15.10.20
Tidligere i dag skrev jeg om aktive barn, utfordringer og mestringsopplevelser. Men mestringsopplevelser kan også voksne ha, og dette er nok noe jeg vil se på dagens tur.
Mari kommer klokken elleve, og utstyrt med ryggsekker og godlukt, legger vi i vei. Du husker kanskje det jeg skrev om parfyme og hjortelusfluer – parfyme skal holde de ekle krypene på avstand, og da må vi jo sprute litt ekstra på halsen før vi går til skogs!
Første etappe går i dag til Knabben. Mari har høydeskrekk, og hun synes også det kan være utfordrende å gå der det er ulendt og bratt. Det er jo utfordrende uansett å gå til Knabben, men det er kjedelig å gå samme vei hver gang. Derfor foreslår jeg at vi skal ta en annen rute, og denne ruten regnes for å være den mest krevende. Mari har ikke gått der tidligere, men hun tar utfordringen! Jeg har fortalt henne at vi må klatre i tau deler av strekningen, jeg mener det er tre steder dette er nødvendig, eller i alle fall anbefalt. Det er lenge siden jeg har gått denne ruten, så helt sikker er jeg ikke.
I starten går det lekende lett. Det er en svak stigning, og vi kommer snart opp til de flotte svabergene. Det er heldigvis tørket opp en god del etter alt regnet den siste tiden, og det er trygt og fint å gå over bergene. Vakkert er det her også.
Det som jeg liker med denne oppstigningen, er at det ikke er oppoverbakke hele veien. Etter at vi har gått over svabergene, er det en ganske flat strekning slik at alle kan få igjen pusten. Deilig!
Men så begynner det. Mari trives nok ikke så veldig godt akkurat nå, og hun er nøye med ikke å snu seg og se nedover. Høyden her plager ikke meg, men jeg må innrømme at det er mer ulendt enn det jeg husket fra tidligere oppstigninger. Jeg tenker flere steder at det hadde vært fint med et tau å holde i, men vi klarer oss uten. Vi kommer oss opp, jeg går bak Mari og dytter henne oppover der det er nødvendig. Andre steder klatrer hun på alle fire. Jeg foreslår at vi skal ta pauser, men det vil hun ikke, hun vil bare gå på. Jeg tenker det er fordi hun vil bli ferdig så fort som mulig, og det stemmer nok, det!
Vi kommer etter hvert til et sted der vi kan klatre med tau, og det er mye lettere. Like etter er vi oppe på Lilleknabben, og jeg skjønner da at tauene er blitt tatt vekk siden jeg gikk her sist gang, Det er jo bare ett tau her nå.
Vi går ut på Lilleknabben slik at vi kan nyte utsikten, Mari synes ikke det er nødvendig å gå helt ut, synes utsikten er fin uansett, og det er den jo!
Men det viktigste nå er at Mari har utfordret seg selv og klart seg med glans! Hun har klart å trosse høydeskrekken, hun har klatret oppover i bratt og ulendt terreng, og nå er hun oppe. Kjempebra! En skikkelig mestringsopplevelse! Hun er blitt ei skikkelig fjellgeit!
Fra Lilleknabben er det ikke langt til selve Knabben, og der oppe møter vi en gruppe fra Tønsberg og Nøtterøy som utforsker vårt flotte turterreng. Vi møter også to hyggelige lærere fra Mjøndalen skole, og vi slår av en god prat med dem. Vi er alle enige om at vi er glad for å ha et slikt flott turterreng i vårt nærmiljø.
Men vi skal videre. Neste mål er Aslakkane. Det er så fint å gå fra Knabben til Aslakkane, det er ikke vanskelig å finne flotte fotomotiv her!
Vi tar igjen gjengen fra Nøtterøy og Tønsberg, de sitter og spiser i skogen litt nedenfor Aslakkane. Det er tydelig at de er på nye stier, de ville aldri ha satt seg ned i skogen her dersom de hadde visst at Aslakkane var like i nærheten – og hvor flott det det er der!
På Aslakkane er det mye vann som renner over svabergene idag. Kan tenke meg at det var ekstra fint her da det regnet som verst. Vi går litt videre og setter oss ned og inntar dagens lunch. Uten mat og drikke, duger helten ikke. Vi er jo to skikkelige helter, og da må vi jo spise! Vi vurderer å koke kaffe også, men bestemmer oss for å ta det litt senere.
