Skogfruen Grip dagen!

10.02.22

I dag vil jeg teste ut nye muligheter. Jeg har vært på Gamledammen et par ganger tidligere, men da har jeg gått en sti opp, og en annen sti ned igjen. Nå vi jeg teste ut om jeg kan komme meg videre innover med Gamledammen som utgangspunkt. 
Jeg ser jo på kartet at det er stier i terrenget, men er de opptråkket? Vel, for å finne ut det, må jeg først gå dit opp! 

Jeg går ikke så veldig langt før jeg møter Lasse, en av naboene våre. Alltid hyggelig å slå av en prat med ham! Tenker vi er veldig heldige som har fått så hyggelige naboer, både i blokka vår og i de to naboblokkene. Det at man flytter inn i en blokk omtrent samtidig, skaper fellesskap og et godt samhold. Videre utvides dette til å gjelde hele sameiet. 
Vi stortrives! 
Lasse skal ikke gå så langt som det jeg skal, så vi tar farvel, og jeg går videre. Enda en gang kommer jeg til Einars minnebenk, men jeg vet fortsatt ikke hvem Einar var. Men uansett hyggelig å se benken hans! 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Jeg tar Ikke av her, men tar av på den neste ordentlige stien som går opp til venstre. Det er et rødt merke på treet i starten av stien, og litt lenger opp, ser jeg skiltet som forteller at jeg er på rett vei. 

I lysløypa er det en såle av hardpakket snø. Her er det bart, et godt stykke oppover. Nydelig for meg som elsker våren! 

Som de neste bildene viser er det også is og snø noen steder, men med piggsko kan jeg gå overalt!

Denne stien er altså rødmerket. Lurer  på hvorfor den er det?  Skjønner jo at ikke alle kan stier kan være blåmerket, men rødmerket? 
Der vi har hytte, på Skrim, er vinterløypene rødmerket, men dette er neppe noen vinterløype. Men uansett farge, fint at den er merket i alle fall! 
 

Stien deler seg i to litt lenger opp, men skal jeg til Gamledammen, må jeg følge stien til, høyre, den rødmerkede. Den som går til venstre, er gulmerket, ser det ut som. Den kan jeg teste ut en annen gang. 

Etter å ha gått fire kilometer hjemmefra er jeg ved Gamledammen. Stien opp fra lysløypa er lett å gå, jevn stigning, og omkranset av fin natur.

Det er selvsagt is på vannet, ikke noe bading her i dag, da! 

Jeg ser det er en gapahuk her, og den må jeg se litt nærmere på. Den ser ny ut, skikkelig fin. Med sitteplasser, og kroker til å henge opp klær eller andre ting. 
En liten sjekk på nettet forteller meg at KFUK-KFUM speiderne fikk tildelt 75 000 fra Sparebankstiftelsen i 2019- for å sette opp en gapahuk her. Så bra! 

Kunne ha tenkt meg en gapahuk på hytta, jeg, gjerne litt større en denne, med gulv og med glassdører i fronten slik at vi kan lukke dem hvis det er mye vind. Med glassdører kan vi også holde inneplassen tørr om vinteren. Åpningen skulle ha vært mot vannet og Skrimfjella. Så kunne vi sitte her, i behagelige utemøbler, og nyte solnedgangene. 
Foran gapahuken vil jeg ha en hellelagt plass med bålpanne. 

Vel, kan ikke sitte her og drømme meg bort. Jeg skal jo se hvilke muligheter det er til å gå videre innover!

Jeg ser to oppgåtte stier. Sjekker med kartet, og ser at den ene går til Tverken, og at den andre etter hvert vil ta meg til Nerdammen. Jeg velger stien som går til Nerdammen. Neste gang vil jeg ta med meg mat og legge turen om Tverken. Kanskje også Goliaten. 
Men i dag får jeg nøye meg med den korteste veien. 

Stien jeg velger er ikke skiltet, heller ikke merket, men jeg har jo kart. Apper som GeoViewer og Ut er kjekke å ha; de viser vei. 
Stien er kjemepbratt i starten, men det tar ikke lang tid før jeg er oppe på et høyere nivå. 
Her er det mer snø, men en flott hardpakket sti. 

Jeg følger med på kartet hvor jeg er, og jeg ser at jeg etter hvert vil komme inn på en bredere sti. Om ikke lenge kommer jeg inn på det jeg tror er en skiløype, og jeg tror det er Kamstrupløypa. 
Jeg møter en mann etter hvert, og han kan bekrefte at det er Kamstrupløypa jeg går i. 

Nå går det raskt mot Gravningen og Nerdammen. Det er flatt og veldig lett å gå her. 

Jeg kommer til stikrysst der stien fra Gladbakk kommer opp i Kampstrupløypa, og nå er jeg i kjent terreng igjen. Her har jeg jo gått mange ganger før! 

Eter å ha gått rundt 5 kilometer fra Gamledammen, nesten 9 kilometer totalt, er jeg ved Nerdammen. Her ligger en båt og en kano og venter på at isen skal forsvinne. Men de må nok vente en stund til. 

Jeg tar enda et bilde av Nerdammen før jeg tar veien ned til Solbergelva igjen. 

Blåtimen nærmer seg, og mens jeg venter på den, kan jeg nyte sola som trenger seg igjennom skydekket mens jeg går nedover. 

Nederst i veien, like etter Sankthansbroa, tar jeg igjen en mann som er på vei hjem etter dages tur. Det blir til at vi går videre sammen, og vi skjønner fort at vi har felles kjente. Et hyggelig møte! 

Vel hjemme igjen viser GPS’en at jeg har gått litt over 13 kilometer. En fin tur, gleder meg til å gå om Tverken en annen gang! 
 

08.02.22
Nå har vi hatt flott vårvær i flere uker. Rundt blokkene er det nesten helt bart, og der det er snø, er det bare et tynt lag. Men hva med terrenget som tar meg opp til Knabben? Er det mye is der? Det må undersøkes! 

