07.11.19
Vi våkner til vår fjerde morgen på Tenerife. I dag vil vi prøve å komme oss opp i fjellene. Jeg vet at mamma og pappa gikk oppe i fjellene her, men jeg vet ikke hvor de startet. 
Da vi gikk ned til Krokodillestranda, så vi noen stier gå oppover i fjellet, og vi bestemmer oss for å prøve dem. Vi legger i vei kvart over åtte. 
Bildet nedenfor viser fjellet vi har tenkt å bestige. 

Her er vi helt i starten av stien. Her er det til og med et skilt som forteller at vi går inn i en slags nasjonalpark, og vi oppfordres til å ta vare på naturen. 

Det er fint å gå her, ikke spesielt bratt da stien går i sikksakk oppover. Snart har vi Los Cristianos under oss. Vi ser Hollywood Mirage med tårnene opp mot fjellsiden, og i forgrunnen står to flotte damer jeg møtte på turen. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Må ta med et par bilder til av den flotte utsikten også. På det første bildet ser vi Teide i horisonten, og på den andre bildet ser vi ned på Los Cristianos 

Vi kommer ikke langt med å ta pauser, så det er bare å fortsette. Det et temmelig tørt her, og det er lite variert vegetasjon. Det er noen lave busker og ulike typer kaktus. 

Etter 15 minutter er vi oppe på toppen. Her er det flatt, og det er lett å gå på stier som går både hit og dit. Vi ser at jorda har vært dyrket her- den har vært dyrket i ulike etasjer anlagt ved hjelp av steinmurer. Hva de har dyrket, vet vi ikke. 

Vi vet ikke helt hvor vi skal gå, men velger en vei som tar oss mot noen gamle, forlatte hus. 

Fra disse husene ser vi enda flere hus, og det er tydelig at det har vært flere gårder her. Vi går videre, og kommer snart til noen store hus som sikkert har vært flotte en gang, Trist å se at det ikke lenger bor noen her, at alt er fraflyttet. 

Ved siden av det ene huset finner vi en forlatt hagegruppe. Kan se for meg at de som bodde her sitter og koser seg her etter en endt arbeidsdag. 

Klokka går, vi har ennå ikke spiste frokost, og vi bestemmer oss for å sette kursen hjemover. Hjemover er forresten et rart ord- vi bruker det uansett hvor lang vi er hjemmefra, og vi bruker det om der vi holder til i øyeblikket. I alle fall gjør jeg det. 
 

Like etter at vi forlater den siste gården, blir vi skremt av flere skudd. Det viser seg at det er jegere like i nærheten, og heldigvis ser de forskjell på oss og kaniner! 
Vi har sett mye kaninlort, men vi har ikke sett noen kaniner. Vi ser flere firfisler, men de er så raske at jeg rekker ikke å ta bilde av dem. De piler inn i steingjerder så fort vi nærmer oss.

Tar med et par bilde før jeg avslutter for denne gang. Det første viser den karrige naturen her oppe, og det siste viser litt av utsikten på veien ned igjen. 

Vi er veldig glad for å ha funnet inngangsporten til flotte turområdet her i Los Cristianos. Nå ligger en turverden åpen for oss, og vi vil helt sikkert få mange flotte turer her i fremtiden. 
Dagens tur, på rundt to timer, er bare en smakebit på det som venter oss. 

06.11.19. 

For atten år siden var jeg på Tenerife for første gang, og den gangen leide vi bil og kjørte til Teide. Jeg husker de valgte den minste og billigste bilen de fant, både svogeren min og Trond. Det var derfor to små tyttebær som tok oss til Teide. Nei, forrresten, et tyttebær og et blåbær da den ene bilen var blå. Husker Øystein sa følgende: «Håper ikke noen tror at vi eier den bilen der.» 

Den gangen hadde vi dårlig råd, nå har vi bedre råd,og vi hadde i utgangspunktet tenkt å leie en bil. Men så var det det med sjåfører, da, mannfolka er jo hjemme. Det blir derfor til at vi velger en busstur, og det skal vise seg at det var det rette valget! 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bussturen går over hele dagen, og vi velger denne på grunn av  tre ting: Teide, dragetreet og Masca. Vi er innom flere steder enn dette, men jeg velger å konsentrere meg om disse tre. Tar forresten med litt om de naturlige bassengene også. 

Vi starter klokken 09.40, og heldigvis sjekket vi i går hvor bussen skulle stoppe slik at vi nå vet at vi er på rett plass. Ikke alle har gjort det, vi venter forgjeves på et par passasjerer på neste stoppeplass, men der er det ingen. Surt å betale for ingenting, tenker jeg. 

Vi forlater Los Cristianos, passerer en mengde bananplantasjer som er tildekket av nett, og begir oss oppover i høyden. Her er det mange furutrær, og det ser ut som om de vokser rett opp fra lavaen. Guiden forteller om to typer furutrær, de som er importert fra Amerika eller andre steder, og de kanariske. 

