frem mobilen for å ta bilde på Batteriet.

Er spent på hvordan ettermiddagshimmelen blir, var fantastisk fin i går. Ser ikke så lovende ut i dag, men den kan jo bli finere etter hvert. 
Vi går ned til elva, og jeg ser at himmelen er ganske fin, men også litt kjedelig. Men det er i alle fall et par perlemorskyer. Klarer dessverre ikke ta et fullgodt bilde av dem med mobilen,  men de er egentlig veldig spesielle og vakre. Minner meg om stranden i Elafonisi på Kreta. 

Endene ligger langs elvebredden, vi ser også en svane.Tenker det er godt for dem å slippe is, snø og kulde. 

Snart er vi kommet til den gamle Mjøndalsbroa, den er fin, synes jeg, men det er synd at lyskasterne ikke funker. Nå leder forrresten Norge for første gang i denne kampen! 

Oppe på broa er det fin utsikt både oppover og nedover elva. Blokkene på Sandstranda speiler seg i elva, rekkverket og stagene på broa lager flotte rammer om solnedgangen, og ser jeg den andre veien, ser jeg en klar og fin blå ettermiddaghimmel i retning Drammen. 

60 minutter, og stillingen er 23 – 23. Ekstraomganger! 

Ved enden av broa må jeg bare ta et bilde av det flotte treet som står ved elvebredden. 

Her snur vi, og begynner på veien tilbake til Solbergelva. Nå venter en kjedelig veistrekning. Jeg synes i alle fall det er kjedelig å gå på fortau langs en bilvei. Ved kirken tar jeg et nytt bilde, synes den er så fin der den lyser opp i skumringen. 

 

25-25 til Norge i andre ekstraomgang. Spennende dette her! 

Etter 1 time 46 minutter er vi hjemme igjen. 10 km er tilbakelagt. En fin start på fredagskvelden! 
Det er blitt helt mørkt, og vi kan nyte utsikten fra leiligheten. 

Utsikt mot Drammen
Utsikt mot Mjøndalen

26-26, og to ekstraomganger er spilt. 
Tre ekstraomganger er over, 28-28. Vi venter på den fjerde! 
Feil på feil på feil, nå er de slitne, alle sammen. Siste mulighet, de klarer det ikke, men det gjør Kroatia. Vel, uansett, Norge har gjort en kjempeinnsats i EM. 

Endelig i gang igjen!

20.01.20. 
Kan ikke akkurat si at det nye året har startet bra hva trening angår. Kan det være at jeg har en god unnskyldning eller to? 
Vel, de to første ukene var jeg forkjølet, hostet veldig mye. Det var jo en god grunn, bare så vidt jeg orket å dra på jobb. Sist uke var jeg frisk igjen, men jeg falt på isen en dag da jeg gikk til jobb. Slo meg skikkelig, rompa mi ser fortsatt ut som et moderne kunstverk i fargene rødt, blått og lilla. Det blandet med lite motivasjon var nok til å la være å starte treningen den uken. Kjekt å ha noe å skylde på! 

Men i dag er det mandag, og da passer det godt å starte opp igjen! Jeg kommer sent hjem fra jobb, er ikke hjemme før klokken halv syv, det er veldig fristende å bare slappe av hjemme, men klokken halv åtte tar vi på oss treningstøy og kjører til parkeringsplassen i Nerdamsveien. 
Det er nesten ikke noe snø, men det er fortsatt is i veien. Heldigvis er det strødd, så festet for stavtakene er godt. Tidligere har det blitt en del glipptak, men i dag går det veldig bra. Det er mørkt, ikke noe måneskinn, så hodelyktene er gode å ha! 

Jeg hadde ventet at det ikke skulle gå så bra i dag, det er jo nesten fire uker siden jeg tok denne treningsturen. Men det går egentlig veldig bra! Vanligvis puster jeg som bare det, men i dag synes jeg det går lettere. Det er selvsagt tungt, jeg gleder meg over å passere hver eneste milepæl underveis, og er veldig glad når jeg ser skiltene oppe ved bommen. 

Tro det eller ei, jeg setter ny pers i dag, 23 minutter 12 sekunder. 
Makspuls er på 147. 

Tror nok det skyldes at det er så fint å gå på veien nå. Ikke noe snø, det er is med grus som er frosset fast og gir godt feste både til piggsko og staver. Uansett hva det skyldes- det er kjempegodt å ha gjennomført det, og nå er det bare å kosegå bortover mot Nerdammen. 
Vi tar en tur bort til den røde hytta på demningen, og selvsagt må jeg ta et bilde.  Det er vakkert her oppe, men det er så mørkt at jeg ikke får tatt noe bilde av omgivelsene. Men et bilde av rekkverket på demningen blir bra! 