Det blir mye TV-titting på meg om dagen. I går var vi oppe klokka fem, i dag klokka seks. Utfor i går, Super-G i dag. I tillegg langrenn, skiskyting og skøyter. Men jeg kan jo ikke sitte i en stol hele dagen! 
I går dro jeg på trening etter utforrennet, dro herfra klokka syv, og var tilbake til klokka ti. I dag gikk jeg en tur etter Super-G, og nå, klokka halv to, er jeg klar for dagens andre tur. 
 

Sola varmer godt når jeg går bortover lysløypa. Her er det et tynt lag snø over is, men det er ikke glatt. Jeg har piggsko på, da, og det gir jo trygghet uansett underlag. 
Jeg går ikke langt før jeg møter Mona, en av de hyggelige naboene våre. Vi slår av en prat, snakker blant annet om piggsko, vi ser at vi har samme merke, og vi er enige om at Traxole har gode sko!

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Vi tar farvel, og snart forlater jeg lysløypa og tar en av stiene som går oppover i retning Vesleknabben. Her er det bart, og det er nesten så jeg venter at jeg plutselig skal se en hoggorm ligge og kose seg i sola! 

Tenke at det ser slik ut i februar! Jeg blir i godt humør bare ved synet, jeg. Herlig! 

Plutselig ser jeg noe, ikke en hoggorm, men tyttebær! Det er ikke mange bærene, men litt spesielt å kunne plukke tyttebær i februar, da! 

Litt lenger opp kommer jeg til den furua som noen hogde ned i fjor. Tenk at noen tar seg til rette på den måten! Er det ved de ønsket, hadde de nok ikke noe glede av den. Ved trenger å bli både kappet, kløyvet og tørket før den er klar for bålet, og dessuten hogger man ikke ned store, friske trær slik det ble gjort her. 

Her oppe finner jeg også en vott på bakken. Det må være ergerlig å miste èn vott, man har ikke særlig bruk for den andre, da…
Er det noen som savner den, ligger den altså på stubben her, like i nærheten av der gapahuken var. 

Det ligger snø og is over store deler av flabergene, men det går fint an å gå utenom dem.
Stien jeg fulgte i dag, går til venstre for flabergene når du har nesa vendt mot Knabben. 

Så snart jeg kommer opp i skogen, overfor flabergene, er det bart igjen. Det er bittelitt is eller snø her og der, men det er bart nesten helt opp til Vesleknabben. 

Ett sted, like før de siste stigningene, er en liten fjellskrent dekket av mose. Grønt og  vakkert! 

Jeg bruker alltid tauet på de to siste stigningene, det er ikke nødvendig, egentlig, men jeg liker å hale meg selv oppover, godt hjulpet av tau. Kjapt går det også!

På Vesleknabben er berget dekket av et tynt lag snø, kanskje er det noe is under. 
Utsikten herfra er som alltid helt fantastisk. 

Når jeg er her oppe, ser jeg alltid bort på furua, og da tenker jeg på Marit, en av de ivrige turgåerne i Finnemarka. Hun tar masser av fine bilder, og ofte av furuer. Hun ville helt sikkert ha likt denne også. 

Jeg forlater den flotte furua, og begir meg på siste etappen opp til Knabben.  Først skal jeg opp en liten skrent, og også her er det nesten helt bart. Altså ikke noe problem å komme opp her hvis noen skille lure på det! 

Jeg kommer nå opp på det siste platået før den siste stigningen starter. Her er det plutselig snø, og det skyldes nok at sola ikke når frem her slik den gjør på den andre siden. Men det er ikke mye snø, og stien er hardtrampet. Lett å gå her også! 

Den siste etappen går alltid lekende lett, også i dag. 
Etter noen få minutter er jeg oppe. Utsikten er storslagen! Det er veldig klart i dag, og det gjør utsikten er ekstra fin. 

Også her er det noen som har glemt igjen eller mistet et plagg, denne gangen en genser. Savner du en blå ullgenser, kan det være den som henger her!

Jeg må selvsagt ta flere bilder her oppe. Snart kommer en mann opp, jeg kjenner ham ikke, men jeg tar bilder av ham, i motlys. Jeg forteller ham at jeg tar bilder, og leser han dette, kjenner han seg helt sikkert Igjen! 

Jeg tar også et bilde av rasteplassen Mari og jeg brukte i fjor, og jeg tar et bilde av den spesielle furua som klamrer seg fast på fjellet. Enda en gang går tankene til Marit, men også til Reidun som ble så fascinert av de lange røttene som strekker seg langs berget. 

Men jeg skal videre, vil legge hjemturen om Solbergfjell og Stenseth. På vei til Solbergfjell er det igjen mer snø, men hardpakket også her. 

Det er mange flotte bjørketrær langs denne stien, og jeg blir jo alltid betatt av flotte bjørkestammer. Ja, furustammer også. Men jeg er jo en skogens kvinne, så det er vel ganske naturlig! 

Utsikten fra Solbergfjell svikter ikke den heller! 

På vei ned mot Stenseth, er det snø og barmark om hverandre. Du kan jo gjette hva jeg liker best! 

Nede på Stenseth treffer jeg Reidun. Lenge siden sist!  Koselig å treffe henne Igjen! 
Hun forteller at Mari er hjemme, og da må jegjo ta en tur innom. Det blir en god rast hos henne, to kopper kaffe og mye å prate om. Hun har vært på Gran Canaria i to uker, og har en flott brunfarge. En stor kontrast til min hvite vinterhud. 

Jeg avslutter rundturen med et bilde fra Batteriet, og anbefaler alle å ta denne turen nå som det er så fint vær. Man kan jo starte hvor man vil, og runden er på litt over 7 kilometer. 
God tur! 

06.02.22

Jeg må nok endre mine treningsmål for 2022. 
Målet var opprinnelig 150 turer til Nerdammen. For å nå målet ville jeg måtte gå fire turer i uken de ukene jeg er hjemme.