De kanariske furuene er godt tilpasset skogbrann. Nålene er tørre og brenner veldig fort uten at det blir stor skade på selve stammen og grenene. De vil etter en skogbrann se sorte og døde ut, men innvendig lever de. De aller fleste trærne overlever da en skogbrann, det er bare trær som er veldig gamle eller har en skade, som dør. I løpet av et par år er skogen fin og grønn igjen.
 

Det som er dumt med å kjøre buss, er at den ikke stopper der du vil den skal stoppe. Flere av bildene må derfor tas gjennom bussvinduet i fart, og bildet ovenfor er et eksempel på det, men det viser i alle fall furutrær som vokser opp omgitt av størknet lava. 

Snart blir det færre og færre trær og mer og mer lava, og de første vulkanene dukker opp. 

Jeg er så fascinert av den mørke lavaen, synes den er veldig fin. 

Det er mer enn 400 vulkaner på Tenerife, og det siste utbruddet på øya var i 1909. Den gangen var det vulkanen Chineyro som hadde et utbrudd. Samtidig kom det et kraftig jordskjelv. Utbruddet varte i ti dager, og lavaen spredte seg raskt, og man fant faktisk lava så langt som 4,5 km fra vulkankrateret. 
Det var, imidlertid, et vulkanutbrudd også i 2010 og 2011, men det var ute i havet. Det varte i fem måneder, og skapte et undervannsfjell der toppen ligger 80 meter under overflaten. 

Like før vi kommer opp til Teideplatået, møter vi skyene.

Vi kjører videre, og bussen stopper på 2154 meter over havet. Her er det litt kjølig, men ikke verre at det holder ned en tynn vindjakke. 
Flott å kunne ta ordentlige bilder igjen! 

Her oppe er det akkurat som å være i bunnen av et krater, med vulkaner på alle kanter. Det er også spektakulære fjellformasjoner her.

På bildet nedenfor ser vi El Teide stikke seg frem. 

Teide, det høyeste fjellet i Spania, rager 3718 meter over havet. Vulkanen er nå sovende, det vil si at den ikke er aktiv, og det er ukjent når den sist hadde sitt utbrudd. 

Vi forlater Teide, og bussen tar en liten stopp på veien ned slik at vi får tatt noen bilder. Her har jeg tatt et par fine bilder av den kanariske furuen. 

Vi ser tydelig at furutrærne vokser omtrent opp av størknet lava, og jeg er overrasket over at det gror så godt her. Guiden forteller oss at det er på grunn skyene, da de gir fra seg fuktighet. Og skyene, de ligger jo som en krans rundt Teide. 

Vi kjører videre og kommer ned til Icod de Lis Vinos. Dette er en liten by nordvest på Tenerife, og det er øyas eldste by, grunnlagt i 1501. Byen er mest kjent for et ca 1000 år gammelt dragetre. Treet er mer enn 22 meter høyt, og har en enormt tykk stamme. 

I denne byen er det på et lite område plantet trær fra ulike verdenshjørner. På bildet nedenfor er det et tre fra Australia. 

Ferden går videre, bussen tar oss ned til kysten på nordsiden, til Garachico. Byen har flere ganger blitt utsatt for vulkanutbrudd, og i 1706 ble hele havneområdet ødelagt, og dermed også mye av byens økonomiske grunnlag. Byen ligger utsatt til, og i 1905 ble den rammet av jordskjelv. Sist, men ikke minst, ble den rammet av en flodbølge i 1987. Stakkars by! 

Byen er kjent for sine naturlige basseng. 
De naturlige bassengene er dannet av lava, og har en spesiell utforming som gjør at sjøvannet siver inn, uten at menneskene trenger gjøre annet enn å legge til noen trappetrinn, stier og steder å stupe fra. Dessverre kan vi ikke bade her denne dagen da det er for mye vind.

Nå er det tid for å dra opp i fjellene igjen. Hadde turen blitt avsluttet i Garachico, kunne vi uten problemer ha kjørt selv, egentlig. Men det er godt vi ikke leide bil og kjørte opp til Masca på egen hånd. Vi vet nemlig ikke hva vi har foran oss! Jeg vet at min kjære venninne, Mari, kommer til å lese dette, og hun hadde definitivt ikke blitt med på denne turen! 
Masca er en liten fjellandsby på 650 meter over havet. Ikke særlig høyt egentlig, men…..

Opprinnelig var det pirater som holdt til i denne lille landsbyen, og i dag er det rundt 80 fastboende her.

Men hva er egentlig skummelt med dette? Vel, har du kjørt Trollstigen? Veien opp til Masca og så videre opp til toppen av fjellet er mange ganger verre enn Trollstigen, ti ganger verre, tenker vi. Den er veldig svingete, svingene er til dels veldig krappe, og det er utrolig bratt på den ene siden av veien. Kjører man utfor veien, er det lite håp, ja ikke noe håp i det hele tatt.

Vi har en utrolig dyktig sjåfør, og flere ganger må møtende biler rygge oppover. Tenk det! Hadde det vært meg, tror jeg jeg hadde sagt til bussjåføren: «Vær så god, her er nøklene.»Heldigvis er det ikke meg!  

