Nei, det som er høydepunktet etter en økt på litt over en time er å sette seg ned med en kopp kaffe! Ekstra fint er det å sitte der sammen med en venninne, å slå av en prat om hva som er skjedd siden sist. Helt nydelig er det også å stå i dusjen, å kjenne det varme vannet treffe hodet og renne nedover skuldrene.
Det beste er altså etterpå, å være godt fornøyd med nok en gjennomført økt.
Jeg synes som regel det er et tiltak å komme meg av gårde, da er sofaen ekstra god å sitte i. Men så tar jeg meg sammen, pakker sekken og går til treningssenteret. 1 kilometers gange er fin oppvarming, og så er det bare å sette i gang. Det er egentlig helt OK mens jeg holder på, men altså aller best etterpå!
Jeg trener to ganger i uka, vet det er bra for meg å trene styrke. Jeg startet for tre år siden, og hadde PT (personlig trenger) i tre måneder ved oppstart. Det var en god investering, jeg fikk da et program som trener flest mulig muskler.
Kanskje du også trener styrke eller vurderer å gjøre det? Da er det bare å sette i gang!
Det er tid for baking, og i dag blir det eltefrie rundstykker. De er veldig enkle å lage, og best av alt- jeg slipper å vaske kjøkkenbenken i etterkant!
Oppskriften har jeg fått av svigerinnen min, jeg har bare endret litt på den. I tillegg til slik den fremstår, tilsetter jeg en stor revet gulrot.
Her er alt det tørre, nå gjenstår kun olje, vann og gjær.
Oppskriften.
Alt røres sammen med en rørepinne, jeg passer på at jeg får alt melet på bunnen inn i deigen. Det er ikke mye røring som skal til.
Jeg setter deigen til heving på kjøkkenbenken.
I to timer skal den stå der, og da er det jo fint å kunne benytte ventetiden ute!
Jeg rekker en tur opp til Knabben
før jeg setter kursen nedover igjen for å gjøre ferdig rundstykkene.
Deigen er nå ferdig hevet, og jeg bruker en sleiv til å forme rundstykkene. De skal altså ikke bakes ut på kjøkkenbenken, kun tas direkte fra bakebollen til stekeplaten. Jeg liker store rundstykker, mine er nesten som små brød. Størrelsen bestemmer du selvsagt selv.
Jeg snur rundstykkene underveis i stekingen da jeg liker dem godt stekt også i bunnen.
Oppvasken er fort gjort- kun en slikkepott, en sleiv og bakebollen. Kjøkkenbenken trenger jeg altså ikke vaske!
Det er tirsdag, klokka er halv seks når vi gir oss ut på vår kveldstur, Liv Unni og jeg. Vi er utstyrt med hodelykter, kunne gjerne ha tatt med ved også, men vi har ikke planer om å tenne bål i kveld.
Vi går opp Skjevlingen, det er mange høydemeter som skal tilbakelegges, og litt tungt er det. Men med noen pustepauser underveis går det helt fint. Når vi først er oppe på Knabben, glemmer vi alle oppoverbakkene.
Det er veldig fint her på dagtid, men nå på kvelden er det bare helt magisk.
Her er utsikten mot fjorden, Drammen og Solbergelva. Dessverre er ikke kvaliteten på bildene herfra de beste, jeg trenger nok litt mer trening i å ta bilder i mørket.
Her er utsikten mot Solbergelva, Solbergmoen og Mjøndalen.
Jeg vil ta med et bilde av Liv Unni her oppe, og jeg ser at planeten Venus vil også være med!
Vi angrer litt på at vi ikke tok med oss ved, det hadde jo vært veldig fint å sitte ved et bål her oppe! Men ved har vi altså ikke, og vi forlater Knabben og går mot Solbergfjell.
Et kveldsbilde av furua må jeg også ta med!
Vi synes det er kjempefint å gå i skogen på denne tiden av døgnet, det er en helt spesiell stemning. Vi skal være ærlige på at det hadde ikke vært fullt så hyggelig å gå her helt alene, men vi er to og kan nok forsvare oss hvis elgen skulle komme!
Vi nærmer oss Solbergfjell, og kan skimte lysene fra dalen mellom trærne.
Utsikten herfra, fra Solbergfjell i retning Drammen, er enda bedre. Skøytebanene i Solbergelva lyser opp midt i bildet. Lisbeth kunne ikke være med oss i dag, men det er veldig hyggelig når hun ringer og sier at hun har fulgt oss fra kjøkkenvinduet. Lyktene våre gir godt lys!
