17.10.20

Sola skinner, det er lørdag, og vi er klare for dagens tur. Elgjakta avgjør hvor vi går – vi går jo ikke inn i det terrenget der jakta foregår!  I dag blir deg derfor tur til Øyangen. 

Første etappe er til Ivarsbu. På veien bort langs vannet er det alltid idyllisk. Vi ser nå at de fleste trærne har mistet bladene sine, men det er noen som fortsatt kan pryde seg med et vakkert løvverk. Det er noen kraftige graner langs veien også, og to av dem er gode venner der de vokser tett side om side. Kanskje står de sammen og beundrer den vakre utsikten? 

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Alltid vakkert ved Ivarsbu. Vi oppdager at et vindu ikke er lukket, og prøver å ringe Turistforeningen for Larvik og omegn. De tar telefonen kun til bestemte tider, så vi må melde fra på annen måte. Det får vi gjøre  år vi er tilbake på hytta. 

Vi møter en gruppe kjekke gutter ved Ivarsbu. De skal prøve fiskelykken, og tenker å gjøre dette i Store Stølevann. Vi ønsker dem lykke til! 
Jeg må selvsagt ta et par bilder før vi går videre. Blå himmel, blått vann og gulbrun myr – det gir fine motiver. 

Turen vår går videre i retning av Svarttjern. Vi møter enda en gruppe, de skal til Styggemann. Sikkert fint der i dag! Selv hadde vi nok startet tidligere om vi skulle gå så langt, men de rekker vel tilbake igjen før det blir mørkt. 

Ved Svarttjern tar vi en liten fotostopp. Vi følger fiskestien langs vannet, og ser at flere har slått leir her i helgen. Kan tenke meg det er ekstra fint å ligge ute på denne tiden av året, det er nok kaldt, men med bål og varme soveposer går det sikkert bra! 

Det er jo kuldegrader om natten, og vi ser flere steder at der er is i stien. Det er smart å se hvor man setter foten- er man uoppmerksom, kan man fort enda opp med blåmerker både her og der! 

Det er stille og fredelig her i skogen, men plutselig blir stillheten brutt av et helikopter. Vi er usikre på om det er en leteaksjon, redningsaksjon eller en øvelse. Vi sjekker nettet etter opplysninger, men får ikke noe svar. Helikopteret kretser over omtådet ved Støle i lang tid. Vi tar kontakt med jaktlaget, de jakter i nærheten. Heldigvis er alt OK. Heller ingen der vet hva som har skjedd. Etter hvert ser vi på Skrimsiden på Facebook at det var en redningsaksjon der en person var blitt skadet etter et fall og fraktet til sykehus. Håper det går bra med vedkommende! 

Krokvann, Fiskelaus og så Øyangen, vårt kjære Øyangen. Vi håper at plassen vår på den lille odden er ledig, men vet vi kan gå videre rundt vannet dersom den er opptatt. Det er mange muligheter der! 
Men den er ledig, helt utrolig! Det er mye folk ute i dag, men akkurat nå er det ingen på favorittplassen. Vi er egentlig litt rare, vi mennesker. Det er god plass på den lille odden, det er to bålplasser der, men det er likevel slik at vi ikke hadde tatt den ledige bålplassen dersom det hadde vært folk ved den andre. Vi skal liksom ikke trenge oss på, komme for nær. Men dersom vi hadde gjort det, kan det godt hende at vi hadde fått en hyggelig prat og  blitt kjent med noen vi ikke hadde snakket med før…

Vi tenner bål, har tatt med ved fra hytta. Først blir det ikke noe ordentlig fyr, vi tar en ny enn tennbrikke, slenger på litt mer kvist, det brenner litt, og så slukker det igjen. Jeg sier til Solveig at vi like godt kan lage bålet på nytt, gjøre slik vi vet det skal gjøres. Vi lager et firkantbål, finner flere tynne kvister og tørr lyng, tenner på på nytt, og nå brenner det som bare det! Vi finner en kvist som egner seg som kaffekjerring, setter kaffekjelen på, og snart er kaffen klar. Herlig! 

Jeg må ta et siste bilde her før vi går videre. Det er jo bare så vakkert her! 
 

Vi ser det er flere som har slått seg ned rundt vannet, og i det vi skal gå videre, hører vi unger som skriker av fryd. Vi kommer nærmere, og ser at det er to gutter som bader! Skikkelige tøffinger! Vet ikke hvor mange grader det er i vannet, men vi har jo sett at mindre  tjern allerede har fått et tynt islag. Selv kunne vi også ha tatt en dukkert dersom vi kunne ha tullet oss inn i varme håndklær og gått rett inn i en badstue etterpå. Men her er det verken håndklær eller badstue, bare to tøffe gutter…

Vi forsetter runden rundt vannet, og går hjemover i retning Fjellseterlia. Det er veldig fint her oppe, synes jeg. Myrene er så vakre om høsten, og steinrøyser viser at vi er på rett vei, noen er små, mens andre er store.

Vi møter et par elgjegere, slår av en hyggelig prat med dem. Jaktlaget deres har fått ett dyr så langt, vårt lag har ennå ikke fått noe. Det er mange dyr i området, men det er ikke slik at man kan skyte det man vil. Det er bestemt hva man skal skyte, og da må man la andre bare gå. Jeg var med sist helg, og da hadde vi en stor okse på tretti meters hold. En fin opplevelse! Den fikk gå videre, uvitende om hvor heldig den var….

Tilbake ved Støle må jeg som alltid ta et par bilder. Helt utrolig hvor fort vannene er fylt opp igjen, og demningen er blitt veldig fin. Snart renner det vann over kanten, og snart komner også den nye skibroa på plass. 