Bussjåføren tuter før hver sving slik at møtende trafikk varsles om at vi kommer. Bilistene vi møter må kjøre helt ut i kanten, de blir stående stille mens bussen snegler seg forbi. Utrolig nok går det bra hver gang. 

Siste bilder denne gangen er tatt fra toppen før vi kjører ned til Santiago del Teide og videre tilbake til Los Cristianos. Der venter god middag på Hollywood Mirage. 

Vi tenker i etterkant at dette er en tur vi vil anbefale andre. Vi vil nok råde andre til å ta egen bil til El Teide, for da kan man stoppe der man selv ønsker. Men til Masca- ja, vi kommer ikke til å kjøre dit med egen bil, det er i alle fall helt sikkert! 

05.11.19.

Mamma og pappa har tilbrakt tre uker i november i Los Cristianos siden av slutten på åttitallet. De har hatt det kjempefint her, det har vært helt skjønt for dem å være her på denne tiden av året. 

De siste årene ble det vanskeligere for dem å  reise alene, og søsteren min og jeg vekslet på å følge dem ned eller å komme ned for å følge dem hjem. Tanten vår som bor i England, var også her en uke sammen med dem de siste årene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den siste gangen vi var her sammen med dem, var i 2017. Det var vanskelig for meg å vite at det var siste gangen jeg var her sammen med dem, og det må ha vært veldig vondt for pappa, Han hadde allikevel håp om å komme hit enda en gang, men slik det ikke….

Etter frokost bestemmer vi oss for å gå til pappas favorittsteder. Første mål er det som pappa kalte Krokodillestranda. Har ikke før i dag tenkt over hvorfor han kalte det Krokodillestranda, og nå er det for sent å spørre ham. 

Vi tar en snarvei gjennom et ubebodd område, og noe av det første vi ser er en fikenkaktus. 
Fikenkaktus har skarpe torner med små, nesten usynlige mothaker, og man bør ikke komme i nærkontakt med dem da tornene er vanskelig å fjerne. Akkurat det finner jeg ut etter at vi er kommet hjem fra turen. Vi googler jo ikke underveis! 
Solveig, søsteren min vet heller ikke dette, hun tar på kaktusen, og det resulterer i to torner, et besøk på et apotek og kjøp av pinsett. (I skrivende stund, om kvelden, er hun ennå ikke sikker på om hun har fått ut alt.)

Ikke lenge etter møtet med kaktusen ser vi plutselig at vi er kommet inn i et spesielt boområde. Her er det flere boplasser der folk bor svært enkelt og primitivt, og det slår meg hvilke kontraster det er her. Det er ikke mer enn et par hundre meter fra disse boplassene til hotellene. 

Vi tar raskeste vei ned til gaten nedenfor, og det slår oss hvor mye søppel som ligger på den ene siden av gaten, og på den andre siden er det flotte biler og hotell eller leiligheter. 

Snart er vi nede på Krokodillestranda. Her et det runde, fine steiner, og da mamma og pappa var her, laget de groper og stablet steinet rundt. De lå og solte seg i disse gropene. 
De som ikke kjente pappa, lurer vel på hvorfor i all verden de gjorde det. Vel, det var fordi det bare var noen få som dro hit, og pappa likte ikke å ha folk på alle kanter. 

Vi forlater Krokodillestranda, men før vi går mot strandpromenaden i Los Cristianos, må vi ta noen bilder fra et sted der jeg også tok et bilde av mamma og pappa for noen år siden. 

Må ta en tur tilbake i bildene og legge ved et par bilder jeg tok her den gangen, i 2014: 

Jeg blir litt trist her jeg går og tenker på pappa. Tenker på at han aldri kommer hit igjen, på at jeg aldri skal se ham igjen. Tenker at han kanskje ser oss fra deg han er nå. Gjør han det, blir han veldig glad for å se at jentene hans er sammen på Tenerife. Egentlig hadde han bare to jenter, men Hanne ble også en av jentene hans på samme måte som hun er blitt som en søster for Solveig og meg.

Før vi går ned til strandpromenaden går altså Solveig innom apoteket og kjøper den omtalte pinsetten. Nede på strandpromenaden er det masse folk på denne tiden av døgnet, og snart kommer vi til den svenske kyrkan. 

Det er først de senere årene at det er kommet en norsk sjømannskirke her i Los Cristianos.  Den svenske kirken var for både nordmenn og svensker, og mamma og pappa var ofte innom her. Her koste de seg med vafler og kaffe – og Aftenposten. 
En gang ble pappa syk her nede og innlagt på sykehus. Jeg visste ikke hvem jeg skulle henvende meg til, mamma var alene i leiligheten, og det føltes ikke helt trygt. Etter å ha tenkt meg om en stund, ringte jeg den svenske kyrkan. De stilte opp, hentet mamma i leiligheten og sørget for at hun kunne få bo på sykehuset mens pappa var innlagt. Utrolig hva en sjømannskirke kan bidra med! 

Midt mellom Los Cristianos og Las Americas stikker vi innom et reisebyrå som heter Jesus Excursions, og vi ender opp med å bestille tur til Teide ++ +. Gleder oss til det! 