Vi tar litt varm drikke, og Liv Unni byr på lefseruller med røkelaks. Tankene går nok en gang til ved og bål, men det får bli en annen gang.
Vi forlater også Solbergfjell, og går nedover i retning Bjørkedokk før vi etter hvert tar til venstre for å komme ned til Stenseth.
Det er et godt stykke ned til bebyggelsen, men så plutselig er vi øverst i Plutobakken på Stenseth. Det er koselig å komme hit, jeg kjenner jo veldig mange som bor her. Har jo bodd 16 år på Stenseth i tillegg til at jeg har jobbet i 22 år på Stenseth skole. Mange gode minner!
Etter Stenseth kommer vi ned til Batteriet.
Utsikten er god herfra også! Vi ser litt av Krokstadelva, men best utsikt er det over Mjøndalen på den andre siden av elva. Vi forlater det siste utsiktspunktet, og tar fatt på den siste etappen. Etter nesten tre timer er vi tilbake der vi startet, og vi har tilbakelagt 7,5 km. For en fin tur! Kan så absolutt anbefales!
Nok en flott vinterdag, og skogen kaller. Det er sol, og det er litt kaldt. Vel, ganske kaldt i starten, minus 10, men vi vet det blir varmere når vi er i gang! Vi starter på Landfalltjern i dag, og målet er Tverken og Goliaten.
Labbeløypa møter oss like ved parkeringsplassen, og vi kan nesten høre den rope : «Bruk meg! Bruk meg!» Vi følger selvsagt oppfordringen, og snart er vi på vei innover i marka, Liv Unni og jeg.
Vi har ikke gått så langt før vi når Klemmehøgda, og da må det jo klemmes! Lurer vel egentlig på hvorfor det heter Klemmehøgda, men en klem er jo aldri feil!
Vi går et stykke til, og oppdager så at Liv Unni har mistet sitteunderlaget sitt. Det er helt nytt, og det er selvlaget. Skikkelig ergerlig, men vi håper å finne det på tilbakeveien.
Etter å ha gått tre kilometer kommer vi til Tverken. Vi burde jo ha vært her i går, da kunne vi ha kjøpt en vaffel med rømme og syltetøy. Det hadde vært godt det! Men i dag er det stengt, og vi går videre.
Labbeløypene er flotte, harde og fine. Tankene går til dem som lager dem -Tusen takk!
På Goliaten er det tid for lunsj. Det smaker godt med mat og varmt drikke, men her blir vi ikke lenge. Hvorfor ikke? Jo, komboen av vind og flere kuldegrader gjør det temmelig surt, og det tar ikke lang tid før vi er ganske kald på fingrene. På med vottene, and off we go!
På høyden på den andre siden av Goliaten, kommer vi til treet. Ja, treet. Et helt spesielt tre, en gammel, tørr vridd furu.
Stammen er ganske så spesiell der den snor seg oppover. Den ser ut som en oppvridd vaskeklut!
Vi god nedover mot Kjøsterudsetra, vi treffer et par som kommer mot oss, og litt senere en mann, og vi slår av en prat med dem alle. Liv Unni og jeg reflekterer litt rundt det å møte folk i skogen. Det er jo så hyggelig! Det er jo også ganske interessant at vi alltid hilser og gjerne kommer i snakk med folk ute i naturen – men hadde vi møtt dem på en bussholdeplass, hadde vi mest sannsynlig ikke hilst en gang! Vi hadde bare stått der og stirret i bakken eller ut i lufta.
Jeg tenkte jeg kunne klare meg uten kjettingbrodder i dag, at piggsko ville være tilstrekkelig. Men noen steder er det litt mer utfordrende enn andre steder, og plutselig ligger jeg der, i snøen. Nok en gang må vi ta et bilde, det er jo slike bilder som er litt underholdende!
Heldigvis uskadet, vi går vi videre, og snart er vi tilbake på labbeløypene vi startet på tidligere idag. Nå blir det spennende om vi finner sitteunderlaget til Liv Unni!
Vi er snart tilbake på Klemmehøgda, men der er det ikke. Vi tenker kanskje noen har funnet det og hengt det opp i et tre. De kan også ha tatt det med opptil Tverken, eller ha tatt det med hjem. Mulighetene er mange.
Men plutselig får Liv Unni øye på det, det ligger i snøen, ved siden av labbeløypa. Hun sier det ikke ville være så farlig om hun ikke fant det, «Det var jo bare en prøve,» sier hun.