Dette hadde nok gått helt fint dersom jeg ikke hadde begynt å trene styrke tre ganger i uken- og gå til fra Mjøndalen hver gang. 

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Jeg har gjennomført dette i tre uker nå, det går greit rent fysisk, men jeg har jo ikke tid til noe annet- hver dag er bundet opp med to eller tre timers trening/aktivitet. 
Jeg ser at jeg de fem første ukene dette året har en snitt på over 20 000 skritt i uka, og det vil jeg gjerne opprettholde, men jeg vil legge turene til ulike steder. 

Mine justerte treningsmål blir som følger: 

Minst 20 000 skritt i snitt hver uke
Styrketrening 3 ganger i uken de ukene jeg er hjemme

Da gjenstår å ønske meg selv lykke til! 
 

Tar med en bildecollage fra dagens tur. 
 

01.02.22

Da er vi kommet til februar. To vintermåneder ligger bak oss, og med mars kommer våren. 
Våren har vi fått en forsmak på allerede. De to siste ukene har vi hatt varmegrader og strålende solskinn. Vårfølelser i januar! 
 

Men i dag er det varslet snø, og det er syv kuldegrader når jeg begir meg ut denne morgenen. Klokka er halv åtte, og jeg ser en gryende soloppgang i horisonten.

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

Jeg lar meg alltid fascinere av soloppganger og solnedganger. For et fargespill! 
 

Det knaser godt her jeg går, har piggsko på, men det er jo ikke helt nødvendig her i starten. 
På fortauet er det en blanding av is og grus, så her kan man også gå uten å være bevæpnet med pigger. 

Det er fortsatt gatelys når jeg kommer inn på Solbergveien, og også i dag må jeg ta noen bilder her. Jeg ser det er blitt lysere enn det det var i starten av januar. Solbergbråtan ligger der så vakkert svøpt inn i blåtoner. For fire uker siden ville jeg bare ha sett lys fra vinduene hvis jeg hadde tatt et bilde her.

Jeg må ta en titt mot Drammen også, og jeg ser at soloppgangen har kommet til et nytt nivå. Litt mer gult i horisonten nå, fra rosa til gult. 

Jeg fortsetter oppover, og kommer til det siste gatelyset. Himmelen er bare helt fantastisk blå! 

Her måtte jeg bruke hodelykt sist jeg gikk morgentur her, men det trenger jeg ikke i dag. 
Så, et helt tydelig bevis på at vi går mot lysere tider! 

Jeg ser ikke antydning til sol her jeg går oppover, men snur jeg meg, kan jeg se at himmelen farges av varme farger nede i dalen. 

Jeg kommer til et av stedene der isen ligger som et tykt, beskyttende lag over den lille fjellskrenten. Ganske dekorativt egentlig. Litt lenger til venstre har isen begynt å smelte. 

Men jeg må fortsette, er ikke oppe ennå. Jeg er nå ferdig med de verste bakkene, nå kan jeg bare cruise oppover mot Eggebekk og videre opp de siste bakkene. 
Rart med det, egentlig, før tenkte jeg at det var helskjønt komme hit. Nå går jeg mange ganger bare forbi dette stedet uten å tenke at jeg er over det verste. Sikkert fordi jeg har gått her så mange ganger nå, og at formen derfor er blitt litt bedre. 
 
Jeg hadde ikke trengt pigger her, heller. Veien er bar omtrent helt opp til parkeringsplassen. 

Jeg nærmer meg toppen nå, og jeg ser fortsatt soloppgangen mellom trærne. Lurer på om noen av solstrålene har nådd Nerdammen allerde?

Det får jeg svaret på nå! Klokka er rundt halv ni, og her er det et rosa skjær himmelen. 

Vender jeg blikket mot damhytta, ser jeg at sola skinner øverst i åsen. Vakkert! 

Damhytta, ja. Den er under rehabilitering, i regi av Turistforeningen. Tre av veggene har fått ny kledning, nytt tak kommer etter hvert, og den siste veggen er fortsatt bare plast. 

Jeg stopper på tilbakeveien og slår av en prat med en av dem som jobber med hytta. 
Han holder på med å fylle en arbeidspulk med redskap som skal brukes i arbeidet. Denne  fraktes på isen bort til hytta. Smart. 

«Jeg håper dere skal sette inn et stort vindu på veggen mot vannet,» sier jeg. 
Han kan fortelle at de har en enda bedre løsning- hele veggen vil være av glass! Tenk deg å våkne her og se rett ut på vannet – eller å sitte her om kvelden og se fisken vake. Fantastisk!
Tror nesten jeg må melde meg inn i Tusitforeningen slik at jeg kan få oppleve å bo i denne hytta- og i den andre som bygges lenger bort. Regner med at disse blir svært populære! 

Jeg vet at både soloppganger og solnedganger er flyktige fenomener, og allerede før jeg er ferdig med å snakke med han som holder på med hytta, er den rosa fargen på himmelen borte. Det samme er de solbelagte partiene i åsen over damhytta. Alt er blir grått.

Vel, jeg skal bare hjem igjen nå, jeg har hatt gleden av å oppleve en gryende soloppgang, og jeg har sett sola lyse opp åsen. Nydelig! 
 

Men det er en ting jeg har glemt. Jeg stopper opp for å se om jeg hører den samme fuglen jeg hørte her sist. Og der, der hører jeg den. Det er akkurat som om den kommer med enkeltpip, det er ikke noe typisk fuglekvitter. Jeg skrev sist at jeg ikke vet hvilken fugl det er, men plutselig hører jeg noe som skal gi meg svaret. Jeg hører en flaggspett tromme i et tre, men jeg ser den ikke. Jeg sjekker på Google hvordan lyden av en flaggspett er, og da skjønner jeg at det er flaggspett jeg har hørt. 