I Las Americas finner vi enda ett av pappas favorittsteder. Her er det moloer av svære steiner, og her likte pappa å ligge og sole seg. Det var ikke alltid like behagelig å ligge på disse steinene, men derfor var det heller ikke så mange som var akkurat der. Folksomt ble det ikke der heller!

De siste årene var gressplenen ved siden av stranden et sted han elsket å være. Der kunne han ligge uten å få sand på håndklær og i ryggsekk eller andre steder, og han kunne fint komme ned for å svømme i sjøen. Han kunne da bare skylle av seg sand før han gikk opp på plenen igjen der mamma ventet med sitt kryssord.

Selv foretrekker vi denne stranden – med solstoler og parasoller av strå. 

Vi forsetter bortover stranden, og snart kommer vi til et område der det er mange surfere. 
Det er villere i dette området, ikke noen som ligger og soler seg her. 

I dette området er det også flotte skulpturer laget av metall. Tar med et bilde tatt av Solveig, min søster: 

Det er nå tid for å forlate stranden, og begi oss oppover mot leiligheten igjen. Denne gangen går vi ikke trappene, vi løper dem heller ikke. Vi tar en litt annen vei, og tar heisen opp til leiligheten.

Dette er dagens andre tur, vi har gått i nesten åtte timer i dag og avslutter dagens gåturer med et resultat på 32 995 skritt. 
I morgen blir det noen timer i buss og lite trim. God natt! 

05.11.19

I dag våkner vi litt senere og klokken kvart over åtte er vi klar for dagens første tur. Vi går først ned til Las Americas og på veien ned er gatene skilt fra fortauet med fantastisk flotte trær. 

Vi nærmer oss stedet der vi forlater gaten og begir oss oppover mot toppen av det lille fjellet. Det er ikke skiltet hvor man skal gå, men vi satser på en vei som går på sjøsiden av toppen. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Å gå oppover her får meg til å tenke på hvordan det var her før alle hotellene ble bygget. Det er ganske så goldt, lavastein, noen busker og kaktuser. Først kommer en liten blomst:

Så kommer de samme buskene vi hadde et ublidt møte med på Kreta. Det er tornebusker som den gangen ga oss oppklorede legger og lår.

Her er det  noe grønt som presser seg opp blant lavastein. 

Dette er den første kaktusen vi møter på veien opp, vi ser etter hvert også flere, og vi tenker oss at vi snart nærmer oss toppen…

Men det er fortsatt et stykke igjen, det går jevnt oppover, og vi har fin utsikt mot Las Americas. 

Men så plutselig er det stopp. Veien sperres av en bom, og vi har ikke noe annet valg enn å snu og gå ned igjen. Vel, det betyr bare litt ekstra trim! 

«Alltid fint for rumpa å gå oppover,» sier Hanne. 

Vi går ned igjen, og velger så å følge en av stiene som også går mot toppen. Fortsatt ikke noe skilting, men vi satser på at vi er heldigere nå. 

Og heldigere, det er vi. Vi når toppen etter ti minutter eller noe sånt, og her er det flott utsikt. 

Vi har Los Cristianos på den ene siden og Las Americas på den andre. Los Cristianos  var opprinnelig en liten fiskelandsby, og er i dag en liten by med omtrent 30 000 fastboende. 
Las Américas var også en liten fiskelandsby før turistnæringen startet på 1960-tallet. 

Tenerife er forresten den største av Kanariøyene, det er 850 000 fastboende her, og 80% av befolkningen jobber i turistnæringen. 

Tar med et par bilder som viser litt av utsikten:

Bildet nede for viser også litt utsikt, men det viser også en pjuskete furu som har fått for lite vann. Tenerife har utrolig nok ikke mer enn ca 15 dager med regn i året, og det meste av regnet kommer i desember. 

Vi går ned igjen og får en helt annen utsikt enn det vi hadde på vei opp. Vi ser nå fjellene som ligger ovenfor Las Americas. 

Vi kommer ned i bunnen av en liten dal, og her tror jeg faktisk at det er noen som bor. Trist å tenke på at noen ikke har mer enn dette. 

Snart er vi nede på gateplan igjen, og vi går opp til Hollywood Mirage. Vi tar trappene på samme måte som i går, og føler oss ganske spreke etter nok en tur på en og en halv time før frokost. 

Det siste bildet er tatt fra leiligheten og vi kan se det lille fjellet på midten av bildet. 
Mon tro om det blir tur i morgen også. 

04.11.19
Klokka er ti over syv, vi våkner til vår første feriedag på Tenerife. Vanligvis er jeg på vei til jobb på denne tiden, i fullt mørke, litt kaldt også, men her er det lyst og varmt. 
Vi nyter en kopp kaffe før vi tar på oss treningstøy og går ut. Det er helt nydelig, temperaturen ligger på rundt 20 grader, og det er helt stille. Vi møter kun noen få mennesker som er på vei til jobb.

Vi går langs gater, og fortauene er belagt med små keramikkfliser. Snart kommet vi til det jeg kaller palmealleen. Her er det flotte palmer, og det er anlagt en parkgate for gående der trafikken går på begge sider. Jeg pleide å gå her med mamma og pappa, og da tok vi en rast på en av benkene som er plassert her.

