09.03.21.
Det er tirsdag formiddag, og Mari og jeg er klare for årets første langtur. Skulderen min er mye bedre nå, men jeg tar ikke sjansen på å gå på islagte stier i høyden. Jeg kan ikke bruke staven med den skadede armen ennå, og da er det tryggest å oppholde seg på steder der det ikke er is.
Dagens turmål blir derfor Hokksund. Vi tar den kjedelige veien til Hokksund, og langs elva tilbake.
Å gå på gangveien langs bilveien er temmelig kjedelig, men kilometer på kilometer legges bak oss der vi går og snakker om livet – og korona.
Snart kommer vi til en typisk hestehovveikant. Dette er et ord jeg finner på mens jeg går der, men du skjønner sikkert hva jeg mener. «Nå tar det nok ikke lang tid før hestehoven kommer,» sier jeg. Jeg har knapt nok sagt det før jeg ser noe gult innimellom alt gresset.
Er det hestehov, eller er det noe gul plast som ligger der? Jeg forlater gangveien, og krabber litt oppover. Jo, det er hestehov! Årets første!
Lurer forresten på hva folk som kjører forbi tenker om den dama som ligger på alle fire med rompa opp og tar et bilde av det tørre gresset? Hestehovene kan ikke ses fra veien, så det kan nok hende folk lurer…
Kan neppe tenke meg noe mer herlig enn å finne den første hestehoven. Den er så vakker!
Den innleder min beste årstid, nemlig våren. Årstiden da alt blir grønt igjen og da alt spirer og gror. Årstiden da alt våkner til live igjen.
Vanligvis plukker jeg de første hestehovene og setter dem i et eggeglass med vann. Det får jeg ikke gjort nå, så jeg lar dem stå. Da kan jo også andre få glede av dem – hvis de ser dem, da.
Etter et par timer kommer vi til Hokksund, og vi bestemmer oss for å ta lunch på Sanden hotell. Her er det veldig koselig, det er god mat, det oppleves koronatrygt, og de er hyggelige, de som jobber her.
Mari velger kremet fiskesuppe, med grønnsaker, laks og reker.
Jeg tar en kyllingsalat med tomat, agurk, løk, reddik, honningglaserte cashewnøtter og solsikkekjerner, samt mozarellafries. Retten toppes med en deilig peppersaus. Vi får begge focaccia og smør til. Maten smaker veldig bra- som alltid.
Her kan vi bli sittende, med kaffe og dessert, men vi har fortsatt en lang tur foran oss, så vi takker for oss etter å ha spist vår lunchrett.
Vi går inn mot sentrum og tar en liten tur innom Step In. Utrolig hvor mye fint de kan tilby her – på liten plass. Vi går videre, og jeg går innom den asiatiske butikken NOR. Jeg kjøper med meg fire glass med hjemmelaget Ajvar. Det er en saus laget av grillet paprika og auberginer. Den er bare kjempegod. Smakte Ajvar den første gangen i Makedonia, og jeg ble veldig glad da jeg senere fant den på Elite i Drammen og senere også på NOR i Hokksund.
Vi er snart nede på gangveien som går langs elva. Det er så fint å gå her! Det er tilrettelagt for pauser- med benker både her og der. Vi føler ikke behov for pause ennå, så vi nøyer oss med å ta noen bilder før vi går videre. Selvsagt må jeg også ta bilde av piken på broen, og Mari må sette seg på en av benkene for at bildet skal bli bedre!
Det er vakkert her langs elva, og det er mange fine fotomotiver. Det er ender, svaner, majestetiske bjørketrær og selvsagt elva. Det er bart på gangveien og i terrenget på begge sider. Det er vår! Bare så synd at det er meldt snø i morgen og dagen etter….
Vi møter mange andre som er ute og går, vi hilser på alle, og noen snakker vi også mer med. Det er veldig hyggelig å snakke med folk vi møter, det blir mange fine samtaler ut av det. Det er ikke sånn at vi snakker med alle vi møter, da, men noen ganger blir det slik at vi stopper opp og sier mer enn bare Hei.
Når vi nærmer oss Mjøndalen, har vi gått nitten kilometer, og da er det ikke like morsomt å gå lenger, det er rett og slett slik at det verker i leggene og under føttene. Vi vurderer å sette oss litt og ta en pause, men vet at da blir det forferdelig å reise seg igjen. Vi nøyer oss med å ta en selfie før vi går videre. Vi merker at vi også blir veldig fnisete og ler av alt og ingenting.
Vi kommer til den gamle Mjøndalsbroa, og jeg foreslår at vi kan ta litt intervalltrening her. Vi kan løpe opp vindeltrappa, og så gå ned igjen, seks ganger. Ja, du kan tro det! Vi kommer oss greit opp trappa, men å gå ned igjen er ikke aktuelt. Etter hvert synes vi at vi omtrent sjangler bortover veien, men vi gjør nok ikke det. Det er bare det at vi er veldig slitne nå.
Endelig kommer vi til avkjøring til Stenseth, og her skal vi gå hver vår vei. Jeg synes litt synd på Mari som skal gå opp til Stenseth, jeg skal jo gå litt oppover jeg også, men ikke så høyt som Mari.
Jeg tar lysløypa hjemover, og må jo bare sjekke blåveisen. Den kommer! Håper bare at snøen som er ventet, forsvinner fort igjen slik at blåveisen kan komme i all sin prakt!
Det er det nesten helt bart I lysløypa. Noen steder er det is, spesielt er det mye is på den siste stien før jeg kommer til Bergås. Men i terrenget, på begge sider av stien, er det bart.
Jeg kommer meg trygt hjem igjen, uten knall og fall denne gangen. 25 kilometer er tilbakelagt, og i skrivende stund er jeg både støl og stiv. Men en fin tur var det. Tusen takk, Mari!
