Turorientering er en fin måte å komme seg ut i naturen på. Jeg liker turorientering fordi den ofte tar meg til steder der jeg ikke har vært tidligere, men også tilbake til kjente områder. Idag er det et kjent område for meg- i skogen her, i nærheten av Bjørkedokk, har jeg gått veldig mye i de årene jeg bodde på Stenseth og på Langløka.

Jeg synes det er gøy å bruke kart, og det er spennende om vi finner postene.
Så langt i år har vi bare tatt grønne og blå poster, de røde og svarte er mer krevende. Noen ganger må vi nok også bruke kompass, og da vil jeg trenge et oppfriskningskurs først. Husker det aldri fra gang til gang, men vet det har noe med strekker på kart og på kompasset å gjøre, i tillegg til at pila skal skrus mot nord eller noe sånt!

I dag er det blå poster, og vi klarer oss helt fint uten kompass.
Vi registrerer postene via appenTurorientering.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er veldig fine stier her, og vi har følelsen av å gå på et teppe. Det er mykt og godt.

Vi tar først fem poster, og så tar vi en tur bortom Svarttjern. Her gikk vi i fjor da vi var på sopptur. Den gangen badet jeg, i dag er det for kaldt, synes jeg.

Vi tar en liten rast her, og snart dukker Anita og Vibeke opp. Hyggelig å treffe dem her!

Vi går litt tilbake igjen for å fortsette turorienteringen. Vi er på jakt etter poster, men selvsagt har vi også øye for andre ting. Dette var et fint fotomotiv, synes jeg!

Snart ser vi skiltet som viser veien til Svarttjernsgrotta, og den må vi jo innom!

Men like før vi kommer til den, møtes vi av et teppe av maigull. Det er sjelden jeg ser så mye maigull på ett sted!

Jeg går nærmere,

-og enda nærmere. Så vakre disse blomstene er!

Plutselig er vi der, ved Svarttjernsgrotta. Liv Unni tar en titt, og hadde hun hatt med seg lykt, hadde hun helt sikkert gått ned i den og videre innover. Eller kanskje ikke?

Også jeg går for å ta en titt, og jeg kan love deg at jeg ikke hadde gått ned selv om jeg hadde vært riktig utstyrt.
Synes ikke der er særlig fristende å gå nedi der, kanskje også krype noen steder. Tenker da på alt spindelvev og alle småkryp som sikkert er der nede!

Vi går videre til Nydammen, og den bringer med seg gode minner fra tiden jeg bodde på Langløkka. Jeg gikk ofte veien om Nydammen da jeg skulle på jobb, og på våren fulgte jeg med når isen smeltet og endene kom. Det var som regel to par her, stokkender, og etter hvert kom også andungene.

I dag er det bare vi som er her, ikke en eneste and.
Etter hvert kommer en mamma som har med seg den lille gutten sin. Vi tenker det er flott at foreldre tar barna med på tur i skogen, tenk så flotte opplevelser de får! Naturen er også en fantastisk god læringsarena der man lærer ting man ikke lærer i et klasserom.

Vi inntar lunsjen her, og er enige om at maten smaker best ute!

Nå har vi bare to poster igjen, og de finner vi lekende lett.

Vi finner også noen bittesmå furukongler. Så søte!

Nå kan vi egentlig gå tilbake til bilen på Bjørkedokk, men vi tar en tur oppom hoppbakken. Det var faktisk en hoppbakke her for mange år siden, og det ble arrangert NM i kombinert her både i 1935 og i 1960.
Bakkerekorden her var på 70,5 meter.

Det er ikke mye som minner om en hoppbakke her nå, men vi finner flere steder rester etter stillaset. Synd at det ser slik ut i dag, og jeg tenker vel at de løse bølgeblikkplatene burde ha vært fjernet.
Det hadde også vært fint med en plakat med informasjon om hoppbakken.

Vi går tilbake til Bjørkedokk, og tar en tur bortom hoppbakken, til unnarennet. Slik ser det ut i dag, ikke lett å se at det har vært en hoppbakke her, heller.

10 nye poster er tatt, og vi gleder oss allerede til neste gang!