30.09.19
Mandagen i høstferien har vi et ærend på Vikersund. Vi drar fra hytta på formiddagen, og etter vel en time er vi fremme. Det regner, og det er tåke, og det er dumt siden vi har tenkt oss opp Vikersundbakken siden vi er i nærheten. Litt regn går, men tåke akkurat i dag…. Men innen vi er ferdige, kommer sola, og vi kjører derfor mot bakken.
Jeg har gått her en gang før, men for Trond er det første gangen. Vi tar med oss et par vannflasker og starter oppstigningen. Og ganske typisk – jeg setter opp en fart som ikke holder særlig lenge. Pulsen går i hundre, og jeg må ta en liten pause. Slik fortsetter, og oppover unnarennet har jeg en puls på rundt 140. Jeg ser oppover, og synes ikke vo er noe nærmere målet. Men da må jeg bare snu meg og se nedover, og da ser jeg at vi har lagt mange trinn bak oss. Herlig!
Jeg prøver å telle trinnene, men det gir jeg opp. Ser at det merket av for hver 100. meter, men jeg vet ikke hvor mange trinn det er. Snart ser jeg et lite skilt- vi er halvveis!
Nå vet jeg at vi altså har 539 trinn igjen. Begynner å gå hundre skritt og så ta en bitteliten pustepause, det funker godt. Snart er vi oppe ved hoppet, og der er det flere som har tatt en aldri så liten pause. «De som setter ned denne bakken, kan ikke ha vettet i behold,« sier en pappa. Nei, man kan så si. Det er jo rett og slett stupbratt. Jeg hadde ikke tort å ake ned unnarennet på akebrett en gang!
Jeg hører sønnen si at han ikke vil gå lenger, kan skjønne det også, men jeg tenker han vil være kjempetolt om han kommer til toppen. Vi går videre, og nå er det lettere. Det er heller ikke såååå langt å gå ovarennet. Ett hundre skrittt, en liten pause, og så bestemmer jeg meg for å ta resten i en jafs. Trond lar meg gå foran, litt kjipt for ham. Hadde han gått foran, hadde han nok klart det på en helt annen tid enn det vi gjorde denne gangen.
Etter ca femten minutter er vi oppe. Herlig – og for en fantastisk utsikt!
Vi tar veien ned igjen, og det er mye lettere å gå ned enn opp! Fint utsikt er det også!
På vei hjem stikker vi innom sønnen vår, Øystein, som bor i Hokksund. «Hvor lang tid brukte dere?» «Ca 15 minutter,» sier jeg. «Så mye! Og dere som går så mye!» Vel, det var ikke mye oppmuntring å få der, han fortalte at han hadde gått omtrent fem minutter fortere…
Vel, vel, det var uansett fin tur!