Flaggspetten lever her hele året, den er altså en standfugl. Jeg leser videre at både hunnen og hannen hjelper til med å hakke ut reirhulllet, og dette gjør de som oftest i en frisk osp eller et annet løvtre. Det er sjelden de lager reir i bartrær. De lager helst et nytt reir hvert år, og å lage et reir tar et sted mellom to og tre uker. Diameteren på åpningen er rundt 5 cm, mens dybden på reiret er mellom 20 og 30 cm. 
Flaggspetten legger fire til åtte egg i mai, og eggene ruges både av hunnen og hannen. Eggene klekkes etter kort tid, etter ti til tolv dager. Ungene er lite utviklet, og må varmes av foreldrene de første dagene. Ungene forlater reiret når de er tre uker gamle, men de er avhengige av foreldrene i ytterligere 14 dager. 
De voksne hakker ut flere overnattingshull som de veksler på å bruke, og vil du vite mer om flaggspetten, kan du lese mer på Google! 
 
Jeg ser altså ikke flaggspetten i dag, men hører du tromming i et tre like i nærheten, er det bare å se litt nøye mot tretoppene. Flaggspetten er lett gjenkjennelig med sin klare farger: svart, hvitt og ikke minst knall rødt. Jeg kunne jo legge inn et bilde fra Google, men det har jeg ikke lov til….

Jeg hører også flere fugler på veien hjem, og det er mer det jeg vil kalle fuglekvitter. Men fortsatt må jeg nok vente en stund på den vakre fuglesangen som preger våren.

Det blir gråere og gråere etter hvert som jeg nærmer meg Solbergelva igjen. Jeg kommer ned til Sankthansbroa, og hullet i isen er større i dag enn det det var sist gang. I går var det helt åpent, i dag er det delvis dekket av is. 

Litt lenger ned tar jeg et bilde av det jeg tror er en seljekvist, og foreløpig er det ikke antydning til gåsunger. Men i mars, da kommer de! 

Jeg går etter hvert inn på lysløypa, og her ser jeg to rådyr som springer over løypa og videre opp i skogen. Ser du nøye på bildet, ser du to hvite romper inne mellom trærne. 
Bildet viser også at mye av skogbunnen er uten snø, 

Lite snø er det også utenfor blokkene. Måtte det bare vare, tenker jeg, mens andre ønsker seg snø. Og hvem tror du får sitt ønske oppfylt? 

Ikke jeg, i alle fall. Jeg avslutter dagens bloggpost med et par bilder som jeg tar litt senere samme dag. 

31.01.22

Mitt treningsmål for 2022 ble satt i starten av januar:

150 turer til Nerdammen

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Det betyr omtrent fire ganger i uka – det er nemlig en del uker jeg ikke er hjemme, og da har jeg ikke mulighet til gå til Nerdammen….

Fire ganger i uka var helt greit, det, før jeg begynte å trene på Family i Mjøndalen. Jeg har lenge tenkt å begynne å trene styrke igjen, det er mange år siden jeg sist gjorde det. Dette nevnte jeg for en venninne, og vips så kom det et velkomsttilbud til meg! En god deal for henne som trener der allerede, og en god deal for meg. 
 

Men så er det å komme seg dit, da! Jeg liker ikke å bruke bil dersom jeg ikke må. Det er nesten fem kilometer til treningssenteret, og jeg har bestemt meg for å gå – tar den ene turen som oppvarming! Det er bare deilig å gå herfra litt før åtte om morgenen, jeg får frisk luft, og jeg kan nyte flotte soloppganger – enn så lenge.

Etter hvert må jeg være veldig tidlig ute for å få med meg soloppgangen, men da kan jeg jo nyte vårluften i stedet. 
Når våren er her og all is er borte, vil jeg bruke sykkelen til og fra trening. Nå tar en treningstur tre timer eller mer, og da går mye av dagen. Med sykkel vil det ikke ta mer enn ti minutter å komme dit, og da kan jeg vurdere å gå til Nerdammen senere på dagen. 
 

Nå tener jeg altså styrke i tillegg turene til Nerdammen. Det betyr følgende: 

Trene styrke og gå til Mjøndalen tur retur mandag, onsdag og fredag
Gå til Nerdammen tirsdag, torsdag, lørdag og søndag

Jeg har gjort dette i to uker nå, får se hvor lenge jeg holder ut!

Kan også fortelle at jeg har investert i personlig trener, 10 ganger fordelt på tre måneder. 
Det er dyrt, men jeg tenker det lønner seg. Jeg får veldig god veiledning og et eget treningsprogram. 
Jeg tenkte først at det var altfor dyrt, men så tenkte jeg på alle de ferieturene til utlandet jeg ikke har kunnet dra på grunnet korona eller sykdom, og da tenkte jeg at jeg kunne ha en personlig trener med den beste samvittighet. En skikkelig god investering! 

Jeg vil foreløpig opprettholde målet på 150 turer til Nerdammen. 
I tillegg vil jeg trene styrke minst 2 ganger i uka- så sant jeg er hjemme. Jeg setter som mål at jeg skal trene styrke 100 ganger. 

Status for januar: 

22 turer til Nerdammen
6 ganger med styrketrening 

Når hyttesesongen starter, vil jeg være på hytta hver helg. Det blir også en del langhelger, så det nok godt mulig jeg må endre på målene mine. Hyttesesongen starter for fullt i mai, så jeg får gjøre en god innsats de første månedene. 

Da gjenstår bare å ønske meg selv lykke til! 

30.01.22

Jeg har hørt om Huldreheim, har lett etter plassen tidligere, og i dag vil jeg prøve å finne den ved å angripe fra en annen vinkel. Jeg har tenkt å gå stien fra lysløypa mot skytebanen og finne plassen derfra. 

Jeg går lysløypa i retning Aronsløkka, og ved Møllebroa møter jeg en av naboene i blokka. Vi slår av en prat, og er enige om at vi begge nyter å være ute dette flotte vårværet. Måtte det bare vare, tenker jeg! Men det er meldt snø neste uke….