Tilbake på hytta venter en liten jobb. Vi skal bære inn mer ved slik at vi har nok til vinteren. Det går mye ved, spesielt i romjula. Da er det som regel rundt fem kuldegrader inne når vi kommer opp….

Vi tar et glass øl ute i sola før vi setter oss ved bålpanna. Det kan være en siste kvelden der før vinteren kommer. Det er ikke mer enn et par varmegrader, men vi er godt kledd og nyter et par timer der før vi går inn og lager middag. 

15.10.20

Tidligere i dag skrev jeg om aktive barn, utfordringer og mestringsopplevelser. Men mestringsopplevelser kan også voksne ha, og dette er nok noe jeg vil se på dagens tur. 

Mari kommer klokken elleve, og utstyrt med ryggsekker og godlukt, legger vi i vei. Du husker kanskje det jeg skrev om parfyme og hjortelusfluer – parfyme skal holde de ekle krypene på avstand, og da må vi jo sprute litt ekstra på halsen før vi går til skogs! 

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Første etappe går i dag til Knabben. Mari har høydeskrekk, og hun synes også det kan være utfordrende å gå der det er ulendt og bratt. Det er jo utfordrende uansett å gå til Knabben, men det er kjedelig å gå samme vei hver gang. Derfor foreslår jeg at vi skal ta en annen rute, og denne ruten regnes for å være den mest krevende. Mari har ikke gått der tidligere, men hun tar utfordringen! Jeg har fortalt henne at vi må klatre i tau deler av strekningen, jeg mener det er tre steder dette er nødvendig, eller i alle fall anbefalt. Det er lenge siden jeg har gått denne ruten, så helt sikker er jeg ikke. 

I starten går det lekende lett. Det er en svak stigning, og vi kommer snart opp til de flotte svabergene. Det er heldigvis tørket opp en god del etter alt regnet den siste tiden, og det er trygt og fint å gå over bergene. Vakkert er det her også. 

Det som jeg liker med denne oppstigningen, er at det ikke er oppoverbakke hele veien. Etter at vi har gått over svabergene, er det en ganske flat strekning slik at alle kan få igjen pusten. Deilig! 

Men så begynner det. Mari trives nok ikke så veldig godt akkurat nå, og hun er nøye med ikke å snu seg og se nedover. Høyden her plager ikke meg, men jeg må innrømme at det er mer ulendt enn det jeg husket fra tidligere oppstigninger. Jeg tenker flere steder at det hadde vært fint med et tau å holde i, men vi klarer oss uten. Vi kommer oss opp, jeg går  bak Mari og dytter henne oppover der det er nødvendig. Andre steder klatrer hun på alle fire. Jeg foreslår at vi skal ta pauser, men det vil hun ikke, hun vil bare gå på. Jeg tenker det er fordi hun vil bli ferdig så fort som mulig, og det stemmer nok, det!

Vi kommer etter hvert til et sted der vi kan klatre med tau, og det er mye lettere. Like etter er vi oppe på Lilleknabben, og jeg skjønner da at tauene er blitt tatt vekk siden jeg gikk her sist gang, Det er jo bare ett tau her nå. 

Vi går ut på Lilleknabben slik at vi kan nyte utsikten, Mari synes ikke det er nødvendig å gå helt ut, synes utsikten er fin uansett, og det er den jo! 
Men det viktigste nå er at Mari har utfordret seg selv og klart seg med glans! Hun har klart å trosse høydeskrekken, hun har klatret oppover i bratt og ulendt terreng, og nå er hun oppe. Kjempebra! En skikkelig mestringsopplevelse! Hun er blitt ei skikkelig fjellgeit! 

Fra Lilleknabben er det ikke langt til selve Knabben, og der oppe møter vi en gruppe fra Tønsberg og Nøtterøy som utforsker vårt flotte turterreng. Vi møter også to hyggelige lærere fra Mjøndalen skole, og vi slår av en god prat med dem. Vi er alle enige om at vi er glad for å ha et slikt flott turterreng i vårt nærmiljø. 

Men vi skal videre. Neste mål er Aslakkane. Det er så fint å gå fra Knabben til Aslakkane, det er ikke vanskelig å finne flotte fotomotiv her! 

Vi tar igjen gjengen fra Nøtterøy og Tønsberg, de sitter og spiser i skogen litt nedenfor Aslakkane. Det er tydelig at de er på nye stier, de ville aldri ha satt seg ned i skogen her dersom de hadde visst at Aslakkane var like i nærheten – og hvor flott det det er der! 

På Aslakkane er det mye vann som renner over svabergene idag. Kan tenke meg at det var ekstra fint her da det regnet som verst. Vi går litt videre og setter oss ned og inntar dagens lunch. Uten mat og drikke, duger helten ikke. Vi er jo to skikkelige helter, og da må vi jo spise! Vi vurderer å koke kaffe også, men bestemmer oss for å ta det litt senere.

Vårt neste mål er Smedsetra, og dernest Tretjernsåsen. Det går jevnt oppover mot Smedsetra, vi passerer Steinarvannene, og tar en liten pause ved setra. Vi låner sitteplassen ved bålpanna, håper det er greit, sender en liten hilsen til eierne og sier «Tusen takk!» 
Etter en liten sitt, går vi opp på Tretjernsåsen. Snart ser vi ned på Solbergvann, og tankene går til den fine turen vi hadde der for omtrent en uke siden. 
 
Vi setter oss ned ved det ene tjernet på Tretjernsåsen, og nå er det tid for kaffe. Gassboks og brenner tas ut av sekken, Mari fyller kjelen med vann mens jeg gjør kokeutstyret klart. Det tar lang tid å koke kaffevannet denne gangen, det skyldes antagelig vinden som omgir oss. Det er egentlig ganske så kaldt her, men når kaffen først er klar, smaker den veldig godt. 

