Nok en flott vinterdag, og skogen kaller. Det er sol, og det er litt kaldt. Vel, ganske kaldt i starten, minus 10, men vi vet det blir varmere når vi er i gang! Vi starter på Landfalltjern i dag, og målet er Tverken og Goliaten.

Labbeløypa møter oss like ved parkeringsplassen, og vi kan nesten høre den rope : «Bruk meg! Bruk meg!»  Vi følger selvsagt oppfordringen, og snart er vi på vei innover i marka, Liv Unni og jeg.

Vi har ikke gått så langt før vi når Klemmehøgda, og da må det jo klemmes!
Lurer vel egentlig på hvorfor det heter Klemmehøgda, men en klem er jo aldri feil!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi går et stykke til, og oppdager så at Liv Unni har mistet sitteunderlaget sitt. Det er helt nytt, og det er selvlaget. Skikkelig ergerlig, men vi håper å finne det på tilbakeveien.

Etter å ha gått tre kilometer kommer vi til Tverken. Vi burde jo ha vært her i går, da kunne vi ha kjøpt en vaffel med rømme og syltetøy. Det hadde vært godt det!
Men i dag er det stengt, og vi går videre.

Labbeløypene er flotte, harde og fine. Tankene går til dem som lager dem -Tusen takk!

På Goliaten er det tid for lunsj. Det smaker godt med mat og varmt drikke, men her blir vi ikke lenge. Hvorfor ikke? Jo, komboen av vind og flere kuldegrader gjør det temmelig surt, og det tar ikke lang tid før vi er ganske kald på fingrene. På med vottene, and off we go!

På høyden på den andre siden av Goliaten, kommer vi til treet. Ja, treet. Et helt spesielt tre, en gammel, tørr vridd furu.

Stammen er ganske så spesiell der den snor seg oppover. Den ser ut som en oppvridd vaskeklut!

Vi god nedover mot Kjøsterudsetra, vi treffer et par som kommer mot oss, og litt senere en mann, og vi slår av en prat med dem alle. Liv Unni og jeg reflekterer litt rundt det å møte folk i skogen. Det er jo så hyggelig! Det er jo også ganske interessant at vi alltid hilser og gjerne kommer i snakk med folk ute i naturen – men hadde vi møtt dem på en bussholdeplass, hadde vi mest sannsynlig ikke hilst en gang! Vi hadde bare stått der og stirret i bakken eller ut i lufta.

Jeg tenkte jeg kunne klare meg uten kjettingbrodder i dag, at piggsko ville være tilstrekkelig. Men noen steder er det litt mer utfordrende enn andre steder, og plutselig ligger jeg der, i snøen. Nok en gang må vi ta et bilde, det er jo slike bilder som er litt underholdende!

Heldigvis uskadet, vi går vi videre, og snart er vi tilbake på labbeløypene vi startet på tidligere idag.
Nå blir det spennende om vi finner sitteunderlaget til Liv Unni!

Vi er snart tilbake på Klemmehøgda, men der er det ikke. Vi tenker kanskje noen har funnet det og hengt det opp i et tre. De kan også ha tatt det med opptil Tverken, eller ha tatt det med hjem. Mulighetene er mange.

Men plutselig får Liv Unni øye på det, det ligger i snøen, ved siden av labbeløypa. Hun sier det ikke ville være så farlig om hun ikke fant det, «Det var jo bare en prøve,» sier hun.

«En prøve!» sier jeg, «jeg synes det ser helt proft ut, jeg!»
Skikkelig fint er det, og det var godt hun fant det, tenker jeg.

Kanskje hun kan starte en masseproduksjon av sitteunderlag?

Etter å ha gått litt over tolv kilometer er vi tilbake ved bilen, etter å ha vært ute i nesten fire timer, pause inkludert.

Neste tur blir en kveldstur med hodelykt. Vi gleder oss allerede!