13.03.21
Det er i dag fjorten dager siden sist jeg gikk til Knabben. Den gangen var det mye is i stien, og jeg var forsiktig og konsentrert på vei ned igjen. Godt skodd med piggsko, i tillegg hadde jeg staver. Det gikk også bra helt til jeg kom ned til den siste biten, etter å ha passet Dragomsteinen. Tror nok at jeg slappet litt av her, var nok ikke lenger så konsentrert.
I alle fall falt jeg og slo skulderen min, og de neste dagene kunne jeg ikke bruke armen uten at det gjorde skikkelig vondt. Røntgenbilder viste at det ikke var brudd, det var jo bra, men muskelskade er ikke bare bare, det heller.
Kan tenke meg at du hadde begynt å le dersom du hadde sett meg den gangen. Jeg falt bakover, og så skled jeg i god fart nedover, liggende på ryggen med beina i front. Akkurat som om jeg skulle ake i en bobbane! Ganske komisk og underholdende å se på, kan jeg tenke meg!
Vel, nok om det. Siden den gang er det kommet masser av snø, og de fine oppgåtte stiene er borte. Nå må de gås opp på nytt. Det er tungt, og jeg sender en stor takk til den som gikk først etter det siste snøfallet.
Jeg er nå så bra i armen at jeg kan bruke staver igjen, og jeg går opp i lysløypa. Det er spor her, men foreløpig er det ikke mange som har gått her. Men sporene blir jo bedre og bedre jo flere som går her, og jeg er en av bidragsyterne der jeg går bortover mot starten av Hundremeterskogen.
Tenker å ta denne ruten til Knabben, men når jeg kommer dit, ser jeg at det ikke er noen som har gått der. Jeg burde jo gjøre en innsats her, kunne være den første som går opp denne stien, men det orker jeg rett og slett ikke. Jeg snur og tar neste alternativ. Her er det noen som har gått før meg, det går rett oppover, men det går egentlig ganske så bra. Det er kram snø, skikkelig trått føre altså, men det er ikke is, i alle fall. Isen ligger godt gjemt under snøen.
Jeg bruker nok lenger tid enn vanlig, men jeg kommer meg opp på Knabben uten problemer. Fint å være her igjen!
Hvem skulle ha trodd at jeg skulle si det? Jeg som hatet å gå til Knabben…. Jeg satte som treningsmål i januar at jeg skulle gå 30 ganger i løpet av 2021, gikk vel fem- seks ganger i fjor. For noen uker siden reviderte jeg mitt mål, og har nå som mål å gå hit opp 150 ganger dette året. Det er ikke sikkert jeg klarer det, jeg er jo borte i påsken, hele sommeren, og de fleste helgene fra mai til november, men et mål skal jo være noe å strekke seg etter.
Uansett om jeg klarer det eller ikke, jeg hater ikke lenger å gå til Knabben, nå liker jeg det, faktisk. Ikke synes jeg det er så krevende lenger, heller. Og utsikten, den er jo alltid helt fantastisk!
Jeg går ned igjen bakveien. Det er færre som har gått her, men det går fint å komme seg ned. Sist jeg gikk her, ble jeg kliss våt da det var så mye vann i stien, spesielt nederst, før jeg kom til bilveien. Nå er det snø, ikke vått og ikke glatt.
Vel hjemme igjen tenker jeg hvor veldig jeg er. Armen er er nesten bra igjen, jeg er ellers frisk og rask og kan gå tur i slike flotte omgivelser. Hyggelige mennesker møter jeg også, og jeg benytter anledningen til å sende en hilsen de to som jeg slo av en liten prat med i lysløypa på hjemveien.