For tredje gang i dag treffer vi gruppen fra Nøtterøy og Tønsberg, og de priser naturen her oppe i store ordelag. Det skjønner vi godt! De skal videre til Nerdammen, de går i feil retning ved tjernet der vi sitter, og vi får vist dem hvor de skal gå. 

Det begynner å bli ganske langt ut på ettermiddagen, og vi forlater tjernet vårt og går ned mot Nerdammen. Ved Mellomdammen, like ved vannet, ligger det en gammel hytte. Den er ikke særlig velholdt, men Mari og jeg drømmer om hvordan det kunne være her. Ny kledning, nye vinduer og ny dør. Ja, antakelig nytt tak også. Hytta er ikke stor, men vi tviler på om det ville være tillatt å gjøre den større da den ligger så nær vannet. Innvendig vet vi ikke hvordan den er i dag, men et malingsstrøk hadde kanskje gjort seg. Ny terrasse, litt større hvis mulig. En del arbeid altså, men det er ikke sikker at det ville koste all verden. 

Vi ville også lage en brygge – hvis det ville være lov, da. Vi ser for oss en sommrmorgen der vi løper nakne ut i vannet og tar dagens første dukkert. Mest sannsynlig ville vi ha hatt badehåndklær på vei ned til vannet, men et nakenbad hadde vært topp. Usjenert, ingen ville ha sett oss. 
Om kvelden kunne vi sitte på terrassen og nyte et glass vin for meg, og en øl for Mari. 
Ja, slik kan vi drømme oss bort på en torsdags ettermiddag! 

Vi går videre og ut på demningen mellom Nerdammen og Mellomdammen. Og da, da ser vi ham, en mann i kano, like ved hytta vi drømte om. Kanoen glir stille i den blanke vannoverflaten, det ser så fredelig ut, en skikkelig opplevelse av idyll. Godt det ikke er sommer og nydelig badevann. Da kan det jo hende at vi hadde tatt et bad ved hytta, men så usjenert er det altså ikke! 

Ved enden av demningen møter vi et par som bor i Drammen. De er godt oppe i årene, og er vel det vi vil kalle gode turkamerater. De er skikkelig spreke, hadde gått fra parkeringsplassen vi Marivann og hit. Vi blir stående og snakke med dem en god stund, og enda en gang tenker jeg på alle de hyggelige samtalene som oppstår dersom vi stopper opp og sier litt mer enn bare  «Hei».

På vei langs Nerdammen ser vi at turisthytta er under oppføring. Grunnmuren er på plass, og det skal bli spennende å se hvordan selve hytta blir. Regner med at den blir populær! 

Vi er snart ved enden av vannet, og resten av turen blir på bilvei. Det går ganske fort nedover Nerdamsveien – det er noe helt annet å gå oppover! I nærheten av Solbergbråthen tas vi igjen av våre nye venner fra Drammen. De spør om vi vil sitte på, vi takker dem for at de spør, men vi vil gjerne gå  helt hjem. 
 
Snart er vi tilbake på Bergås terrasse. Vi har vært ute i syv timer, spisepause, kaffepause og samtaler inkludert, og vi har tilbakelagt 15 km i følge min aktivitatsklokke, og litt over 17 km på Maris klokke. 
Nok en kjempefin tur! – uten hjortelusfluer! 

14.10.20

Jeg våkner sammen med Leon, barnebarnet mitt. Jeg hentet han i barnehagen i går, og vi tilbrakte ettermiddagen sammen. Vi bakte boller, og etterpå laget jeg middag. Det var Leon som fikk bestemme menyen, og da ble det taco, midt i uka. 
Etter middag rakk vi en tur ut på lekeplassen, og vi var på kirkegården og tente lys. Leon har aldri truffet oldeforeldrene som bodde her, men han husker godt oldefar som bodde på gården. 
«Jeg husker oldefar lekte med meg,» sa han, og det er jeg glad for. Pappa døde for ett og et halvt år siden, og Leon var det første oldebarnet. Etterpå kom Tilia også, og de betydde mye for pappa. Spesielt Leon, Tilia var jo bare noen måneder da han døde. 
 

I dag skal vi gå tur. Jeg lager kakao, pakker sekk med mat og sitteunderlag, og vi drar innom butikken og kjøper ved og litt sjokolade. Vi kjører til Nerdammen, og går innover fra parkeringsplassen. 
Det tar ikke lang tid før vi er ved vannet, og vi finner ut at det er for kaldt til at vi kan bade nå. Leon spør om vi kan gå til de store steinene, og det gjør vi. Vi plukker med oss noen tørre kvister på veien. Vi finner også noe bjørkenever som vi tar med oss. 

Vi kommer til plassen vår, ved de store steinene, og vi lager bål. Først legger vi et par vedkubber i bunnen, vi lager så et firkantbål med noen kubber, og deretter legger vi never og små kvister i midten. Vi legger også en tennbrikett oppi, tenner på, og så har vi et flott bål. 

Vi griller pølser på bålet, og vi drikker kakao med krem. Det er godt, det! 

Men nå er det tid for klatring på steinene. Jeg passer på, men jeg lar Leon klatre helt til toppen. Tenker det er så viktig at barn får slike utfordringer. I dag ser vi at barn er mye stillesittende, de sitter med iPaden i fanget, eller de ser på TV. Dette begynte å bli et problem allerede da Øystein, pappaen til Leon, var liten. Jeg husker det ble laget en avisreportasje med dette som tema. 
Øystein var et aktivt barn, men det var allerede den gangen mange voksne «sofagriser»,  og dette smittet over på barna. Dataspill og TV- titting erstattet oftere og oftere den frie leken i skog og mark. I juni 1997 kan vi i Aftenposten lese om Øysteins hverdag og om bekymring knyttet til endringen i barns hverdag. 

