Skal – skal ikke, skal….

I går kom det 35 cm med snø, og alle labbeløyper ligger under snøen der et sted. Det snødde vannrett i går, og tanken på å gå til Knabben var ikke til stede i det hele tatt. Men i dag skinner sola, og løypa må jo gås opp igjen!
Det er ikke særlig fristende, det er mer fristende å vente noen dager slik at andre kan gjøre den verste jobben. Men nå skal jeg ta utfordringen!

Jeg går ned i boden og finner frem trugene. Tenker det er fint å bruke dem da de gir et bredere spor.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

I skapet finner jeg pappas gamle gamasjer, tenker det kan være lurt i dag. Og så er jeg klar!

Stigningen starter med en gang jeg går ut døra. Ingen har gått foran meg, kun et rådyr eller to. Stakkars dyr, tenker jeg.

Jeg går gjennom det første skogholtet, og kommer opp til lysløypa. Der har Bjørn vært og kjørt opp skiløyper. Det er litt fristende å ta til høyre eller venstre her, å gå i de fine oppkjørte traseen. Men nei. Jeg får fortsette det jeg har begynt på!
Jeg stamper i vei, oppover og oppover. Tenker det er lurt med små skritt, blir best løype av det.

Jeg kommer opp til krysset like før Dragomsteinen, og der kommer et spor fra venstre. Da er det altså noen som har gått før meg, og jeg gjetter det er den spreke Catharina. Hun har sunket dypt i snøen, og jeg velger å tråkke der hun ikke har tråkket slik at vi får et best mulig spor.

Det går oppover og oppover, det er faktisk ikke så tungt som jeg fryktet, men jeg bruker mye lenger tid enn det jeg pleier. Små skritt, stampe, stampe…

Det er en nydelig dag, og jeg må jo bare nyte den, ikke bare stampe oppover.
Snart møter jeg også Catharina, hun er på vei ned igjen. Vi slår av en hyggelig prat før vi går videre, hun nedover, jeg oppover.

Etter litt over en time er jeg oppe, har brukt mer enn dobbelt av tiden jeg pleier å bruke.

Svett, men veldig godt fornøyd med å ha nådd toppen i dag!

Godt rustet! Trugene er gode å gå med, og gamasjene gjør at jeg ikke får snø ned i skoene.

Jeg må ta et bilde til før jeg går ned igjen.

Og enda et! Det er jo så vakkert!

Jeg stamper meg nedover igjen, prøver å gå bredt og med små skritt.

Vel hjemme igjen, etter godt over to timer, er jeg godt fornøyd med egen innsats. Det blir nok en tur eller to i helgen også, og da håper jeg det blir lettere å gå her!