Jenter ja, to over seksti og en over sytti. Kan vel kanskje ikke kalle oss jenter, lenger. Damer på tur, ville vel kanskje ha vært riktigere å si. Men som alle andre, vi føler oss jo ikke så gamle som det vi er!
Det er tyve år siden vi startet en Lionsklubb, og i tyve år har vi har vi jobbet med kalendersalg og dugnader slik at vi har kunnet bidra med økonomisk støtte lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Vi avviklet klubben nå i juni, og avsluttet med å gi 50 000 til Nedre Eiker barne- og ungdomsteater, 50 000 til kommunenes demenskor og skiutstyr for 50 000 til Bua som låner ut utstyr til barn og unge. Resten av midlene vi hadde på konto, rundt 50 000 gikk til naboklubben slik at de igjen kan bidra til ulike aktiviteter i samfunnet. I tillegg til dette har vi hvert år støttet Betzy krisesenter, sansehage på Solberglia sykehjem, Lions’ førerhundskole, Kreftforeningen, sykehusklovnene,, og andre kommunale, nasjonale og internasjonale prosjekter.
Men etter tyve år er det stopp. Vi så etter hvert at vi ble færre og færre medlemmer, og som følge av dette, ble det mer og mer å gjøre på dem som var igjen. Det var derfor en lettelse da vi bestemte oss for å avvikle klubben som nå besto av ti medlemmer.
To av medlemmene har hus i Spania, i nærheten av hverandre, og nå skal vi altså på vår avslutningstur. Det passet til slutt bare for tre av oss, i tillegg til de to i Spania.
Klokka er seks når jeg står opp denne dagen. Tåka ligger tykk, men sola kan skimtes over tåkehavet.
En og en halv time senere møtes vi tre i Drammen, Inger, Kjersti og jeg. Vi skal ta flytoget, men det er buss for tog til Asker. Det gjør ikke noe, som alltid er det god service, og vi får en kopp kaffe mens vi venter. En stor takk til Flytogets ansatte som alltid er hyggelige og behjelpelige med bagasje og det man ellers måtte trenge hjelp til.
Etter litt venting i Asker, er vi godt plassert på flytoget. Som alltid på ferietur, starter ferien allerede på flyplassen. Et glass med vin er en god start, og humøret er på topp!
Etter tre og en halv time i lufta blir vi hentet av Torhild på flyplassen i Alicante. Hun kjører oss hjem til Ann-Britt der stor gjestfrihet og en aldeles nydelig lunsj venter oss.
Som du ser av det ene bildet, har vi også en hane i kurven. Bjørn er den perfekte vert, og det tar ikke lang tid før en herlig Aperol Spritz blir servert.
Snart senker natten seg- vel ikke helt riktig, men mørket kommer. Kvelden er bare helt nydelig, fortsatt over tyve grader, men vi går tidlig til sengs.
Inger og Torhild drar hjem til Torhild, mens Kjersti og jeg blir her hos Ann-Britt og Bjørn. I morgen venter en dag på stranda og middag i Torrevieja. Heldige er vi som har gode venner i Spania!
God morgen, ja! Det er det vi sier når vi møter andre på morgenen. Eller kanskje vi sier bare Hei.
Jeg tenker det er hyggeligere å si God morgen! Det ligger litt mer omtanke i det uttrykket, et ønske om at den andre skal få en god morgen.
Men hva er en god morgen?
Det er nok veldig individuelt.
En god morgen er for meg å komme meg ut, gjerne i syvtiden.
Det er å kjenne den friske luften, å nyte stillheten og å se sola som sniker seg inn mellom de rette trestammene som omkranser stien jeg går på.
En god morgen er å se en flott bjørkestamme.
En god morgen er å se en bringebærkvist som har tatt på seg høstkjolen allerede.
En vakker kjole i ulike rødtoner.
En god morgen er å komme hjem igjen, og glede seg til en kopp kaffe og frokost.
En god morgen er å gå ut på terrassen, å se på den vakre himmelen og vite at dette blir en fin dag.
Det er lørdag, og jeg har vært på hytta to dager allerede. Kom opp torsdag, og da bar det rett til skogs. Til kantarellsskogen. Det er nemlig kantareller overalt. Jeg ser først noen gule flotte sopper som ønsker meg velkommen. Like etterpå ser jeg noen ovenfor der jeg står, så nedenfor og til høyre for meg. Fantastisk! Tror aldri jeg har plukket så mye som det jeg har gjort dette året!
Nå er fryseren nesten full, jeg har ikke plass til mer, for snart kommer elgkjøttet som også skal ha plass. Men jeg har sønner og svigerdøtre som liker sopp men som ennå ikke har plukket noe. Skjemmer dem bort, de får soppen ferdig frosset og kan bare tine den og steke den i panna. Men det er jo litt hyggelig å kunne skjemme dem bort, da, slik de lever i sine travle hverdager.
Mens jeg, jeg får naturopplevelsen i tillegg til soppen!