Som rektor lot jeg elevene klatre i trærne ved skolen og når de var ute i skogen. Det hendte at noen kom litt vel høyt opp, men klarer de å komme opp, kommer de også ned igjen. Jeg må ta med at det hadde vært helt forferdelig om noen skulle ha blitt skadet, men det skjedde heldigvis aldri i forbindelse med slike aktiviteter. 

Jeg tenker det er svært viktig å skape robuste barn, fysisk og psykisk. Fysisk aktivitet utvikler barnas motorikk, deres kreativitet, deres evne til å se løsninger, og det gir utfordringer og mestringsopplevelser. 

Tilbake til Leon og klatringen. Leon er stolt når han er på toppen, han synes ikke det er skummelt, og han klarer fint å komme trygt ned igjen. Som jeg allerede har skrevet, passer jeg selvsagt på, men jeg lar ham klatre alene. 

Etter et par timer ved Nerdammen drar vi hjem igjen. Vi rekker en tur nedom lekeplassen før det er tid for å lage middag. Her er det et klatrestativ med en sklie. Det er en sklie uten bunn, det er kun buede stenger som man sklir på. Leon har likt seg her fra han var veldig liten, men den gangen klatret han uten å bruke sklien. Tilia liker også godt å klatre her. 

Leon klatrer opp, og sklir ned igjen både forlengs og baklengs. Han bremser litt underveis slik at han lander godt og trygt på bakken. 

Han vil at også bestemor skal prøve, og jeg sier at jeg nok er litt for tung for dette klatrestativet. Det tror han ikke noe på, så det er bare å gå til verket! Jeg klatrer opp uten problemer, og jeg setter med på sklien, på stengene. Jeg ser at dette kan gå fort, men jeg lar det stå til. Det ender med at jeg når bakken med et brak. Slik går det når man ikke bremser underveis!

Vi går nå inn og begynner på middagen. Snart kommer Tilia, Christine og Øystein, og vi nytter en god middag sammen før de tar med seg Leon hjem. 
Gleder meg til neste gang! 
 

07.10.20

I dag skal jeg til Drammen en tur, skal blant annet spise lunch med en tidligere kollega. Vi sluttet begge i jobb i august, og det skal blir spennende å høre hvordan han har det. Jeg er i alle fall svært fornøyd med avgjørelsen jeg tok, nemlig å gå av med AFP da jeg ble 62. 
 

Nå kan jeg bruke tiden min på det jeg ønsker, og jeg slipper å ligge våken om nettene og tenke jobb. Bekymringer og problemer som skal løses, er borte vekk. Det er bare så deilig! 
Jeg hadde en 100% jobb, men jeg jobbet mye mer enn det, og det ble lite tid til annet enn jobb. Nå har jeg all verdens av tid som jeg fyller med glede og gode opplevelser. 

Nå har jeg tre timer før jeg skal være i Drammen, og jeg har planer om å vaske leiligheten før jeg drar. Ønsker dere en god dag! 

06.10.20

Enda en regnværsdag, men aldri en dag uten en tur! Det blir ikke noen lang tur i dag, og vi vil også i dag prøve å unngå å gå på stier med glatte berg og sleipe røtter. 

Vi satser på å være trygge for hjortelusflua også i dag. Vi har begge sprutet litt ekstra parfyme på halsen for å kunne holde den unna. Håper det virker denne dagen også! 

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Vi går opp i lysløypa, og følger denne i retning Åssiden. Vi krysser Solbergelva, og den er skikkelig stor nå. Godt det er høye rekkverk på broa! 

Snart kommer vi til Einars minnebenk, og jeg lurer fortsatt på hvem Einar er eller var. Er det en benk til minne om ham, eller er det en benk der han selv kan sitte eller har sittet mens han har kost seg med gamle minner? Hyggelig uansett å se en slik koselig minnebenk langt oppe i skogen. 

Etter hvert kommer vi til svabergene der det også er en flott utsikt mot dalen. Jeg må ta et bilde av Mari mens hun nyter utsikten over Solbergelva -og ser rett inn i tåkeheimen! 

Det er utrolig mange fine blader som ligger på bakken, og inspirert av min tidligere kollega, den herlige Hilde Beate, lager Mari og jeg et lite et hjerte av bladene.

Hilde Beate er svært kreativ og lager mye vakkert av det naturen byr på. Må her legge inn et bilde av noe hun laget til meg på femtiårsdagen min. Kjempefint, synes jeg! 

Det er veldig vått i terrenget, og det er også steder der veien ligger mer eller mindre under vann. Jeg liker jo å tulle litt, og i dag møter vi en kjekk mann i det vi kommer til en skikkelig vanndam. Han krysser først og kommer over til vår side. Jeg sier følgende: «Ja, her et det vått. Tror nesten du må bære oss over, jeg!» 

Jeg tror faktisk han hadde gjort det også, som den gentlemannen han ser ut til å være! Men vi ler det bort, han skjønner at vi tuller. Men hyggelig uansett med en liten prat før vi går videre.

Etter å ha gått nesten 4 km, er vi der Kjøsterudjuvet starter. Det er fortsatt stengt grunnet rasfare, men nå er Kjøsterudbekken så stor at vi kunne ikke ha gått der uansett. 

Vi går ned stien som går parallelt med bekken, og etter hvert tar vi av mot Brøttet. Jeg husker godt den gangen jeg falt bakover og slo hodet i fjellgrunnen litt lenger ned. Det var vått den gangen også, og i tillegg var det litt grønske på fjellet. Et slikt fall gjør at jeg heller går en trygg omvei enn å utsette meg for noe slikt en gang til. 
 