«En prøve!» sier jeg, «jeg synes det ser helt proft ut, jeg!» Skikkelig fint er det, og det var godt hun fant det, tenker jeg.
Kanskje hun kan starte en masseproduksjon av sitteunderlag?
Etter å ha gått litt over tolv kilometer er vi tilbake ved bilen, etter å ha vært ute i nesten fire timer, pause inkludert.
Neste tur blir en kveldstur med hodelykt. Vi gleder oss allerede!
En nydelig liten baby for tjueen år siden En storebror da du var fire En stolt liten seksåring som begynte på skolen En flott tenåring som gikk ut av ungdomsskolen En vakker ung mann som ble ferdig med videregående En spent ung mann som begynte på folkehøgskole En forelsket ung mann En ung mann som fikk kjæreste
En kjekk ung mann som var elsket av kjæresten, søsteren, mamma og pappa En kjekk ung mann med fremtiden foran seg En kjekk ung mann som tok et galt valg-
Lykkelig i det ene øyeblikket, Psykose og død i det neste
Tilbake, i sjokk og vantro er kjæresten, lillesøster, mamma og pappa Så triste, så uendelig triste Jeg kommer aldri til å glemme mammas hulk da du ble kjørt av gårde liggende i en hvit kiste….
Uke 7 er tilbakelagt, og det har vært en kald og fin uke med mye sol. Jeg har vært på en langtur på truger, og jeg har tilbrakt en dag i Asker og Oslo. Hvordan har det så gått med aktivitetsmålene mine?
Minst 15 000 skritt om dagen
Dette har jeg klart også denne uken- selv uten å måtte gå mange skritt på soveværelset før jeg la meg!
Det er blitt 9 nye turer til Knabben også, og det er jeg godt fornøyd med! Nå er jeg oppe i 51 turer. Jeg må ta de fleste turene nå før hyttesesongen starter for fullt. Fra mai vil så å si alle helger bli tilbrakt på hytta, gjerne fra torsdag til søndag. Fra høsten vil vi tilbringe enda mer tid der siden Trond da ikke jobber lenger. Så det er bare å stå på, dvs. gå på!
Ukens bilder fra Knabben – i soloppgang, midt på dagen og i solnedgang.
Jeg har også gjennomført to økter med styrketrening. Bra det, tenker jeg!
Jeg har vært så opptatt den siste tiden at jeg har vært lite aktiv på bloggfronten. Men helgens utfordring fra Margrethe må jeg bare innom, og nå er den som følger:
Hvit, men ikke snø
Siden jeg er så glad i naturen og det den kan gi meg, velger jeg en hvit kaktusblomst fra Tyrkia. Den blomstrer bare noen timer, det er nesten så du kan se at den folder seg ut i sin prakt.
Det er om høsten den blomstrer, og det var Mustafa, en av eierne på favorittrestauranten Maymi, som viste meg denne blomsten første gang i 2013. Det var fint for meg å se den igjen i september i fjor.
Blomsten er hvit, den er svært vakker og veldig stor. Det var fint å være tilbake i Tyrkia, det var jo elleve år siden sist. Det kan nok bli mange år før jeg er tilbake, men drar jeg til Marmaris i september, vil blomstene være der.
Ellers gleder jeg meg helt enormt til våren og til hvitveisen og liljekonvallene kommer. For ikke å snakke om prestekragene! Det blir deilig, det! Ingenting er som de norske vår- og sommerblomstene!
Onsdag 10.30, og vi legger ut på dagens tur. Målet for turen er Hoggsfjell, og endelig kan jeg ta med Lisbeth og Liv Unni til et sted der de ikke har vært tidligere.
Vi går først opp til Lunneplasssen, og er spent på om det er labbeløype derfra til Askakkane. Vi finner ganske snart at ut at vi fint kan gå uten truger oppover.
Det er rett nok litt ulendt, det er steinete og også is noen steder, men vi er godt skodd. Kjettingbrodder på beina, det er tingen, og spreke, det er vi jo!
Det er et godt stykke opp til Aslakkane, det går jevnt oppover. Det blir lett slik at vi bare går og går, men vi får også med oss det vakre vi ser på bakken. Rart at litt snø kan være så vakkert!
Ved blåstikrysset tar vi stien som går i retning Smedsetra. Vi skal etter dette ta til venstre for å komme opp til Hoggsfjell. Det er bare ett problem- stien er ikke merket, og stien, den ligger under snøen…
Heldigvis er det en som har gått foran oss, og lettet ser jeg at vedkommende har gått mot Hoggsfjell. Da er de bare å følge i dennes fotspor.