Temperaturmåleren viser at det er seks grader her oppe denne kvelden. Herlig, tenker jeg! 
Jeg elsker jo våren, men tør ikke helt håpe på at den er kommet allerede. Det kommer nok mer vinter og snø, er jeg redd. 
Men enn så lenge er det bare å nyte mildværet! 

Leons første tur til Knabben.

12.01.20

Det er søndag, varmegrader og fantastisk flott vær, og Leon er klar for sin første tur til Knabben. Han har aldri gått en så krevende tur tidligere, så dette blir spennende. En ekstra utfordring er det også at det er bare Trond og jeg som har piggsko. 
 

Det er en del is i starten, men det tar ikke lang tid før det er bart og fint å gå. Det er stigning fra start til slutt, det vil si litt over to km med oppoverbakker, og vi  tenker at det vil bli nødvendig med en del lirking og luring for at vi skal få Leon til toppen. 

Men det går kjempefint! Ved Dragomsteinen tar vi en liten stopp. Det er jo så spennende med slike store steiner! 

Det passer godt å ta en liten drikkepause her. 

Et tungt parti er tilbakelagt, og et nytt venter oss. Etter en stund begynner det å røyne på, og da er det tid for å finne på noe for å få tankene vekk fra gåingen. Jeg foreslår at vi skal skremme mamma, pappa og bestefar, og da får Leon ny energi. Vi må jo gå først og få et lite forsprang for at vi skal kunne skremme de andre. Vi legger i vei oppover og gjemmer oss snart bak en stein. Utstyrt med kongler og pinner skremmer vi de andre når er kommer dit vi er, og selvsagt blir de skikkelig skremt. 
Dette gjør vi et par ganger, og plutselig er vi kommet et godt stykke videre. 
 

Vi forteller Leon at vi snart skal klatre i et tau, og dette gir god motivasjon. Det går derfor lekende lett et stykke til, og snart er vi kommet dit tauet er. 
 

 Etter dette går det helt problemfritt helt til vi kommer til det siste platået før vi skal ta de siste stigningene. Der er det ikke bart, og isen gir nye utfordringer. Heldigvis er det mindre is nå enn det det var sist helg, men fortsatt er det partier der det er veldig glatt. 

Men vi kommer oss trygt opp, og kan nyte den vakre utsikten. 

Det er litt skummelt her oppe, det bærer jo rett utfor på kanten her, og vi trekker oss litt tilbake. Vi finner et lunt sted i lyngen og tar en rast med varm kakao, kjeks og sjokolade.

Må si jeg er imponert over Leon som gikk hit opp uten å klage. Det lover godt for fremtidige turer! Jeg tenker det er viktig å ta seg en god rast når man går tur med små barn. Neste gang skal vi planlegge litt bedre, kjøpe inn pølse og lomper og lage bål. I dag tok vi det hele på sparket, og måtte bare ta med det vi hadde i skapet. 
 

Etter en stund må vi sette kursen hjemover igjen. Det er utfordrende å komme seg nedover der det er is i terrenget, men vi kommer oss velberget gjennom dette partiet, og snart er vi inne i skogen der det er helt bart. 

 Vel hjemme igjen står bestefar og Leon ser opp mot Knabben. Så flink du har vært, Leon! 
 

Takk til Øystein, Christine, Leon og Trond for en kjempefin tur. Gleder meg til neste gang, 

Tusen takk også til Gunvor som passet Tilia mens vi gikk tur! 
 

Den perfekte fredag

09.01.20

Det er fredag ettermiddag, og jeg er klar til å nyte ukas beste ettermiddag. Fredag, og jeg har hele helgen foran meg. Helskjønt! 
Fredag er vi alltid slitne, det kan kanskje friste med en middagslur, men det er ikke noe alternativ for oss. Da ville vi jo ha sovet bort store deler av denne fantastiske ettermiddagen! 

 Nei, det jeg gjør, er å forberede kveldens måltid. Jeg steker kjøttdeig, og lager en pizzaedeig som jeg setter til heving. 

Når dette er gjort, tar vi på oss tre treningstøy, og utstyrt med hodelykter går vi ut i mørket. 
Det er fortsatt veldig glatt her i skogen, så piggsko er en nødvendighet. . 

Vi går først til Batteriet, dette for å få litt oppoverbakker og ikke minst utsikt. Det er alltid vakkert her oppe, og nå er det også nesten helt bart. Flott for meg som elsker våren, men jeg er redd det kommer mer både av snø og is. Må være en superoptimist dersom jeg tror våren er her allerede. 

Vi går videre, passerer Stenseth skole (Glad jeg ikke skal på jobb nå! ) og går gangveien ned til kirkegården. Jeg må jo alltid innom den, tenne et lys på graven til mine kjære svigerforeldre. Tenker jeg er heldig som har hatt så gode svigerforeldre, det er ikke alle som har vært så heldig med svigermor som det jeg har vært. Ja, svigerfar også, men det er jo gjerne svigermødre som er det store problemet. 