Etter noen minutter skimter vi havet mellom palmene, og vi fortsetter langs stranda i retning Las Américas. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi går langs strandpromenaden, og tidligere har jeg sett rene kunstverk bygget av sand på stranda. I dag ser vi ikke noe av dette. Men det er mer folksomt her, og vi møter flere som er ute og trener. 

Snart forlater vi Los Cristianos og vi går da under veien i en tunnel. I slike tunneler er det gjerne mye tagging, men ikke her, nei! Her er murene dekorert med de flotteste planter og kunstverk. 

På denne tiden er det ingen på stranda, strandsengene er pent oppstilt og klare for turistene som vil komme på formiddagen en gang. 

Flere steder er det beplantede partier langs strandpromenaden, og noen steder er det små miniparker med palmer og busker. Det er så fint å se alle de vakre blomstene, ikke minst hawaiirosene. 

Vi passerer en restaurant dere vi skal nyte en bedre middag senere i uken. Gleder oss til det! 

Vi har nå kommet så langt at vi har begynt på hjemveien. Vi går gjennom en park det vi er omgitt av vakre palmer. 

Vi passerer det lille fjellet som ligger mellom Los Cristianos og Las Americas, og vi er enige om at morgendagens morgentur skal legges til denne toppen. 

Rundkjøringene her er vakre. Det er gjerne en skulptur eller et tre midt inne i rundkjøringen, og den er omkranset av gress og planter. 

Langs veien er det vakre blomster, i flere farger. 

Det er ikke lenge før vi er tilbake på Hollywood Mirage nå, og vi tar en snarvei som består av trapper. Vi løper oppover for å teste formen, og er glade når vi er oppe! 

Det er veldig pent og velstelt her på Tenerife. Hagene og parkområdene stelles omtrent daglig, og palmene klippes slik at visne kvister blir fjernet. 

Etter en og en halv time er vi hjemme igjen, og jeg må ta med noen bilder herfra også. 

Starten er god, og vi gleder oss til dagene vi har foran oss. 

27.10.19.

Det er søndag formiddag, og jeg sitter i skogen. Ved siden av meg sitter Trond, og vi sitter begge helt stille. Det et ikke en lyd å høre med unntak av litt snø som faller ned fra trærne. Av og til hører vi en fugl, men det er også alt. 
Sola skinner, og her vi sitter har vi fin utsikt. I klarvær kan vi se Oslofjorden herfra, men i dag ligget tåka som et teppe over bygda og i horisonten. 

Hva gjør jeg her denne formiddagen? Jo, jeg er bisitter på jakt. Elgjakt. Vi er en del av et jaktlag, og siden hunden er utstyrt med GPS, kan vi følge med på hvor den er. Akkurat nå er den et godt stykke fra oss. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å sitte på post kan bli ganske kjedelig i lengden. 
Man kan sitte på samme sted i flere timer uten å se noe annet grantrær, furutrær og snø. Tenk så fint å kunne se et ekorn, en søt liten hare eller en rev! Men de gangene jeg har vært med, har jeg ikke sett noe som helst.

Skulle ha vært med Trond i går, da. Da så han nemlig en fin okse, men den fikk gå da det ikke er okse vi skal ha nå. Slikt er nemlig bestemt på forhånd, man kan ikke skyte hva som helst. Oksen var nok ikke klar over hvilken flaks han hadde! 

Nå har vi sittet her i litt over en time. Fortsatt er det like stille, det eneste jeg har hørt, er hunden på nabojaktlaget. Den kunne vi høre i det fjerne.

Vi tar frem termosen og fyller koppene med kafe. Tar en liten sjokolade til kaffen. Herlig! Kaffen smaker sjelden så godt som det den gjør nå. 

Har tatt en liten skrivepause – tilbake igjen nå. Vi har nå sittet her i to timer og har tatt enda en kaffekopp. Tåka har lettet, vi kan se Oslofjorden, men vi har ikke sett noe dyr. Ikke en gang en fugl har vi sett! 
Jeg har benyttet anledningen til å slette bilder på telefonen. Det trengs av og til! Fant et bilde fra jakta i 2014:

Det kan være veldig kaldt på jakt, og da er det smart med en fjellduk. Den er som et stort telt med hull til hode og armer. Den er vindtett og veldig god å ha når man sitter stille. I dag skinner sola, og det er ikke nødvendig med fjellduk.

Nå får vi beskjed over jaktradioen at det ikke er elg i området, og da er det  bare å pakke sammen. Det betyr at det blir jakt neste helg også. To dyr er allerede solgt/ lagt i fryseren, og ett dyr gjenstår. 

På vei tilbake til hytta passerer vi et vann som vi kaller Vignervann. Dette vannet har gode minner knyttet til seg. Aagot og Bjørn Vigner var venner av familien vår, og de pleide å sitte ved dette vannet og drikke kaffe kokt på bål. Vi kalte vannet derfor Vignervann, og det gjør vi fortsatt, selv om de begge døde for mange år siden.