Nå følger en bratt og krevende strekning, men med truger på beina kommer vi oss frem over alt. Vi ser det lysner når vi nærmer oss toppen, og jeg kan fortelle jentene at vi snart er fremme.
Ganske så snart åpenbares et fantastisk sted, et fjellplatå der det er god plass til å tenne bål og å sette seg ned- med en fantastisk flott utsikt!
Vi ser Drammen og Drammensfjorden,
og vi ser ned på Knabben og Solbergfjell. Slik er det når vi kommer opp i høyden! 430 høydemeter er tilbakelagt, og nå er det bare helt herlig å sette seg i sola og nyte niste og varmt drikke.
Sola, ja, det er rene påskeværet. Helt nydelig! Livet er godt, synes vi, livsnytere som vi er.
Det er ganske så bratt her, og det er best å holde seg unna kanten!
Ikke lenger ut nå Liv Unni!
Etter en god rast, er det tid for å gå videre. En rundtur er tingen, og da kan vi ikke gå samme vei tilbake. Vi bestemmer oss for å gå ned mot Nerdammen, via Jonashytta.
Da følger en ny utfordring: Er det noen spor vi kan følge også her? Hellet er med oss, det går et trugespor også her.
Vi følger dette, og kommer oss trygt ned den bratte lia.
Vi kommer ned til Jonashytta, som Lisbeth og Liv Unni bare har sett bilde av tidligere. Her kan man søke ly i uvær, men nå er det bare sol, og vi går videre mot Flatdammen.
Flatdammen er en av mine favoritter, særlig om sommeren, da! Pleier å ta en lunsjrast her når jeg er på disse kanter.
Vakkert her også om vinteren. Men hvor skal vi krysse Solbergbekken? Vi finner et egnet sted, og kommer oss trygt over. Tankene går til en gang Trond og jeg gikk her om våren. Den gangen var det mye vann her, og vi måtte ta av oss på beina og vasse over. Da vi kom til den andre siden så vi to hjort – en flott opplevelse!
Snøen her er helt spesiell. Det er som om vi går i en masse bestående av funklende diamanter. Skulle gjerne ha vist deg dette, men et bilde kan ikke formidle det slik vi opplevde det.
Vi kan nå ta bilveien ned igjen, men velger å gå i skogen. Dette blir litt tungt etter hvert, og vi går inn på bilveien nede ved Eggebekk.
Vi har nå vært ute i flere timer, og siste rest av sola ser vi i nærheten av Knabben.
Klokka er snart 17.00 når vi er tilbake der vi startet. Vi kan nok en gang se tilbake på en fin tur, litt over en mil denne gangen. Da er det bare å se frem til neste tur!
En ny uke er gått, og vi er godt inne i februar. Vi har hatt en uke med varmegrader, men masse deilig sol, med kuldegrader, med tåke og med snø. En fin blanding, altså, men jeg foretrekker jo sola, jeg, da.
Aktivitetsmål: Minst 15 000 skritt om dagen
Dette har jeg klart også denne uken. Det var bare så vidt det holdt på lørdag. Jeg gikk tur på morgenen, til Knabben, og så dro vi i bursdag til Leon, vårt eldste barnebarn. Det ble noen timer der, og så ble Kristin, Eirik og Matheo med oss hjem siden de skulle ligge over til dagen etter. Jeg kunne ikke akkurat stikke av da, men prøvde å gå så mye som mulig innendørs. Jeg tilbød meg å gå tur med Matheo i vogna, men det var så sent at han ikke skulle ut.
Da jeg skulle legge meg, manglet jeg fortsatt nesten 1 000 skrittt på de 15 000. Hvordan skulle jeg løse det? Jo, det ble noen runder på soverommet, helt lydløst, runder kombinert med litt knebøy og andre øvelser. Kunne jo ikke røpe hva jeg holdt på med, da trodde de vel alle at jeg var helt gal!
Så var det neste mål, da. 210 turer til Knabben i løpet av året. Denne uken ble det ni turer, og det er jeg godt fornøyd med. Nå er jeg oppe i 42 turer totalt.
Det ble to langturer med turjentene som jeg er blitt kjent med via bloggposter jeg har skrevet. Det er hyggelig, det!
I tillegg to økter med styrketrening. Så jeg kan vel bare si: Godt jobbet, Anlaug!
