06.10.19
I går feiret vi gode venner på Arontunet, og i er det tid for å hente bilen. Raskeste vei er rundt tre km, men vi velger en litt lengre rute. Tar på oss ullundertøy da det er kaldt. Snøen er kommet i høyden, men det er ikke så mye ennå. Heldigvis, sier jeg!
Vi går hjemmefra og tar bilveien opp til første parkeringsplass i Nerdamsveien. Vi tar inn på lysløypa, men tar av rett etter broa. Fossen er fin som alltid, må bare bortom den. Er fascinert av fosser, bekker og tjern. Av vann, rett og slett.
Det går jevnt oppover, og snart passerer vi skytebanen. Rett etter den kommer vi til Ulverudbakk. Dette var i sin tid et populært turmål for ansatte ved Solberg Spinneri. Sunse det alltid er hyggelig å komme hit, godt å få litt en liten oppmuntring: «Nå var du veldig flink!»
Stien opp til Marivann og Gravningen går opp her. Det er én sti i starten, men vi velger å ta av etter en stund for å gå mot Gravningen. Det tar ikke lang tid før vi møter den første snøen, og når vi kommer på høyde med Gravningen, er det enda mer snø. Snøen kom helt i begynnelsen av oktober. Heldigvis, for meg, er det meldt sol fremover, så jeg håper den forsvinner igjen.
Vi er nå kommet til Gravningen, et av de tjernene jeg liker aller best. Det er ikke noen ender her nå, men det er som alltid vakkert her. Nå er det is på deler av vannet.
Etter en liten pause går vi videre mot Tverken. Vi kommer inn på blåmerket løype, og dette er omtrent som en motorvei sammenlignet med den mye smalere stien som vi gikk opp.
Vi passerer enda et tjern før vi kommer til Tverken. Jeg vet ikke hva dette tjernet heter, men synes det er verdt. Fr et bilde!
Nå har vi gått rundt 7 km, og vi er kommet til Tverken. Her er det fristende å ta en kopp kaffe og en vaffel, men vi har tenkt å raste litt senere.
Tverken het opprinnelig Heiakafeen, men ble omdøpt til Tverken etter en navnekonkurranse. Bygget ble reist første gang i 1930, det brant to ganger, og etter omfattende ombygging ble det solgt til Åssiden idrettsforening i 1967. Stedet drives fortsatt av idrettsforeningen, og stedet holdes åpent i helgene.
Vi motstår vaffelfristelsen og går videre til Steinkjerringa. Dette er en stor «varde« av stein, formet som ei kjerring. Kjerringa står ved et gammelt stikryss, og her var det en såkalt kasterøys. Man skulle kaste en pinne eller en stein på røysa for at turen skulle bli god. Etter hvert ble røysa til en figur.
Like ved Steinkjeringa ligger det en hytte som var et populært serveringssted frem til 1960-tallet.
Vi begynner å se etter et sted der vi kan ta en rast. Vi forlater veien vi går på og starter jakten på ved til et lite bål. Det et noe tørrkvist her og der, og snart har vi nok til et bål.
Trond er god på få fyr, og snart er bålet riktig så flott.
Vi griller pølser og koser oss med varm kaffe. Jeg skifter, ulltrøya er blitt fuktig på grunn av svette, og jeg er glad for at jeg hadde med ekstra tøy. Det er rundt null grader, og selv bålet hjelper ikke når klær er fuktige.
Etter en rast går vi ned til Landfalltjern. Vi passerer flere koselige hytter på veien ned, og jeg husker en gang jeg besøkte Anne Marie, en tidligere kollega fra tiden jeg jobbet på Eknes ungdomsskole. Var her sammen med Øystein, vår eldste sønn, og jeg husker det som en fin ettermiddag på ei koselig hytte. Tenker det må være fint å ha så kort vei til hytta- da kan man egentlig bo på hytta deler av året selv om man er i jobb.
Ved Landfalltjern tar vi av fra veien og tar en sti som tar oss ned over mot Åssiden.
Etter vel fire timer og nesten 14 km er vi ved Aronstunet. Arontunet ligger ved Drammen Skisenter. Det ligger fint til, nederst i alpinbakken. Lokalet kan ta 120 gjester og egner seg både til uformelle og formelle sammenkomster. Skal man kun mingle, kan stedet ta 150 gjester. Vi var der i et kombinert 50- og 60årslag, og jeg tenker det ville ha vært et fint sted å feire bryllup også.
Det er helskjønt å kunne sette seg i bilen og kjøre hjem nå.
Vi har hatt en fin tur, men enda bedre hadde det vært å gå turen uten snø. Det var stedvis også veldig vått i stiene.