Vel nede går vi forbi kapellet og gjennom minnelunden og kirkegården før vi kommer ned på riksveien. Det er fine blomsterurner foran kapellet, blomster i alle farger både i minnelunden og på kirkegården ellers.

Når vi kommer ned til riksveien, går vi mot Solbergelva igjen. Vi krysser broa som går over veien, og ser du godt etter, ser du det er en pike på broen. Piken, det er Mari, det! 

Vi fortsetter nå langs riksveien til vi kommer til rundkjøringen, og der tar vi ned mot industriområdet. Kan tenke meg at Mari lurer på hvorfor jeg drar henne hit ned, men hun vet jo ikke hvilken perle hun vil møte her nede. 

Det er selvsagt området ved båthavna jeg vil vise henne.  Dessverre er det tåke i dag, men det er fint uansett, da! 

På plenen finner vi mye blekksopp. Denne må ikke forveksles med den delikate og velsmakende matblekksoppen. Den finner vi dessverre ikke i dag. 

Vi går Killingrudalleen opp til Solbergsenteret, og derfra tilbake til Bergås terrasse. Killingrudalleen er alltid vakker, og jeg må avslutte med et bilde av Mari- unter den Linden. 

Etter en tur på drøye to timer, 9,5 km i regnvær, er det helt nydelig å komme inn i en varm leilighet, ta av seg alt det våte tøyet og nyte en varm dusj. 
Nok en fin tur! 

06.10.20

Jeg hadde en bunt med gulrøtter i kjøleskapet, glemte dette og kjøpte en til…

I dag regner det, jeg skal gå tur, men jeg bruker formiddagen på kjøkkenet. Jeg må få brukt opp noe av gulrøttene. Har også andre rotgrønnsaker jeg kan bruke. Hva med gulrotkake  og gulrotsuppe? 
 

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg begunner med gulrotkaken. Jeg finner oppskrift på Matprat.no, og setter i gang. 6 egg, 6 dl sukker og 3,5 dl soyaolje blandes sammen. Dette ser ikke særlig sunt ut! Men det er ikke mange kaker som er sunne, og jeg føler det blir litt bedre når jeg får tilsatt en halv kilo revet gulrot.
Når gulrøtttene er blandet sammen med røren av egg, sukker og soyaolje tilsettes 6 dl hvetemel, 1 ss bakepulver og 1 ts kanel. Dette siktes i, og alt blandes godt. 
 

Røren helles i en smurt langpanne dekket med bakepapir. 
Kaken stekes i 45 minutter ved 180 grader, på nederste rille. 

En langpannekake er alt for mye for oss to. Vi skal på hytta i helgen, og tar med oss kaken dit. Jeg fryser derfor kaken ned nå, og tar den opp igjen. Men – jeg tar av en liten bit som vi tar ikveld! 
Kremen som skal has oppå kaken, lager jeg når jeg kommer på hytta. Lager litt nå også som jeg skal ha i kveld. 
 

Så er det gulrotsuppens tur. Her har jeg egentlig ikke noen oppskrift, bruker det jeg har i kjøleskapet. I dag bruker jeg 1 kg grønnsaker. Jeg bruker rundt 600 gram gulrøtter, en snei kålrot, en snei sellerirot, og en persillerot. Jeg tar også med en rød chilli. 
Jeg vasker og skreller grønnsakene, og fjerner frøene fra chilien 

Grønnsakene skjærer jeg i biter, og jeg koker dem i 1 liter vann tilsatt en terning kjøttbuljong. Grønnsakene koker jeg til de er helt møre. 

Når grønnsakene er kokt, heller jeg av vannet, men dette tar jeg vare på. Jeg moser grønnsakene i foodprocessor, og når dette er gjort, tilsetter jeg grønnsakskraften og litt ekstra vann, totalt 1 liter. Jeg tilsetter en terning buljong  og et par dl matfløte. 

Jeg smaker til med krydder. Det er jo en smaksak hva man liker, men jeg liker den litt sterk. Jeg bruker basilikum, pepper og chillipulver. 
 

Når jeg serverer den, topper jeg den med litt persille. 

Jeg fikk mange positive tilbakemeldinger på hyttesuppen jeg laget sist gang. Også denne suppen kan fint lages et par dager før man reiser til hytta, og så har man middag ferdig til den første kvelden. Smart! 
Det passer godt med hvitløksbaguetter til. 

Nå har jeg fått brukt opp alle gulrøttene, jeg har brukt opp det jeg hadde av kålrot og sellerirot i kjøleskapet. Jeg har laget en sunn suppe og en ikke fullt så sunn kake, men den smaker veldig godt, da! 

Jeg tar en liten smak nå også, og så er jeg klar for tur med Mari- i regnet! 

05.10.20
Jeg starter hjemmefra klokka halv elleve, skal møte Mari klokka elleve. Å kunne gå ut i solskinn er en ren nytelse etter dager med regn. Det er tydelig at vinden har bidratt til at trærne mister bladene sine, men det gir jo en fin farge til bakken, i alle fall for en stund. Det er også løvtrær som forsatt pryder naturen i gult, oransje og rødt, og det er forsatt trær der en stor del av bladene er grønne. 

Mari og jeg skal ta en lengre tur i dag siden været er så bra. Vi tenker litt på hjortelusfluer og elgjakt, og tenker vi kan lage følgende marsjrop: «Vi er bare to damer, vi er ikke rådyr, hjort eller elg, så det er ikke noen vits i å komme nær oss!» Det blir jo litt teit å rope dette, men Mari har hørt at det hjelper med parfyme. Vi bruker parfyme begge to, så da holder vi vel hjortelusflua på avstand, i alle fall. Hvordan elgjegere reagerer på parfyme, vet ikke vi! 