Det er så fint å være på kirkegården om kvelden. Det er mange som tenner lys på gravene, og det skaper en stemning fylt av kjærlighet. 

Fint er det også å se kirken i mørket. 

Nå kunne vi ha tatt raskeste veien hjem, men vi vil utvide turen litt og går ned til Fallagsøya. Vi krysser riksveien på en av de flotte broene som går over veien. 

Vi kommer nå ned til Drammenselva, og det er så fint å gå langs stranden her. Vi hører vannet slå mot land, vi hører nok bilene også, men det legger vi egentlig ikke merke til. Plutselig blir det mye lyd og skrik, vi ser ikke noe, men vi skjønner ganske fort at det er ender som letter og flykter.  De har nok ligget og kost seg i vannet, og plutselig blir de skremt av to skikkelser som kommer mot dem med hodelykt. 

Vi forlater elva, går på skaren over jordene i retning Herstrømskilen. På jordene er det et islag oppå snøen, og månelyset reflekteres i islaget. 

Vi går langs Herstrømskilen, og ser at denne er islagt. Blir isen litt tykkere, og det ikke kommer snø, vil det bli veldig fint å gå på skøyter her. Det hadde væer gøy, det! 
 Vi går oppover mot Killingrudalléen, og nå se vi hjemover. Ikke langt igjen nå! 

Vel hjemme igjen gjør jeg pizzaen ferdIg, og etter en halv time er vi klare for å nyte pizza og et glass rødvin. 

Klokka er åtte, vi har gått en tur på 8,5 km, og vi kan kose oss med deilig mat og godt drikke med den beste samvittighet. Hele helgen ligger foran oss. God helg til dere også! 

 

 

 

Stemningsfullt på Knabben

04.01.20

Her kommer en liten prøvesmak fra dagens tur:

Det er lørdag, jeg hoster fortsatt, men er nå klar for en tur til Knabben. Det er liksom ikke helt greit å sitte inne hele dagen!
Vi har bestemt oss for å se første omgang av hopprennet og se opptak av andre omgang etter at vi er kommet tilbake. 

I dag er det fint vær, det er mildt, og det blåser en del. Vi tenker det vil være kjempefint på Knabben nå og at utsikten vil være fantastisk god i mørket. Vi pakker med oss mat, drikke, ved og sitteunderlag. 

Vi passer på å gå sakte oppover slik at vi ikke skal bli svette. Men det er ikke enkelt. Vel, ikke vanskelig å gå sakte, men svette blir vi uansett. Det tar ikke lange tiden før pannen er helt våt! 
Men det er fint å gå, det er bart store deler av veien. 

Snart er vi der det er godt å ha et tau til hjelp, både når man går opp og ned: 

Det er kun det siste stykket det er is i stien, og som vanlig er vi utstyrt med piggsko. Det hjelper godt! 

Oppe på Knabben er det vakkert i dag – som alltId. Kanskje enda finere denne ettermiddagen, i dette lyset. Himmelen er oransjefarget, og utsikten mot Drammen er veldig bra i klarværet. 

Det er godt vi har med ved, her oppe er det ikke mye som kan brukes på bål. Det er gjerne slik på populære steder, at det er noen som har vært før en selv og plukket det som er av tørrkvist og tørre grener. 

Men med medbragt tørr ved tar det ikke lang tid før vi får fart på bålet. 

Når vi går tur nede i bygda, ser vi av og til bål på Knabben. Jeg synes alltid det ser så fint ut. Og ja, det er fint også, men akkurat i dag er det mye vind, og vi blir ikke så lenge som vi hadde tenkt. Vi griller et par pølser, svir et par skotupper og blir plutselig overrasket av et skikkelig gnistregn som blåser over oss. Men vakkert er det!
Vi pakker sammen, sprer bålet utover på snøen, og gjør oss klare for å gå ned igjen. Men først må jeg bare ta et par utsiktsbilder. 

Helt nederst til venstre i det siste bildet, ser vi også blokken der vi bor. 

Der er ganske rart, selv om jeg egentlig er veldig trygg på piggskoene, er jeg allikevel litt mer skeptisk når jeg går i bratte nedoverbakker dekket av is. Nedstigningen her er ikke noe unntak, og det er godt at det er trær og grener å holde seg i. 

Etter hvert kommer vi inn i et flatere parti, og der kan vi også fint gå utenom stien. Men heldigvis tar det ikke lang tid før vi har de islagte partiene bak oss og kan gå trygt på bar mark. 

Nå er vi hjemme igjen, vi ser på opptak av andre omgang og ser at Daniel Andre Tande gjør det bra. 
Hvordan går det Marius Lindvik? Han vinner igjen! Supert! 
Det var en fin avslutning på dagens tur til Knabben!