Vi går videre ned til det vi kaller Elgvann, og der har vi et viltkamera. Vi ser straks elgspor i snøen, og ser på sporene at det i allefall er ett stort dyr. Vi tror det kan være to eller tre dyr som har gått her . 

Vi tar ned viltkameraet og gleder oss til å se hva det viser når vi kommer tilbake til hytta. Elgene må ha gått der i løpet av det siste døgnet da snøen kom natt til i går. 

Vel tilbake på hytta ser vi to elger på filmen, en stor okse og ei ku. Vi ser også rev som har gått der i skumringen. 
Da er denne hyttehelgen over, og vi er klar for å dra hjem igjen. 
 

20.10.19

Etter en deilig frokost hos Kristin og Graham er vi klar for enda en tur. Vi tar bilen et lite stykke, og på veien kjører vi forbi Ringshall der vi var for et par år siden. Den gangen var vi her i april og fikk oppleve blåklokkene – the bluebells. De blomstrer et par uker i året, og vi var virkelig heldige som fikk oppleve det. 

I dag et det ikke noe blått på bakken, alt et grønt og brunt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi kjører videre og parkerer bilen der vi skal starte dagens tur. Vi skal gå til Ivinghoe Beacon, et populært turmål.

I starten går vi på grus, men snart går vi på gress. Landskapet er helt annerledes enn det vi er vant til, det går jevnt oppover, men det er som å gå på en gate av gress. 

Snart kommer vi til porten som leder oss inn i beiteområdet. Det er helt OK å gå i beiteområdet da det kun er fredelige sauer der. 

Toppen ligger 233 meter over havet. Herfra har vi utsikt til alle kanter. Vi ser langt, og alt vi ser, er grønne åser, åkrer og landsbyer. Det er ikke høye åser, og de er alle kledd med gress og noen klynger med fantastiske løvtrær.

Vi forlater toppen og går nedover mot parkeringsplassen. På turen ned passerer vi noen fantastisk flotte løvtrær. Vi ser blant annet eik og bøk. 

Snart er vi tilbake ved bilen, og vi drar ned til tanten min som venter oss med en god lunch. Hun bor i Berkhamsted, i en halvpart av en tomannsbolig med en bitteliten hage foran og en større hage bak. Akkurat det jeg tenker er typisk engelsk! 

Etter lunch går vi ut igjen, og denne gangen går vi en tur rundt i Berkhamsted. Først går vi ned til kanalen, The Grand Union Canal. Her er det sluser, og kanalbåtene ligger på rekke og rad. Jeg kunne veldig godt tenke meg en ferie i England og et par døgn i en kanalbåt. 
Det er mulig å leie kanalbåter, og de fleste av dem har sentralvarme, toalett, oppvaskmaskin, mikrobølgeovn og annet utstyr om bord. 

Grand Union- kanalen er en kunstig kanal, og den er en del av det engelske kanalsystemet.  Den går fra London til Birmingham, er 220 km lang og har hele 166 sluser. 

Vi går videre til Berkhamsted Castle. Dette er ruiner fra langt tilbake. Man tror det er broren til Wilhelm Erobreren, Robert of Mortain, som bygget slottet, og arbeidet ble startet i 1066. 

På vei hjem går vi langs kanalen som er vakkert omkranset av piletrær. Vi tar også en liten tur innom en av pubene i Berkhamsted. 

Snart er vår langweekend over, og vi skal ta fly tilbake til Norge. 
Tusen takk til Kristin og Graham for en kjempefin weekend, og tusen takk til tante Gudveig som alltid ønsker oss velkommen. Takk til Olav og Astrid, og til Solveig, Hanne og Sigurd Ole for hyggelig reisefølge. 

19.10.19.

Etter en flytur på to timer lander vi på Heathrow fredag kveld. innflygningen til London er fantastisk, sikten svært god, og vi følger Themsen med sine mange vakre broer og bygninger. 

Taxien venter på oss, og etter en time er vi fremme i Berkhamsted. Det er ikke mye vi kan se i mørket, men dagen etter våkner vi til flott høstvær, og tre fine dager sammen med familie ligger foran oss. Det er kjempekoselig å være her igjen. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi tar en liten tur ut i hagen før frokost, og her er det svære kastanjetrær og masser av kastanjenøtter på bakken. Blant kastanjenøtter finner vi også steinsopp, men det er liten interesse for å smake på den. Vår engelske familie er ikke de samme soppentusiaster som det vi er. I hagen er det også ekorn på bakken og i trærne, en rev som rusler på plenen og titter inn til oss, og utenfor gjerdet ser vi et par rådyr.

Hagen har tidligere huset både hjort og grevlinger, men dette er ikke spesielt populære gjester da de spiser planter og ødelegger plenen. 

Etter frokost er det tid for tur, og i England går vi tur i løvskog. Det er annerledes og spennende for oss som bare er vant til barskog. På samme måte liker min kusine å komme til Norge der hun kan gå i barskog. Ofte er det slik at det man ikke er vant til, er det som fascinerer mest. Rart egentlig.

Jeg har allerede nevnt steinsopp og parasollsopp. I skogen finner vi enda mer sopp. Vi finner diverse brune uinteressante, men dekorative sopper, og i nærheten av monumentet jeg skriver om litt lenger ned, finner vi sjampinjonger. I massevis! 