Vi går først mye oppover, i retning Lampetjern. Det er ganske tungt, vi går i ett, men når vi kommer til et tre som har falt over stien, tar vi en liten pust i bakken. Vi møter her ei dame som også er ute på tur. Vi snakker litt om fottøy, at det kanskje er en av de siste turene med joggesko. Vel, jeg har fjellstøvler, mens de andre har joggesko. Det er lettere å gå med joggesko, men jeg tenker at det er best med fjellstøvler i dag da de har en bedre gripeevne. Det kan jo være glatt siden det har regnet så mye. 

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Etter den lille pustepausen går vi videre, veien er fin å gå på, og snart er vi på Lampetjern. 

Lurer på hvorfor det heter Lampetjern, jeg. En rask googling forteller meg at det skal være en stor bestand av ørret og abbor her, men det står ikke noe om lamper. Hadde vannet vært omkranset av lamper, hadde jo navnet passet veldig bra, men jeg ser ikke en eneste lampe her, heller. 
Ved enden av Lampetjern, har vi to valg. Vi kan ta bilveien til Solbergvann, eller vi kan gå en sti som et alternativ til bilveien. Den vil ta oss inn på veien igjen ved Eknessetra. Jeg har gått stien et par ganger tidligere, husker ikke noe særlig av det, men jeg mener at vi er over de verste stigningene. Dette forteller jeg Mari, sier jeg tror stien bare har en svak stigning, men det har jo også veien. 

Vi synes begge det er kjedelig med bilvei, og bestemmer oss for stien. Akkurat det valget er kanskje ikke helt lurt. Det viser seg at det er mye stigning, vi går oppover og oppover, vi passerer en koselig liten hytte, men etter hvert flater det heldigvis ut. 

Et flatere terreng er lettere, men et flatere terreng og etter hvert også nedoverbakker betyr også at det blir veldig vått der vi skal gå. Det er akkurat som om det renner en bekk i stien, og et sted dukker det opp et lite tjern som ikke finnes på kartet. Et nylaget tjern, for å si det sånn. Da kan dere jo tenke dere hvordan det går med Maris joggesko. Først blir den ene skoen helt vår, og etter en stund blir den andre like våt. Jeg sier til henne at det er jo fint, nå kan hun jo gå overalt! Hun kan jo gå i vanndammer og myrer, våt er hun jo allerede! 

Vi følger bilveien fra Eknessetra til Solbergvann, og da går det fort. Det er jo mye lettere å gå på bilvei, men det er kjedelig, da. 

Like før vi kommer til Solbergvann ser vi at himmelen har endret karakter. Det ser ikke lenger ut som om dette bare skal være en solskinnsdag. Vi satser på de mørke skyene vil gå foran oss – og fortere enn oss. 

Ved Solbergvann finner vi oss en fin plass nede ved vannet. Jeg tar frem gassboks og utstyret som hører til, og snart kan vi kose oss med kaffe til lunchen. Dette er førte gang Mari er her, og i likhet med meg tenker hun det kunne ha vært fint å ha en hytte her. Men aller helst ville vi ha hatt en hytte i nærheten av Nerdammen. 

Nerdammen er vårt siste turmål i dag, og vi tar veien mellom vannene. Vi kunne ha gått opp i høyden igjen, via Tretjernsåsen, men vi er enige om at vi har hatt nok av stigning idag. På veien møter vi en hyggelig elgjeger. Vi spør om vi forstyrrer i jakta, men han sier at det må være greit at folk går tur også når det er jakt. Han ber oss imidlertid overse hunden dersom den skulle komme bort til oss, og det vil vi gjøre. Jeg tenker da på elghunden Trond og jeg møtte i høstferien, den slo følge med oss, og vi ga den i tillegg mat da vi tok lunch…

Snart tar vi av veien og går ned til Solbergsetra. Nedenfor den skal vi krysse bekken, og den er blitt til en stri elv siden sist vi gikk her. Mari er ikke helt trygg her, men vi kommer oss over. Det er jo en liten bro her, men Mari kunne jo egentlig bare ha gått rett ut i elva, hun, våt som hun er allerede! 

Det er vått å gå i terrenget mot Mellomdammen, også her er det som om det renner en elv i stien. Snart er vi nede ved demningen, og vi lar oss fascinere av vannet som fosser ned fra demningen. Hadde vi hatt med oss et håndkle, hadde det vært veldig gøy med en aldri så liten spabehandling her. Vi kunne ha gjort det uten håndkle også, men etter å ha tenkt oss om, tar vi fornuften fangen og går opp på stien igjen. 

Det er bare så vakkert her. I dag er vannet blikk stille, og vi ser et par vak i vannflaten. Vi snakker om muligheten av å ta en hengekøyetur hit, men da må vi slå oss ned i nærheten av parkringsplassen. Vi ville måtte ta med oss ganske mye, og da er det godt å slippe å gå særlig langt. Lurer på om det blir noe av, det hadde vært skikkelig gøy, men vi vil ikke ta en slik tur i regnvær, så da må i nok vente en stund….

Vi går forbi stedet der Jeger-og fiskerforeningen hadde sin hytte. Nå er kun uthuset igjen her, samt grunnmuren. Jeg tror Turistforeningen har tenkt å sette opp en selvbetjent hytte her- det hadde vært kjempefint om det ble virkelighet! 
Restene av hytta som var her ligger nå nede ved parkeringsplassen, klar for bortkjøring.

Som alltid må jeg ta et par bildet av Nerdammen, og jeg tar også med et bilde av det flotte annekset som ligger like ved vannet. Det er så fint! Et slikt anneks kunne jeg tenke meg på hytta vår også! 

