14.10.20
Jeg våkner sammen med Leon, barnebarnet mitt. Jeg hentet han i barnehagen i går, og vi tilbrakte ettermiddagen sammen. Vi bakte boller, og etterpå laget jeg middag. Det var Leon som fikk bestemme menyen, og da ble det taco, midt i uka.
Etter middag rakk vi en tur ut på lekeplassen, og vi var på kirkegården og tente lys. Leon har aldri truffet oldeforeldrene som bodde her, men han husker godt oldefar som bodde på gården.
«Jeg husker oldefar lekte med meg,» sa han, og det er jeg glad for. Pappa døde for ett og et halvt år siden, og Leon var det første oldebarnet. Etterpå kom Tilia også, og de betydde mye for pappa. Spesielt Leon, Tilia var jo bare noen måneder da han døde.
I dag skal vi gå tur. Jeg lager kakao, pakker sekk med mat og sitteunderlag, og vi drar innom butikken og kjøper ved og litt sjokolade. Vi kjører til Nerdammen, og går innover fra parkeringsplassen.
Det tar ikke lang tid før vi er ved vannet, og vi finner ut at det er for kaldt til at vi kan bade nå. Leon spør om vi kan gå til de store steinene, og det gjør vi. Vi plukker med oss noen tørre kvister på veien. Vi finner også noe bjørkenever som vi tar med oss.
Vi kommer til plassen vår, ved de store steinene, og vi lager bål. Først legger vi et par vedkubber i bunnen, vi lager så et firkantbål med noen kubber, og deretter legger vi never og små kvister i midten. Vi legger også en tennbrikett oppi, tenner på, og så har vi et flott bål.
Vi griller pølser på bålet, og vi drikker kakao med krem. Det er godt, det!
Men nå er det tid for klatring på steinene. Jeg passer på, men jeg lar Leon klatre helt til toppen. Tenker det er så viktig at barn får slike utfordringer. I dag ser vi at barn er mye stillesittende, de sitter med iPaden i fanget, eller de ser på TV. Dette begynte å bli et problem allerede da Øystein, pappaen til Leon, var liten. Jeg husker det ble laget en avisreportasje med dette som tema.
Øystein var et aktivt barn, men det var allerede den gangen mange voksne «sofagriser», og dette smittet over på barna. Dataspill og TV- titting erstattet oftere og oftere den frie leken i skog og mark. I juni 1997 kan vi i Aftenposten lese om Øysteins hverdag og om bekymring knyttet til endringen i barns hverdag.
Som rektor lot jeg elevene klatre i trærne ved skolen og når de var ute i skogen. Det hendte at noen kom litt vel høyt opp, men klarer de å komme opp, kommer de også ned igjen. Jeg må ta med at det hadde vært helt forferdelig om noen skulle ha blitt skadet, men det skjedde heldigvis aldri i forbindelse med slike aktiviteter.
Jeg tenker det er svært viktig å skape robuste barn, fysisk og psykisk. Fysisk aktivitet utvikler barnas motorikk, deres kreativitet, deres evne til å se løsninger, og det gir utfordringer og mestringsopplevelser.
Tilbake til Leon og klatringen. Leon er stolt når han er på toppen, han synes ikke det er skummelt, og han klarer fint å komme trygt ned igjen. Som jeg allerede har skrevet, passer jeg selvsagt på, men jeg lar ham klatre alene.
Etter et par timer ved Nerdammen drar vi hjem igjen. Vi rekker en tur nedom lekeplassen før det er tid for å lage middag. Her er det et klatrestativ med en sklie. Det er en sklie uten bunn, det er kun buede stenger som man sklir på. Leon har likt seg her fra han var veldig liten, men den gangen klatret han uten å bruke sklien. Tilia liker også godt å klatre her.
Leon klatrer opp, og sklir ned igjen både forlengs og baklengs. Han bremser litt underveis slik at han lander godt og trygt på bakken.
Han vil at også bestemor skal prøve, og jeg sier at jeg nok er litt for tung for dette klatrestativet. Det tror han ikke noe på, så det er bare å gå til verket! Jeg klatrer opp uten problemer, og jeg setter med på sklien, på stengene. Jeg ser at dette kan gå fort, men jeg lar det stå til. Det ender med at jeg når bakken med et brak. Slik går det når man ikke bremser underveis!
Vi går nå inn og begynner på middagen. Snart kommer Tilia, Christine og Øystein, og vi nytter en god middag sammen før de tar med seg Leon hjem.
Gleder meg til neste gang!