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

Jeg tar av der stien går opp mot Marivann og Kamstrupløypa. Det er litt istete, men med piggsko går det bra! Noen steder er det også ganske så bart. Nydelig! 

Jeg følger stien nesten opp til skytebanen, og tar av til venstre og så til venstre igjen. Og plutselig er jeg der, på Huldreheim, og der jeg har vært flere ganger før! På kartet jeg bruker på mobilen står det Ulverudplassen, mens på et kart jeg har hjemme, står det Huldreheim. Jeg skjønner nå at det er to navn på dette stedet. 

Kjekt å ha flere kart, da! 

Huldreheim var en husmannsplass under Ulverud gård, og det bodde folk her helt frem til 1950-tallet. De som bodde her, hadde friskt vann i bekken, de hadde geiter, og en kjøkkenhage. De dyrket jordbær, poteter og ulike grønnsaker. 
 

Plassen ble ryddet av Solberg skole i 2007. Dette var gjennom prosjektet Rydd et kulturminne i regi av Norsk Kulturarv. Plassen burde ha vært ryddet også nå, flere store bjørker er brukket og ligger over plassen. 
Jeg tenker det er viktig å holde slike kulturminner ved like. Fint hadde det også vært om det kunne settes opp et skilt som fortalte litt om plassen. Vi kan jo lese om plassen på nettet, der er det en del informasjon, men et skilt som forteller at man er på rett plass, kunne gjerne ha vært satt opp her. 

Jeg kommer fra en gård, og det var to husmannsplasser under gården vår. Dette var lenge før min tid, men pappa viste meg hvor de lå. Fortsatt kan vi se antydning til ruiner der, men plassene er ikke ryddet. Tror ikke jeg ville finne plassene i dag  Kanskje jeg ville ha funnet dem med hjelp av broren min, men om de var blitt merket med et skilt og ryddet, ville de kunne være der også for fremtidige generasjoner. 
Jeg husker jeg syntes det var spennende og veldig rart at noen hadde bodd langt oppe i skogen. De hadde hatt dyr der, og de hadde til og med dyrket grønnsaker og epler der oppe!
 

Vel, det var en liten digresjon. Tilbake på Huldreplassen finner jeg rester av grunnmuren. Det skal også være rester av en bakerovn her, men den finner jeg ikke. Jeg ser det jeg tror har vært en kjeller, den ligger under bjørketrærne. Jeg må nok ta en tur tilbake når det ikke lenger er snø her. Bakerovnen vil jeg i alle fall prøve å finne. 

Jeg har tidligere sett etter sopp her, men har ikke funnet noe særlig.  Men i dag finner jeg sopp her, dog ikke den type sopp jeg pleier å plukke. Her er det masser av kjuker, de er ikke spiselige, men der er jo ganske dekorative, da! 
 

Men jeg har tenkt meg videre. Må jo ta en tur til Nerdammen i dag også, Jeg går via skytebanen opp til Glabakk. Det sies at stedet har fått sitt navn da folk var så glade da de var kommet opp bakkene at de ga stedet det passende navnet Glabakk.
Uansett, oppe er jeg når jeg kommer hit, og glad blir jeg bare jeg ser skiltet. Det går jo ikke an ikke å bli glad av et navn som dette! 
Snur jeg meg, kan jeg også nyte sola som skinner mellom trærne. 

Nå er det ganske flatt innover, men det er ennå et stykke før jeg kommer til Kamstrupløypa og før jeg tar av mot Marivann. Jeg tar en litt annen runde denne gangen, går via Gravningen til Marivann. Håper at det er oppgått sti nede ved Marivann, men det blir jeg som går opp den! Etter hvert går jeg ut på vannet, satser på at isen bærer også meg! 

 Sola ligger lavt nå, og den vil snart forsvinne i horisonten. Vakkert. 

Jeg kommer snart til Nerdammen, og her må jeg selvsagt ta enda flere bilder. Først av badeplassen vår. Om fire måneders tid vil vi igjen kunne nyte badelivet her. Det blir herlig, det! Gleder meg! 

Jeg tar isen over Nerdammen også. Det er store sprekker her og der, men jeg vet at isen er trygg selv om det måtte knake her og der, men det gjør det ikke denne gangen.

Flotte fotomotiver er det her også, og jeg må ta bilder selv om det gjør at jeg begynner å fryse på høyrehånden. Jeg tar ett bilde, går litt til, ett til. og så enda ett. Ikke rart at høyrehånden blir kald! 

Det er null grader når jeg kommer til enden av vannet, og jeg begir meg på hjemveien. Hjemveien er rundt fire og en halv kilometer, for det meste nedoverbakker. 

Etter tre timer er jeg hjemme igjen.

På en slik dag hadde jeg gjerne sett at Trond kunne gå tur sammen med meg, da skulle vi ha hatt med kaffe og niste- og kanskje ha gått enda lenger. Men han sitter hjemme, og der har han sittet en uke nå. Kommer til å sitte der enda et par uker, tenker jeg. Ribbeinsbrudd. Synes litt synd på ham, han er jo en aktiv type, han også, men denne uken har han er pers på 400 skritt på en dag! Frem og tilbake i stua. Du kan tro han kjeder seg! 
 

04.01.22. 

Det er mandag morgen, og jeg skal på trening. Har nemlig begynt å trene styrke på Family i Mjøndalen. Jeg liker ikke å bruke bil dersom jeg ikke må, og derfor går jeg til trening og tilbake igjen. Det er fin oppvarming, det! Slipper da å bruke den kjedelige tredemølla på senteret. 
I dag har jeg tenkt å starte klokka ni, jeg vil gå uten piggsko, og da må jeg gå bilveien. Kan ikke gå gjennom skogen da. Gjorde det på fredag, med piggsko, men syntes det var dumt å bruke piggsko på veien der det var bart. Mesteparten av strekningen er jo langs veien. 
 