Det er som tidligere nevnt vått i terrenget, og jeg tar med et bilde for å vise hvor vanskelig det kan være å ta seg frem noen steder. Bildet er tatt fra stien langs Nerdammen.

Nå starter nest siste etappe av turen, og etter å ha passert «hytta» til Jeger- og fiskerforeningen, følger vi veien fra Nerdammen og ned til bygda. Vi tar en avstikker bortom  Solbergelva som renner parallelt med bileveien et stykke. Den er vill og vakker nå. 

Ved den nederste parkeringsplassen tar vi til høyre og tar lysløypa tilbake til Bergås terrasse. De grå skyene går ikke lenger foran oss, nå er de rett over oss, men det har tross alt vært opphold helt til nå! 

Vi har vært ute i fem og en halv tome, og har tilbakelagt 18,5 km. Nok en flott tur! 
 

05.10.20

Det er bare helt herlig til å stå opp til en morgen der sola titter frem! Lenge siden det skjedde sist- snart to uker, faktisk. 
Sist uke var vi på hytta, hadde regn, tåke eller begge deler hele uken, men en ettermiddag var det sol i kanskje to, tre minutter. Jeg var ikke sen om å komme meg ut og ta et par bilder. Det utrolig hvor glad jeg blir for sol når den ikke er noen selvfølge! Er det sol hele dagen flere dager i strekk, tar jeg det som en selvfølge og gleder meg ikke på samme måte som jeg gjør nå. 

På hytta hadde vi også en kveld med fint vær. Da var det mørkt, søsteren min og jeg riggte oss til ved bålpanna, og var enige om at denne kvelden ville vi huske. En kveld med stjernehimmel, og det var helt vindstille. Fantastisk! 

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

I dag er det mandag, og det er varslet fint vær. Mari og jeg skal gå en lengre tur i dag, men først skal jeg nyte en kaffekopp og se litt på nyhetsbildet. Gleder meg til turen! 

04.10.20

Nå har det vært regn, tåke eller begge deler i ti dager. Det er varslet fint vær i morgen, før regnet skal slå til igjen. Jeg har satt meg som mål at jeg skal gå minst 12 000 skritt hver dag, og da må jeg jo ut selv om det regner. Tenker at regn ikke er noe problem egentlig, må bare kle meg slik at jeg ikke begynner å fryse. 
Dagens tur går til Nerdammen. Jeg går opp rett bak blokka og kommer inn på lysløypa som tar meg til Nerdamsveien. 

Siden det er jakt, tenker jeg det er tryggest å gå bilveien. Det er ikke det at jeg ligner en elg akkurat, men jeg er kledd i grått i dag, og tar ingen sjanser. Det er ganske tungt i starten, men jeg går ikke for fullt i dag, tar meg tid til å nyte turen og å ta bilder. I perioder, spesielt om vinteren, bruker jeg denne veien som treningsarena. Da går det for full fart fra bom til bom, mens jeg puster og peser og har en puls på rundt 150. Men nå er det bare en kosetur- i regnet. 
Men det er bratt uansett. Veien slynger seg oppover, og når jeg kommer til de store steinene, er jeg over det verste. Det er i alle fall slik jeg opplever det.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Snart ser jeg et fint motiv på høyre side av veien, og like etter tar jeg av fra veien og går bort til Solbergelva som går langs bilveien et stykke. Det er så fint der! En gang Trond og jeg krysset elva litt lenger opp, så vi to hjortedyr ved elvekanten. Skulle gjern ha en slik opplevelse en gang til! 

Jeg går tilbake til veien, og kommer snart til Eggebekk. Eggebekk vil alltid minne meg om en god venn, Robert, som fortalte meg om dette stedet en gang vi gikk langs denne veien. Eggebekkmyra er vakker, spesielt i sin høstdrakt. Kanskje en hjort, et rådyr eller en elg ville komme ut på myra dersom jeg satt helt stille i utkanten av den?
Vel, jeg vet av erfaring at jeg kan sitte på post i flere timer uten å se noe som helst, ikke en fugl engang, så sjansene er nok ikke så store. Men myra er fin uanset

Jeg føler alltid at jeg omtrent er oppe når jeg kommer til Eggebekk. Nå er det bare noen bakker igjen, og så er jeg ved bommen. Etter bommen er det bare en kosetur bort til Nerdammen. 

Det er ikke det jeg kan kalle idyllisk ved Nerdammen i dag. Det er ganske så vilt og urst. Bølger slår inn mot demningen, og det blåser ganske så friskt. 

Men Nerdammen er jo fin uansett, da. Nedenfor demningen kommer vannet fossende ut – hadde det vært sommer og varmt i været, kjenne jeg ha tatt en spabehandling her. I dag er ikke det særlig aktuelt. 

Jeg går tilbake og starter på hjemveien. Det er ikke mange som er ute i dette været. På parkeringsplassene er det til sammen fire biler, jeg møtte en bil på vei oppover, og jeg ble forbikjørt av en syklist. På vei nedover igjen møtte jeg en mann som var på vei oppover. Ikke så rart, egentlig, det er nok mer fristende å holde seg inne. Men godt for meg å være på vei ned igjen, nå. Jeg er ganske så våt, men fryser ikke. 

På den nederste parkeringsplassen møter jeg et par som også har trosset været. De har gått ned til Åssiden og har tatt lysløypa tilbake. Vi slår følge bortover lysløypa, og jeg benytter anledningen til å sende dem en hilsen og takke for en hyggelig prat – dersom de skulle lese dette. 
Etter en knapp kilometer tar jeg til venstre ned til Bergås terrasse og gleder meg til å komme inn og skifte til tørt tøy! 
En fin tur, to timer, 9,5 km. 

