19.02.20.
Full sol, vindstille og god temperatur – det lover godt for dagens tur.
Mari og jeg starter klokken ti siden jeg har frisørtime klokken halv tre. Da skulle vi ha god tid. Vi tar bilen til Steinberg og parkerer den der gangveien til Hokksund starter.
Det er veldig fint å gå langs elva, ja å sykle også for den saks skyld.
Ender og svaner følger oss der vi går. Med jevne mellomrom stikker de hals og hoder ned i vannet på jakt etter mat. En av svanene svømmer med brusende svær, og vi kan tydelig høre svømmetakene når den skyter fremover.
I starten har vi hus på den ene siden og elva på den andre. Husene ligger idyllisk plassert langs elvebredden, og det må være fint å bo så nært elva. Alt ligger tilrette for morgenbad, padling og fiske.
Etter hvert kommer vi inn i et parti der der vi er omkranset av en liten skog. Stopper vi opp litt, kan vi nyte den vakre fuglesangen.
Det tar ikke lang tid før vi er nede ved elva igjen, og vi velger å gå ut på øya. Vi kan også gå rett frem, men jeg liker best å gå på øya.
Her på øya har vi nærhet til vannet, og fuglene kvitrer med stor iver her ute. Det er litt is i stien her, men det går greit akkurat nå. Ikke fullt så greit på veien tilbake, men det skal jeg komme tilbake til.
Jeg har gått her flere ganger tidligere, men denne gangen kan vi glede oss over nye flotte benker ved broa som tar oss inn på fastlandet igjen. Så pent! Her kunne det ha vært fint å ta lunch, men vi skal spise i Hokksund og har derfor ikke med noe mat. Men en annen gang kunne kunne det være fint å raste her.
Nå er vi ikke langt fra Hokksund, og det tar ikke lang tid før vi er inne i sentrum. Her nyter vi en god lunch på Fermate før vi setter kursen hjemover igjen. Takk til Gunnvor som tok meg med hit på lunch en gang- alltid god mat her!
Snart er vi tilbake på det islagte området. Vi går og skravler og er vel ikke helt oppmerksomme. I alle fall burde Mari ha vært mer oppmerksom, for plutselig ligger hun langflat på bakken. Heldigvis er hun ikke skadet og kan fint gå videre. Godt er det også at hun har sorte bukser og ikke hvite klær som hun hadde en annen gang hun falt. Det var om sommeren, hun falt da ned i et gjørmehull, og klærne hennes var ikke særlig hvite da hun reiste seg opp igjen!
Vi går snart forbi ei jente som sitter på en benk ved elvebredden, og jeg ser med en gang et fint motiv. Spør om jeg kan bruke bildet i bloggposten og får klarsignal til det.
På vei hjem nå jeg også ta bilde av et par av de flotte majestetiske bjørkene langs elva.
Ser du godt etter, ser du kanskje at det er noe mellom trestammene, men hva er det? Det er Mari, jo!
Nå går det raskt nedover mot bilen, og vi er glade for at vi er kommet så langt. Begynner å merke at vi har gått langt, er oppe i 11 km nå. Klokken er halv to, og jeg vil fint rekke frisøren.
Plutselig stopper Mari opp. Telefonen hennes, hvor er den? Hun kjenner etter i lommene, men finner den ikke. Sjekker en gang til og finner den i en av de innerste lommene. Lettelse!
Vi går enda litt til, og Mari stopper igjen. Det er akkurat som om underbevisstheten har jobbet og fortalt henne at noe er galt. Bilnøklene! Hvor er de? Husnøklene er også på det samme knippet.
Hun sjekker alle lommene, en gang og to ganger. Og en gang til.
Borte er de.
Det er tydelig at hun har mistet dem, men hvor?
Hun tenker seg om og er etter hvert sikker på at hun mistet dem da hun falt. OK, det er flere kilometer dit, og det er bare en snau time til jeg skal være hos frisøren.
Men vi har ikke noe valg, det er bare å snu og gå tilbake. Vi går fort, merker godt at vi har gått noen kilometer allerede. Ulike tanker kvernes i hodet der vi går. Hva om noen har funnet dem og tatt dem med seg?
Vel inne på øya kommer vi til de islagte partiene. Vi finner stedet der Mari falt, og der, ved siden av stien, ligget nøklene. For en lettelse! Dette er det vi kan kalle flaks i uflaks.
Klokken viser at det nå er bare en halv time til min frisørtime, og vi bestemmer oss for å ta en taxi tilbake til bilen, men først må vi finne ut hvor vi er.
Vi går mot bilveien og finner ut at vi er ved innkjøringen til Oso Hotwater.
Taxi blir bestilt, men den kommer ikke. Vi får beskjed om at den er ti minuttet forsinket. Det er flere biler som kjører forbi, og vi er inne på tanken om å haike eller å stoppe noen og spørre om de kan kjøre oss til bilen. Men det tør vi ikke.
Det går 20 minutter og fortsatt ikke noen taxi. Jeg ringer frisøren og forteller at jeg blir litt forsinket.
Plutselig stopper en bil ved siden av oss, og det er Rune, en kjekk kar jeg kjenner. Han blir vår reddende engel, slipper av Mari ved bilen og kjører meg til frisøren. Mari avbestiller taxien, og jeg kommer til frisøren, bare ti minutter forsinket. Tusen takk, Rune!
Det ble altså en lengre tur enn planlagt, rundt 15 km i dag. Det er bra, det!