I går plukket jeg enda mer sopp, og på ettermiddagen kom Trond opp. Vi hadde en fin ettermiddag, etterfulgt av en koselig kveld ved bålpanna. Stjernehimmel og måneskinn. Nydelig!
I dag skal vi gå tur. Det blir ikke noen sopptur i dag, nå skal vi bare nyte naturen her på Skrim. Her er det stier overalt, det er mange vann her, det er rett og slett et kjempefint turterreng.
Skrim kan by på det meste, vi har plukket mange kilo molter tidligere i sommer, og nå er det tyttebær som står der, klare til å plukkes.
Det er fortsatt blåbær, de er store og smakfulle. Det tar ikke så veldig lang tid før Trond har et blått merke på kinnet og tennene våre får en blåere nyanse enn til vanlig.
Men plutselig dukker det opp noen kantareller også. I rompetaska har jeg en liten kniv, og jeg må jo bare ta dem med. På hytta har jeg piggsopp, traktkantarell og steinsopp som jeg skal ha til middag, og jeg kan jo supplere med kantareller også.
Skrim byr altså på sopp av ulike slag, blåbær, tyttebær og krekling dersom man ønsker det. Einerbær, er det også her, men de plukker jeg først når de er blitt blå. Da tørker jeg dem, og knuser dem med morter og bruker dem som krydder i viltretter.
Tror nok det er min generasjon som er best på å benytte det naturen gir oss av mat. De unge kjøper det meste i butikkene, men de går da glipp av spenningen og gleden over å finne kantarellene og en stor flott steinsopp uten mark – for ikke å snakke om en myr full av flotte molter.
Jeg nevnte stier og vann. Dagens tur går først via Ivarsbu til Svarttjern. Jeg synes synes det alltid er så koselig å komme til Svarttjern. På forsommeren blomstrer nøkkerosene, nå er det bare bladene som er igjen.
Det er mange flotte leirplasser her, og i dag er det telt flere steder rundt vannet.
Vi går videre til Taraldstjern. Her tar vi en liten rast ved hytta. Jeg synes det er så fint bare å sitte her og se utover vannet. Det er helt vindstille, ikke en neste lyd å høre. Men plutselig hører vi et lite plask, og ser ringene bre seg i vannet. En liten ørret som bare ville hilse på oss!
Men vi har tenkt å gå lenger enn dette! Det er mange som er ute og går i dag. Først møtte vi et hyggelig par i et stikryss ved Svarttjern, og nå møter vi en storfamilie der minstemann bare er fire måneder gammel. Det er tydelig at det er flere en oss som nyter den flotte naturen og det fine været.
Vi kommer til Krokvann, passerer Fiskelaus og snart er vi ved Øyangen. Jeg spør Trond om han kan gå ut på den furua som ligger ved vannet. Han er tøff, tar utfordringen. Jeg tenker det kan bli et flott fotomotiv.
Det blir det også, men enda finere hadde det blitt dersom han hadde mistet balansen og havnet i vannet! Kanskje en annen gang….
Det er tid for lunch, vi slår oss ned ved leirplassen på odden, og snart er kaffe klar!
Maten smaker ekstra godt ute på tur, synes jeg.
Det er mange flotte leirplasser ved Øyangen også, den fineste er vel på odden her vi sitter, men man finner flere steder dersom man går rundt vannet.
Det er første september i dag, den første høstdagen, og naturen er i ferd med å endres fargemessig.
Snart vil myrene bli oransje, men fortsatt er de ganske grønne. Søsteren min og jeg kaller denne myra for Trump-myra. I starten hadde Trumps oransjefarget hår, det er i dag ganske så grått, men vi får allikevel fortsatt assosiasjoner til håret hans når vi senere på høsten ser disse oransje tuene.Vi går via Fjellseterlia tilbake mot hytta. Må alltid et bilde ved vårt kjære Vesle Stølevann.
Like ved hytta, rett ved stien, møter jeg denne fine røsslyngen som også gjerne vil fotograferes.
Vi har nå vært ute i tre timer, vi har tilbakelagt nesten en mil i vårt vakre nærmiljø, og jeg vil forberede dagens middag. Vi skal grille kyllingspyd og pølser, og tilbehør blir soppen jeg tidligere har nevnt, samt poteter, grønnsaker og tomatsalat.
Tomatene henter jeg fra kjøkkenhagen min her på hytta. Jeg har masser av dem, på bare en plante, og jeg må ta med resten av de modne tomatene hjem. De grønne blir modne til neste gang vi kommer opp.
Jeg er spent på potetene. Er de blitt store, eller er det bare småpoteter? Jeg tar opp et par potetris, og med dem kommer flotte poteter, gule og røde. Det er så gøy med kjøkkenhage!
Jeg tar også med vårløk til salaten. Vårløkene mine er kjempestore dette året.
Det kommer til å smake godt!
Så takk kjære natur, takk kjære Skrim, for alt du gir oss av mat og naturopplevelser! Vi er heldige som kan nyte dette!