I august og september hadde jeg et skrittsnitt på over 19 000, så jeg får bare komme meg ut deramp jeg skal klare det også i oktober. Foreløpig har jeg et snitt denne måneden på 
17 000. 
Jeg hadde også som mål å jogge tre ganger i uken, om morgenen. Det målet har jeg ikke nådd, for å si det sånn….

27.09.20

Det er lørdag, vi gjør de siste innkjøpene, og kjører mot hytta på Skrim. Høstferien ligger foran oss, deilige hyttedager fylt av friluftsliv og sosialt samvær. Vi gleder oss! 
Vi har sett værmeldingen, men vi tror, håper i alle fall, at Yr og Storm tar feil- det kan ikke blir så ille! 

Når vi forlater kjøpesenteret i Hokksund, er det skyet, men oppholdsvær. Ja, det er jo ikke så aller verst. Vi kjører mot Skrim , og når vi forlater bygda og kjører opp i høyden, er det fortsatt opphold, men snart dukker det opp tåke både her og der. Innen vi er på hytta, er det tåke overalt, vi ser nesten ikke noe som helst. 
Vi pakker ut, Trond tenner opp i ovnene, og jeg tenner lys. Inne tar det ikke lang tid før den gode hyttefølelsen kommer, og vi nyter kvelden foran peisovnen. 

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Søndag er vi klare for den første turen. Det er forsatt tåke, den fine utsikten er erstattet av trær som så vidt kan skimtes i tåka. Vi tar med mat og fiskestanga, og går først til Ivarsbu. 

Vi har bestemt oss for å følge vannet til vi kommer til Stølekilen, og vil så gå den blåmerkede stien fra Stølesetra tilbake til hytta. Vi har aldri gått denne strekningen før, bare deler av den. På vei mot vannet passerer vi en hytte og myrlagte områder som har fått et vakkert preg av høst. 

Jeg må jo si at det er ganske fint med tåke også, i alle fall for en dag eller to. Tåke gir en helt spesiell stemning, det er mykt og trygt på en måte. 

Vi legger i vei, tar en stopp, og Trond tar ett kast, to kast, tre, fire og fem kast. Ikke noe napp, ikke noe vak. Ingenting. Jeg synes det ser ut som om det er det perfekte fiskeværet, men det virker ikke som om fisken har noen interesse av å hilse på oss. 

Det tar ganske  lang tid å gå langs vannet, det er flere bukter som går inn i terrenget, og vi følger vannkanten. Vi ser ikke hvor vi er, vi ser knapt mer enn tyve meter foran oss. Heldigvis har vi kart på mobilen, Geoviewer, og jeg kan derfor lett sjekke hvor langt vi har kommet.

Vi kommer til et sted der vi tenker vi kan gjøre en shortcut. Vi ser på kartet at vi kan gå tvers over en odde slik at vi slipper å gå rundt den. Smart! Vi forlater vannet og begir oss inn i terrenget. Etter en stund er vi ved vannet igjen, og jeg tar frem mobilen for å sjekke med kartet hvor vi er. Vi er tilbake der vi startet, før vi gikk tvers over odden! Vi har altså gått i ring! Helt utrolig! Slik er det å gå i tåka! 

Vi bestemmer oss for å følge vannkanten heretter, og like før vi kommer til Stølekilen, kommer en elghund imot oss. Han er helt våt, stakkar, og han er alene. Han har peiler rundt halsen, så han tilhører nok et av de lagene som allerede har startet elgjakten. Selskapssyk er han også, og han bestemmer seg for å slå følge med oss. Hyggelig for oss også med litt hundefølge! Vi kommer til Stølekilen, og begir oss innover mot Stølesetra. 

Det er lengre enn vi trodde fra ytterkant av Stølekilen og inn til Stølesetra. Det er ganske bratt også, så vi går opp i høyden og holder oss der til vi er fremme. Hunden er forsatt sammen med oss – selv om den tar en avstikker eller to. 

Ved Stølestra finner vi oss en fin plass under noen store trær, og det er tid for kaffe og rast. Vi tar frem gassapparatet, henter vann og snart er kaffen klar. 

Det er bare så godt med nykokt kaffe! 

Hunden er sulten, men den er godt oppdratt. Det er lite tigging om godbiter! 
I starten er den litt sky, den kommer ikke helt bort til oss, men etter en liten stund spiser den av hånden min. Brødskive med ost går rett ned, og det gjør også kvikklunsj. Kanskje ikke akkurat det en hund skal spise, men det er det vi har nå. 

Vi forlater Stølesetra, er litt frosne og våte, og tar raskeste vei tilbake til hytta. Snart kommer vi inn i området med dekning og får etter hvert kontakt med eieren av hunden. Hunden har på dette tidspunktet gått foran oss og er ute av syne. Vi får vite at hunden heter Bajas, og vi får fortalt eieren hvor vi er. 
Jeg roper på Bajas, kan gjerne ta ham med til hytta, men han er ikke å se. Litt trist, da det var veldig hyggelig med selskap av denne fine hunden. 

Tilbake ved hytta tar jeg et bilde for å vise dere den fine utsikten vi har mot Lille Støevann og Skrimfjellene. Vakkert! 

Må også ta med en ting til. På alle turene nå om høsten er det en plante jeg synes er spesielt vakker. Jeg har ikke visst navnet på den, men jeg har en god venn som er et vandrende leksikon på alt som har med planter å gjøre. Et bilde til ham, og jeg for et svar. Dette er bjørneskjegg. Tusen takk enda en gang, Thore! 

Dagens tur var på rundt 10 km, og jeg tenker det er fint å kunne ha gode turopplevelser selv om det er regn og tåke. Tar med en selfie for å vise at det er viktig å være godt kledd. En sydvest beskytter mot regnet, og den varmer også godt.