Jeg går hjemmefra klokka åtte, ser antydningen av en soloppgang over tåkehavet. 
Det er vakkert, tåka skaper en helt spesiell stemning. 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Snur jeg meg og ser i retning Mjøndalen, ser jeg månen som skinner så fint på himmelen. 

Når jeg kommer lenger ned i veien, må jeg bare stoppe og ta et par bilder. Himmelen har fått et rosa skjær og sammen med det blå danner dette en nydelig morgenhimmel. 

Snart er jeg nede på hovedveien, og da skifter jeg retning og begir meg mot Mjøndalen.
Fortauene er gruset, og jeg sender en takk til dem som har sørget for det! 
Jeg er nede i tåka nå, og jeg ser en heisekran strekke seg mot himmelen. En ny boligblokk er under oppføring, og jeg tenker på alle dem som gleder seg til å flytte inn her etter hvert. 

Etter omtrent tre kilometer kommer jeg til kirken. Jeg er ofte på kirkegården, tenner lys på graven til mine svigerforeldre. Tenker så fint om de fortsatt hadde vært her slik at de kunne oppleve å få se sine oldebarn, men slik ble det dessverre ikke. Jeg sender dem gode tanker, jeg var veldig glad i dem. 
Jeg er også innom andre gravsteder, gravstedene til venner og kjente som har betydd noe for meg, og ett av dem er gravstedet til Camilla, søsteren hennes Nathalie og pappaen deres, Jan. De omkom i tsunamien på Thailand. Kommer aldri til å glemme tiden da de var savnet, de hvite blomstene og stearinlyset vi hadde i klasserommet, for ikke å snakke om begravelsen. Tre kister og mammaen alene igjen. Noe slikt skulle ingen oppleve, det gjør vondt å tenke på det selv i dag.

Jeg går gjennom kirkegården også denne dagen, og jeg ser at jeg begynner å få litt dårlig tid. Jeg trenger nok litt mer enn en time når jeg går bilveien. Det betyr at jeg må starte kvart på åtte neste gang! 
 

Jeg kommer til broa, og også her ligger tåka tykk over elva. Oppover ser jeg ikke noe, 
men ser jeg nedover, får jeg se et lite solglimt, og jeg ser noen hus som ligger nede ved elva, innhyllet i tåke. Tåka ser ut som en varm og deilig dyne som pakker inn de bygningene som ligger der. 

Nå er det ikke så langt igjen, jeg går raskt for å komme dit ikke så mye over ni, i alle fall. Klarer det, er der åtte over ni, og seks kilometer er tilbakelagt. Det er jo en god oppvarming! I tillegg har jeg fått en god dose fine opplevelser takket være sol og tåke. 

Da står treningen for tur – bein, bryst, rygg, mage, armer og balanse. 

Når treningen er tilbakelagt, går jeg innom garnbutikken og kjøper litt garn. Jeg treffer Sølvi, hyggelig, og vi blir stående å prate før jeg begir meg på hjemveien. Ikke fullt så spennende det, akkurat, men jeg må jo hjem igjen, så det er bare å fortsette! 

Tåka er borte nå, og jeg tar noen bilder langs elvebredden. Ved broa er det mange ender, men dessverre har jeg ikke noe mat til dem. Det hadde vært fint å kunne gi dem noe- jeg tenker det må være veldig kaldt for dem, men de ser ut til å trives i det kalde vannet. 

Den gamle Mjøndalsbroa er et yndet fortomotov, men den nye broa er egentlig ganske fin, den også. Det er som om den slynger seg fremover, som en slange. 

På den andre siden, ved Stensethøya, ligger isen. Tror ikke den vil bære meg, den er nok ikke så tykk. Snart kommer februar, så mars, og da er nok isen forsvunnet. Kanskje  er det også gåsunger på treet i forgrunnen – jeg tror det er en selje. 

Etter litt over en time er jeg hjemme igjen, godt fornøyd med å ha fått en vakker og aktiv start på dagen! 
Men må si jeg gleder meg til all is forsvinner og jeg kan sykle til og fra trening! 

18.01.21

Klokka er halv ett, og først nå går jeg ut på dagens tur. Det er mildt og godt, nesten vårstemning, og det kjempefint for meg, vårjente som jeg er. Eller vårdame, vårkvinne. Kan vel ikke kalle meg jente lenger! 

På vei opp til lysløypa går jeg forbi flere flotte bjørker. Bjørkestammer er veldig vakre, synes jeg, og slike store bjørker rager majestetisk mot himmelen blant furutrærne. 

Annonsørinnhold

Årets mest etterspurte skjønnhetskalendere

Jeg går opp i lysløypa, det er hardt og isete, men med piggsko går det bra! Jeg går et par kilometer i retning Drammen før jeg tar av og følger stien som går til Marivann og Kamstrupløypa. 
Her er det mye is, men det er også stedvis nesten bart. Det siste liker jeg! 

Etter en stund tar jeg av fra hovedstien, jeg følger en sti som går opp til høyre. Jeg slipper da å gå innom skytebanen. Det går fint å gå her også. Det er flere som har gått her, og underlaget er hardt. Kjempebra! 
Tenker det er kjempefint om flest mulig går i stiene også når snøen kommer slik at vi holder dem farbare også om vinteren. Fint for oss som ikke liker å gå på ski! 

Her går jeg gjennom et hogstfelt, og nye furuer er på vei opp. Husker jeg plantet skog da jeg var i starten av tenårene, og pappa sa jeg skulle plante de nye trærne i nærheten av de gamle stubbene. Det ville gi gode vekstforhold. 
Det er ikke ut som om dette er noe plantefelt, akkurat. De små furutrærne ser ut til ha frødd seg selv, men jeg går forbi et lite tre som ser ut til å trives godt like ved en gammel stubbe. 

Jeg koser meg her jeg går oppover. Legger merke til små ting som gjør meg glad- en liten furukongle, grønne tyttebærblad og en liten kvist med lav. 