I England er det jo en del regn, og det kan derfor bli ganske muddy walking in the countryside. Vi var blitt fortalt dette på forhånd og er derfor godt skodd. Etter turen gjennom løvskogen krysser vi golfbanen, Ashridge Golf Course. Den ble etablert allerede i 1932. 

Det er noen som spiller her, men dem tar jeg ikke bilde av. Kan nemlig ikke spørre dem om jeg kan ta bilde da golfspillere ikke må forstyrres! Vi må snakke helt dempet når vi går forbi dem. 

Snart kommer vi inn på en bred «gate» som heter Prince’s Riding. Denne «gaten» er et åpent felt med løvskog på begge sider. Det starter ved monumentet, The Bridgewater Monument, og går helt til Ashridge House. Monumentet er en høy søyle som ble bygget i 1832 for å minnes Francis Egerton, 3. hertug av Bridgewater. Denne hertugen ble også kalt»Canal Duke» siden det var han som anla Englands første kanal, The Bridgewater Canal. Denne laget han for å kunne frakte kull fra gruvene sine helt til de industrielle områdene ved Manchester. Kanalen var ferdig i 1761. 

Når jeg står ved monumentet, kan jeg se helt opp til Ashridge House, og det er mange som legger gåturer eller rideturer på denne strekningen. 

Ashridge House er en imponerende bygning, eller bygninger for å være mer presis. I alle fall for oss nordmenn. For oss ser det ut som et slott, og det er mange slike bygninger  i England. i Norge er det knapt noe som kan sammenlignes med dette. Dette slottet som jeg velger å kalle det, ble bygget på 1800-tallet. Det var den 7. hertugen av Bridgewater som fikk bygget slottet. Det var bygninger her tidligere også. 

Slottet huser i dag en handelshøyskole.

I skogen rundt monumentet er det laget en Halloweenløype med ulike poster. Noe av det som står der er jo bare tull, gir jo også historiske opplysninger: 

Til slottet hører en stor eiendom, og i nærheten av slottet er det en liten landsby. Der bodde arbeiderne som jobbet for hertugen, på slottet eller på eiendommen.

Vi går videre, og snart kommer vi til kirken, Little Gaddesden Church. De eldste skriftlige referansene til denne kirken er fra 1161, men de største delene av kirke ble bygget mellom 1370 og 1450. 

Vi forlater kirken og stikker innom puben. Puben er et viktig samlingspunkt for engelskmenn, og når vi kommer dit, er det folk ved de aller fleste bordene. De resterende bordene er reserverte. Vi spør pent om vi kan få sette oss ned en liten stund, og vi får sitte ved et bord som er reservert for andre. De er ikke ventet før om en halv time, og vi har ikke tenkt å være der så lenge. 

På veien hjem passerer vi store beiteområder, og vi ser både hester og sauer langs veien.  I England er det ikke allemannsrett slik vi har i Norge, og man må derfor følge stiene eller veiene som er tiltenkt dem som ønsker å gå tur.

Etter et par timers tur er vi tilbake der vi startet. Tusen takk til Kristin og Graham for en fin tur!

07.10.19

Nå er det vel en uke siden jeg sist gikk til jobb, og jeg merker stor forskjell. I dag er det kaldt, minusgrader når jeg starter hjemmefra. Jeg er godt kledd og utstyrt med lommelykt.

Klokka er ti på syv når jeg tar dette bildet. Det er lyst og fint i gata vår, men snart går jeg inn i skogen, og da blir det mørkt. Det kom snø sist uke, i starten av oktober, men heldigvis er det ikke noe snø her, bare i høyden. Snøen trenger ikke komme hit før i juleferien! 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er helt stille i skogen nå, jeg hører kun løv falle ned på bakken. Jeg hører ikke noen fugler, heller ikke ekorn eller andre dyr. Det er godt å gå til jobb, tankene flyr, og den friske lufta gjør meg godt. 

Jeg leker meg litt med lommelykta, mange flotte fotomotiv. Rene kunstverket dette her! 

Tåka ligger lavt i dag, men den skaper stemning, den også. 

Jeg vender kameraet den andre veien, og da ser jeg sola stå opp i øst. Himmelen er klar og blå, og det forteller meg at vi har en fin dag i vente. 

Mens jeg går, blir det stadig lysere, og nå trenger jeg ikke lommelykten lenger. 

Snart er jeg på toppen, oppe på Batteriet,  og herfra har jeg som regel en flott utsikt. Men ikke i dag. Det er fortsatt tåke, og denne ligger over dalen og skjuler alt som ligger under den. Jeg kan så vidt se noen lys som trenger seg gjennom tåka, men det er også alt. 

Det er nå gått 25 minutter siden jeg startet hjemmefra, og jeg er fremme på jobb. 

Koselig å se lys i vinduene- det er en av lærene som skal ha foreldresamtale, og hun gjør nå de siste forberedelser i klasserommet. Hun er god på å skape en hyggelig atmosfære, og jeg tenker det er fint for foresatte å komme inn i varmen – på alle måter. 