Vårt neste mål er Smedsetra, og dernest Tretjernsåsen. Det går jevnt oppover mot Smedsetra, vi passerer Steinarvannene, og tar en liten pause ved setra. Vi låner sitteplassen ved bålpanna, håper det er greit, sender en liten hilsen til eierne og sier «Tusen takk!»
Etter en liten sitt, går vi opp på Tretjernsåsen. Snart ser vi ned på Solbergvann, og tankene går til den fine turen vi hadde der for omtrent en uke siden.
Vi setter oss ned ved det ene tjernet på Tretjernsåsen, og nå er det tid for kaffe. Gassboks og brenner tas ut av sekken, Mari fyller kjelen med vann mens jeg gjør kokeutstyret klart. Det tar lang tid å koke kaffevannet denne gangen, det skyldes antagelig vinden som omgir oss. Det er egentlig ganske så kaldt her, men når kaffen først er klar, smaker den veldig godt.
For tredje gang i dag treffer vi gruppen fra Nøtterøy og Tønsberg, og de priser naturen her oppe i store ordelag. Det skjønner vi godt! De skal videre til Nerdammen, de går i feil retning ved tjernet der vi sitter, og vi får vist dem hvor de skal gå.
Det begynner å bli ganske langt ut på ettermiddagen, og vi forlater tjernet vårt og går ned mot Nerdammen. Ved Mellomdammen, like ved vannet, ligger det en gammel hytte. Den er ikke særlig velholdt, men Mari og jeg drømmer om hvordan det kunne være her. Ny kledning, nye vinduer og ny dør. Ja, antakelig nytt tak også. Hytta er ikke stor, men vi tviler på om det ville være tillatt å gjøre den større da den ligger så nær vannet. Innvendig vet vi ikke hvordan den er i dag, men et malingsstrøk hadde kanskje gjort seg. Ny terrasse, litt større hvis mulig. En del arbeid altså, men det er ikke sikker at det ville koste all verden.
Vi ville også lage en brygge – hvis det ville være lov, da. Vi ser for oss en sommrmorgen der vi løper nakne ut i vannet og tar dagens første dukkert. Mest sannsynlig ville vi ha hatt badehåndklær på vei ned til vannet, men et nakenbad hadde vært topp. Usjenert, ingen ville ha sett oss.
Om kvelden kunne vi sitte på terrassen og nyte et glass vin for meg, og en øl for Mari.
Ja, slik kan vi drømme oss bort på en torsdags ettermiddag!
Vi går videre og ut på demningen mellom Nerdammen og Mellomdammen. Og da, da ser vi ham, en mann i kano, like ved hytta vi drømte om. Kanoen glir stille i den blanke vannoverflaten, det ser så fredelig ut, en skikkelig opplevelse av idyll. Godt det ikke er sommer og nydelig badevann. Da kan det jo hende at vi hadde tatt et bad ved hytta, men så usjenert er det altså ikke!
Ved enden av demningen møter vi et par som bor i Drammen. De er godt oppe i årene, og er vel det vi vil kalle gode turkamerater. De er skikkelig spreke, hadde gått fra parkeringsplassen vi Marivann og hit. Vi blir stående og snakke med dem en god stund, og enda en gang tenker jeg på alle de hyggelige samtalene som oppstår dersom vi stopper opp og sier litt mer enn bare «Hei».
På vei langs Nerdammen ser vi at turisthytta er under oppføring. Grunnmuren er på plass, og det skal bli spennende å se hvordan selve hytta blir. Regner med at den blir populær!
Vi er snart ved enden av vannet, og resten av turen blir på bilvei. Det går ganske fort nedover Nerdamsveien – det er noe helt annet å gå oppover! I nærheten av Solbergbråthen tas vi igjen av våre nye venner fra Drammen. De spør om vi vil sitte på, vi takker dem for at de spør, men vi vil gjerne gå helt hjem.
Snart er vi tilbake på Bergås terrasse. Vi har vært ute i syv timer, spisepause, kaffepause og samtaler inkludert, og vi har tilbakelagt 15 km i følge min aktivitatsklokke, og litt over 17 km på Maris klokke.
Nok en kjempefin tur! – uten hjortelusfluer!