Snur jeg meg, ser jeg at jeg har en fin utsikt mot Mjøndalen. Langt der borte i horisonten mener jeg jeg også ser Skrimfjella. 

Like før jeg kommer opp til bilveien som går ned til Lunneplassen, treffer jeg en hyggelig dame. Hun kommer også fra lysløypa, men har tatt en annen sti og kommer nå inn fra høyre. Hun har spørsmål rundt ruter til Hoggsfjell, og jeg sier jeg gjerne kan gå sammen med henne en dag. Tilbudet står fortsatt ved lag, det er bare å si fra! 

Snart er jeg oppe ved veien, og går denne til enden, til Ulverudbakk. Det er bare så koselig å komme hit, se den gamle kransen og lese de oppmuntrende ordene. 

Men jeg skal videre oppover, og går inn på stien som tar meg via Glabakk mot Marivann. 
Det er fint og lett å gå også her! 

Etter hvert kommer jeg til den lille steinrøysa, ei røys som forteller meg at det har vært folk her før og at jeg er på rett vei. En fin oppmuntring til alle som er på vei oppover!  

Og så, så er jeg oppe, på Glabakk. Bare navnet gjør meg glad! Alle må vel være glad og smile når de kommer hit! 

Jeg må ta noen bilder før jeg fortsetter. Det er så pent med den gule himmelranden langt der borte. Også det gjør meg glad! Men jeg snur meg igjen og går videre mot Marivann. 

Jeg passerer enda en liten steinrøys,og nå er det flatt innover helt til jeg møter skiløypa som går til Tverken. Det er litt mer snø her oppe, men mye er det ikke. 

Jeg kommer inn på skiløypa, går først i retning Nerdammen. Jeg kommer til hytta som ligger alene like ved stien /skiløypa, og jeg ser at noen har tråkket opp stien også i retning Goliaten. Kanskje jeg kan gå dit en annen dag? 

Jeg tar stien og skiløypa som går i retning Vrangen. Skilting til Marivann er en mangelvare her, ikke lett å vite hvor man skal gå dersom man ikke er kjent. 

Jeg følger nå skiløypa mot Vrangen. Har tenkt meg ned til Marivann, og tar av et sted der jeg kan gå i trugespor ned mot ei hytte og vannet. Her kommer jeg inn på stien som tar meg langs vannet. 
Det er så fint å se tørt gress, å se at det er lite snø i stien. Jeg er jo klar for våren, jeg! 

Jeg må ta et bilde av sittegruppen nede ved vannet, og tankene mine går da til Mari som nå er på Grand Canaria. Her satt vi en gang, og Mari kan vel ikke sitte noe bedre sted enn ved Mariavann?

Tar også et siste bilde av Marivann for denne gang før jeg går via Vesle Marivann og bort til Nerdammen. 

Her kommer jeg forbi den nye turisthytta. Skikkelig stilig er den! Det er ikke lov å gå helt bort til en ennå (anleggsområde), men jeg får tatt noen biler. Kan tenke meg denne blir populær! 

Jeg tar et bilde av Nerdammen før jeg begynner på veien nedover.

Jeg må ta en liten stopp på parkeringsplassen ved Damhaugen. Klokka er nå snart tre, og sola er snart på vei ned. Jeg blir aldri lei av å se soloppganger og solnedganger!

På vei nedover er det dannet is der vann har rent nedover bergpartier. Fint det også! 

Etter omtrent tre timer er jeg hjemme igjen, En kjempefin tur er over, og jeg kan bare anbefale alle å komme seg opp i skogen. Det er bare så herlig å være ute i naturen, en ren nytelse. 

Ta på deg poggsko, og prøv du også! 
Hvis du kunne tenke deg å gå denne turen, kan jeg fortelle at den er på 12 kilometer. Den kan gjøres kortere dersom du parkerer på Solbergveien parkering eller på Lunneplassen. 

17.01.22

Klokka er halv åtte, og jeg er klar for tur. Det er mildt, litt over null, og en deilig vind stryker meg over kinnet. Himmelen har såvidt et rødt skjær i horisonten. En perfekt morgen! 

Det har snødd litt siden sist, rundt ti cm, men de siste dagene har vi hatt mye vind og mildvær slik at mye av snøen er blitt borte. Veiene har vært veldig isete, men nå er isen stedvis smeltet. Fortsatt er fortauene dekket av is. 

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Jeg går først langs gatene, tar så inn på lysløypa og kommer inn på veien som skal ta meg til Nerdammen. 
Ved Solbergbråtan snur jeg meg og ser en begynnende soloppgang i horisonten, men det vil ennå ta en times tid før sola kommer opp. 

Langs veien her er det fortsatt gatelys, men det tar ikke lang tid før det er slutt på dem, og jeg går inn i mørket. 

Men jeg har jo lykt! 

Her er det mye is i veien. Det er strødd her, men allikevel kan det nok være litt glatt dersom man ikke er godt skodd, eller godt pigget, burde jeg vel si. Jeg måtte kjøpe nye piggsko i år, og valget falt  på Traxole. En venn anbefalte meg å kjøpe dem, og jeg er svært godt fornøyd. Kommer meg frem overalt! 

Jeg stanser av og til bare for å lytte. Hva hører jeg? Sist gang, i starten av januar, hørte jeg et jevnt sus fra bilene nede i dalen. I dag gjør jeg ikke det. Hører fortsatt et sus, men det er fra vinden som omgir meg. Fortsatt er den bare mild og god. 
Det er lysrere nå enn det var for fjorten dager siden, og allerede etter den første bommen slukker jeg lykta.

Det er ikke akkurat lyst, men det er ikke nødvendig med lykt. 
Kommer snart til stedet der jeg så rådyr for en stund siden, men har ikke sett noen der i etterkant. Håper å se dem hver gang jeg kommer dit, da!

Jeg snur meg av og til mens jeg går oppover, må jo følge med på soloppgangen bak meg.