Dagen går, med gleder og utfordringer, og klokka kvart på seks er jeg klar for hjemoverturen. Heldigvis er det fortsatt lyst, og når jeg kommer til Batteriet, kan jeg se ned i dalen. Om noen uker vil det være mørkt både når jeg går til jobb og fra jobb. Da kommer tiden for det store forbruket av stearinlys som lyser opp i mørke høst- og vinterkvelder. 

06.10.19

I går feiret vi gode venner på Arontunet, og i er det tid for å hente bilen. Raskeste vei er rundt tre km, men vi velger en litt lengre rute. Tar på oss ullundertøy da det er kaldt. Snøen er kommet i høyden, men det er ikke så mye ennå. Heldigvis, sier jeg! 

Vi går hjemmefra og tar bilveien opp til første parkeringsplass i Nerdamsveien. Vi tar inn på lysløypa, men tar av rett etter broa. Fossen er fin som alltid, må bare bortom den. Er fascinert av fosser, bekker og tjern. Av vann, rett og slett. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det går jevnt oppover, og snart passerer vi skytebanen. Rett etter den kommer vi til Ulverudbakk. Dette var i sin tid et populært turmål for ansatte ved Solberg Spinneri. Sunse det alltid er hyggelig å komme hit, godt å få litt en liten oppmuntring:  «Nå var du veldig flink!»

Stien opp til Marivann og Gravningen går opp her. Det er én sti i starten, men vi velger å ta av etter en stund for å gå mot Gravningen. Det tar ikke lang tid før vi møter den første snøen, og når vi kommer på høyde med Gravningen, er det enda mer snø. Snøen kom helt i begynnelsen av oktober. Heldigvis, for meg, er det meldt sol fremover, så jeg håper den forsvinner igjen. 

Vi er nå kommet til Gravningen, et av de tjernene jeg liker aller best. Det er ikke noen ender her nå, men det er som alltid vakkert her. Nå er det is på deler av vannet. 

Etter en liten pause går vi videre mot Tverken. Vi kommer inn på blåmerket løype, og dette er omtrent som en motorvei sammenlignet med den mye smalere stien som vi gikk opp.

Vi passerer enda et tjern før vi kommer til Tverken. Jeg vet ikke hva dette tjernet heter, men synes det er verdt.  Fr et bilde! 

Nå har vi gått rundt 7 km, og vi er kommet til Tverken. Her er det fristende å ta en kopp kaffe og en vaffel, men vi har tenkt å raste litt senere. 

Tverken het opprinnelig Heiakafeen, men ble omdøpt til Tverken etter en navnekonkurranse. Bygget ble reist første gang i 1930, det brant to ganger, og etter omfattende ombygging ble det solgt til Åssiden idrettsforening i 1967. Stedet drives fortsatt av idrettsforeningen, og stedet holdes åpent i helgene. 

Vi motstår vaffelfristelsen og går videre til Steinkjerringa. Dette er en stor «varde« av stein, formet som ei kjerring. Kjerringa står ved et gammelt stikryss, og her var det en såkalt kasterøys. Man skulle kaste en pinne eller en stein på røysa for at turen skulle bli god. Etter hvert ble røysa til en figur. 

Like ved Steinkjeringa ligger det en hytte som var et populært serveringssted frem til 1960-tallet. 

Vi begynner å se etter et sted der vi kan ta en rast. Vi forlater veien vi går på og starter jakten på ved til et lite bål. Det et noe tørrkvist her og der, og snart har vi nok til et bål.

Trond er god på få fyr, og snart er bålet riktig så flott.

Vi griller pølser og koser oss med varm kaffe. Jeg skifter, ulltrøya er blitt fuktig på grunn av svette, og jeg er glad for at jeg hadde med ekstra tøy. Det er rundt null grader, og selv bålet hjelper ikke når klær er fuktige. 

Etter en rast går vi ned til Landfalltjern. Vi passerer flere koselige hytter på veien ned, og jeg husker en gang jeg besøkte Anne Marie, en tidligere kollega fra tiden jeg jobbet på Eknes ungdomsskole. Var her sammen med Øystein, vår eldste sønn, og jeg husker det som en fin ettermiddag på ei koselig hytte. Tenker det må være fint å ha så kort vei til hytta- da kan man egentlig bo på hytta deler av året selv om man er i jobb. 

Ved Landfalltjern tar vi av fra veien og tar en sti som tar oss ned over mot Åssiden. 

Etter vel fire timer og nesten 14 km er vi ved Aronstunet. Arontunet ligger ved Drammen Skisenter. Det ligger fint til, nederst i alpinbakken. Lokalet kan ta 120 gjester og egner seg både til uformelle og formelle sammenkomster. Skal man kun mingle, kan stedet ta 150 gjester. Vi var der i et kombinert 50- og 60årslag, og jeg tenker det ville ha vært et fint sted å feire bryllup også. 

Det er helskjønt å kunne sette seg i bilen og kjøre hjem nå. 

Vi har hatt en fin tur, men enda bedre hadde det vært å gå turen uten snø. Det var stedvis også veldig vått i stiene.