Det blir lysere og lysere for hver høydemeter, og når jeg kommer til Nerdammen, er det ganske så lyst. 

Det er lite snø her, og i stien som går langs vannet og videre mot Gravningen, er det mye is. Jeg gikk der på fredag, men i dag skal jeg ikke gå den veien, 

Vinden har økt i styrke. Det blåser kraftig her nå, og det er nesten slik at vinden kunne ha ført meg bortover vannet hvis jeg hadde hatt ski på beina. 

Jeg går bort til damhytta, og nedenfor den ligger bekken åpen. Det var mer snø her i starten av januar enn det det er nå. 

Jeg må selvsagt ta et bilde til her oppe, og jeg ser at himmelen har skiftet farge og er klar til å ta imot de første solstrålene om en halv times tid. 

Da er det bare å starte på hjemveien. Her oppe hører jeg bare vinden, og den høres godt. Men når jeg kommer ned fil den øverste parkeringsplassen, hører jeg den lille fuglevennen min fra sist gang. Det er en ordentlig pippip, den kommer med små enkeltstående pip.

Når jeg går nedover, blir himmeln mer og mer lakserosa. Vakkert. 

Snart møter jeg en mann jeg har truffet tidligere. Den gangen gikk han med et bildekk hengende etter seg, nå jogger han oppover med det samme dekket. Skjønner at han ikke vil stoppe for å slå av en prat, han jogger sikkert på tid, men jeg må bare si et par ord fil ham: «Skikkelig imponerende!»
De fleste vil nok synes det er krevende å gå oppover her, og han kommer altså joggende, med et bildekk på slep!

Nede ved broa, Sankthansbroa, er det et stort hulls isen nå. Det var det ikke sist gang. Tenker at her kunne jeg ha tatt et isbad dersom det også hadde vært en badstue her. Men ingen badstue, derfor heller ikke noe isbad! 

Nå er jeg tilbake ved Solbergbråtan, og sola kommer opp bak åsen i horisonten. Et vakkert skue! 

Jeg går videre nedover og tar lysløypa hjem igjen. Her hører jeg lyden av flere fugler, både kråker og småfugler. Småfuglene kommer og går, hører dem bare innimellom. Gleder meg til den vakre fuglesangen våren tar med seg. 

Tenker også at jeg gjerne skulle ha kunnet skjelne de ulike fuglene på sangen deres. Trener på det hver vår, lærer noe, og glemmer det igjen. Men kråke, due og skjære kjenner jeg i alle fall. 

Fortsatt er ikke disse tekstene så spennende. Det er altså blir lysere, mildere og mindre snø en  det det var i starten av januar. Mon tro hvordan det blir i starten av februar? 

11.01.22

Regnvær i midten av januar – ikke helt vanlig, akkurat. Inne er det varmt og godt, en fin dag for strikketøy og kaffe. Men du vet, jeg har satt meg mitt mål, og det har jeg tenkt å nå! 150 turer til Nerdammen, fire turer i uken siden jeg vil være borte i alle fall ti uker i løpet av året. Nå blir det en uke til også hvis alt går etter planen. Jeg har bestilt tur til Spania i slutten av mars, skal besøke gode venner der nede. Men alle de andre utenlandsturene jeg har planlagt etter at jeg gikk av med AFP har gått i vasken, enten på grunn av korona eller annen sykdom, så det er ikke noen vits i å begynne å glede seg allerede nå. Sol og varmt i Spania, også nå, men altså regn her idag. 

Det er fristende å tilbringe dagen innendørs, men det blir en tur til Nerdammen i dag også. En tur nærmere målet, frisk luft og liten smittefare. Det gjelder å se positivt på det! 
Jeg tar på meg en caps i stedet for pannebånd i dag- en caps er bedre i regnvær. 

Det knaser under føttene, snøen er frossen på en måte, og det er lett å gå. Det er ikke lenger mye snø på trærne, og jeg får en følelse av tidlig vår der jeg går oppover – og oppover. 

Men snart endrer det seg, jeg ser de første snøfjonene, de kommer dansende ned fra himmelen. Det blir merkbart mer snø på trærne, og veien er ikke lenger nybrøytet. Det er langt tyngre å gå nå, snøen er kram, og det knirker heller enn knaser der jeg fortsatt går -oppover.

Når jeg, etter nesten en time, når Nerdammen, er det et skikkelig snøvær. Det blåser også, og jeg angrer på at jeg ikke tok på meg pannebåndet. Det er kaldt! Men uansett- jeg er oppe, er halvveis, og det vil gå fortere hjem igjen! 

Jeg starter på hjemveien, og når jeg går ned de første bakkene, pleier jeg å gå mot en lysere himmel. Noen ganger er det en soloppgang, andre ganger en solnedgang eller det er bare lys fra bebyggelsen som reflekteres i skyene. Selv i dag er det lys i horisonten. 

Vakkert selv om alt går i ulike nyanser av grått. 
 

Jeg møtte en person på vei da jeg gikk oppover, men nå ser jeg ingen, verken gående eller kjørende, ikke før jeg nærmer meg den nederste bommen. Der møter jeg en mann, en sprek mann som jeg også har møtt tidligere. Han trekker et bildekk etter seg. Jeg tenker at det nok vil bli ganske så tungt etter hvert som han kommer opp i vinterland der det ligger mye snø i veien. Jeg sier det også til ham hvorpå han smiler og svarer at da blir det enda bedre trening, og det har han så absolutt rett i. 
 

De gangene jeg går ut selv om jeg ikke har så veldig lyst, slik som i dag, er jeg alltid veldig godt fornøyd med meg selv når jeg kommer inn igjen. Jeg er på i gen måte fornøyd med meg selv dersom jeg skulle sitte inne en hel dag. Så derfor er det bare å komme seg ut. Frisk luft, god trening, og en deilig følelse når man er hjemme igjen! 
 

Nå har jeg tatt 10 turer til Nerdammen, 140 Igjen.