For litt over en uke siden la jeg noen chilifrø i en potte med jord. Jeg pleier å kaste frøene, men nå tenkte jeg at jeg skulle dyrke min egen chili igjen. Har gjort det en gang tidligere, og jeg kunne høste noe, husker jeg.

Vel, nå er jeg i gang igjen!

Kanskje du også vil prøve?

I skrivende stund er jeg ganske så sigen. Klokka er snart åtte (20), og jeg kan se tilbake på en skikkelig aktiv dag! Jeg skrur klokka tilbake til klokka kvart over ni i morges.

Sola skinner, det er en nydelig morgen, og jeg skal på tur med de andre jentene. I dag Liv Unni og Lisbeth. Vi skal opp til Skiveåsen, der vi var for to dager siden, vi må jo hente broddene til Liv Unni!

Jeg bestemmer meg for å gå hjemmefra. Satser på å få sitte på med Lisbeth når vi skal hjem igjen.
Jeg går oppover mot Batteriet, og plutselig hører jeg noe. Jeg stanser og ser oppover i skogen, og der ser jeg dem, to vakre rådyr. De er vel tyve meter fra meg, men de flytter seg ikke, står der og spiser og ser ned på meg. Jeg står og ser på den en stund, men så går jeg videre. En flott start på turen!

Batteriet.
Må selvsagt ta med et bilde herfra også!

Det er så fint å gå bortover her, oppå muren. Utsikten er fantastisk, nyter den hver gang jeg går her.

Klokka halv elleve er jeg på parkeringsplassen ved Årbogen der jeg møter de andre jentene. Jeg skal ikke dvele mye ved turen opp til Skiveåsen nå- jeg laget jo en bloggpost om den turen for to dager siden.

Men det er jo ikke alt jeg tok med den gangen, som denne laven for elskempel. For et kunstverk!

Og denne, på det samme treet. Hadde dette vært i rødt, hadde det sett ut som blodårer, tenker jeg. Nok en gang et av naturens skaperverk!

Hva tenker du om tyttebær i februar, da? Du kan jo ta deg en tur hit og plukke noen!

Etter oppoverbakke på oppoverbakke kommer vi oss opp til Skiveåsen. Vi synes ikke det er så slitsomt i dag som for to dager siden, kanskje er vi oppvarmet fra sist gang!

Vel oppe går vi rett bort der vi satt sist gang, og der, der ligger broddene til Liv Unni! Så bra!

i dag er det helt vindstille, og vi tenner opp et bål. Det er bare så godt å sitte ved bålet og kjenne varmen fra flammene!

Lunsjen inntas her, også i dag nyter vi den flotte utsikten over Øvre Eiker og i retning Kongsberg.
(Vil du se utsikten, går du inn på bloggposten fra onsdagen.)

Nå kan vi egentlig si: Mission completed. Broddene er funnet, og vi kan gå hjem igjen. Men nei, disse jentene går videre. Røysåsen neste! På med trugene!

Men hvor skal vi gå? Stien ligger under snøen, vi roter litt rundt omkring, men finner etter hvert rester av et gammelt trugespor som leder oss på rett vei. Det går litt oppover, og litt nedover, og vi ser at det er flere enn den andre trugevandreren som har gått her.

En stor elgokse har også trasket her oppe! Han må nyte livet nå, her kan han traske rundt, uten å være redd for at det sitter en jeger på post. I alle fall frem til oktober,,,,,,

De gamle trugesporene leder oss altså til Røysåsen, 441 moh. Det er fin utsikt herfra også, men den kan ikke måle seg med den fra Skiveåsen.

Her er det for mange trær som skjermer for utsikten, men fint er det her uansett. En pose med ved ligger her, klar for dem som vil tenne et bål, men vi har jo allerede laget et bål, så veden blir liggende til dem som kommer etter oss.

Nå skal vi nedover igjen, men nok en gang er vi usikre på veien videre. Vi leser i gjesteboka i postkassa at det er en som har gått hit med Lauvtjern som utgangspunkt. Kanskje vi finner sporene hans?

Vi finner noen spor, og satser alt på dem! Sporene tar oss inn i et krevende terreng. Det går oppover og nedover, og snart går Liv Unni i bakken! Og jeg frem med mobilen!

Det tar ikke lang tid før det er min tur. Plutselig ligger jeg der, på alle fire! Men det er bare å reise seg igjen og gå videre!

Vi kommer ned i et søkk, der vindfall ligger over stien – hvis det er en sti her, da. Vi følger bare sporene til en som har gått her før oss, vi, uten helt å vite hvor vi havner…

Vindfall og enda flere vindfall!

Det krever litt av oss også, vi blir gode på å krøke oss sammen for å komme under trærne som ligger foran oss. Men vi er spreke jenter, og dette klarer vi med glans. Vel, noen steder må vi ned på alle fire, men vi kommer oss opp igjen!

Så, endelig kommer vi til et mer sivilisert strøk, til labbeløypene i Øvre Eiker. De er fantastiske, de! Rene autostradaene! Vi blir skikkelig imponert!

Vi går nedover og nedover, og snart kommer vi ned til Lauvtjern ovenfor Harakollen i Hokksund.
Jeg begynner å kjenne at jeg har gått i noen timer, og jeg vet at det nå er fem-seks kilometer tilbake til parkeringsplassen ved Årbogen…

Vel, det er bare å gå på. Ikke noe klaging. Sola skinner fortsatt, skinner for de spreke jentene på tur.

Vi er nå inne på 12 kilometeren, og vi startet ved Lauvtjern.  Da var det kun en farge på pålene, den hvite. Etter hvert kom den gule, så den grønne. For hver farge som dukket opp, nærmet vi oss målet. Jeg må si at jeg var glad jo få flere farger pålene fikk…

Det er lov å kjenne seg sigen etter å ha gått litt over 17 kilometer.

Nok en tur med de fineste turjenter er tilbakelagt!
Gleder meg til den neste!

Dagens morgentur legges til Knabben. Det er blitt merkbart lysere om morgenen, og lykt er derfor ikke nødvendig.

Jeg trasker oppover stien, akkompagnert av en nydelig soloppgang.

Sola deler sine vakre stråler med meg, stråler som farger snøen oransje.

Den gir også farge til en liten bergskrent,

til en årsgammel bregne,

til en stor stein

og til en liten steinrøys.
Alt bades i denne vakre oransjefargen.

Snøen tiner, og istappene smelter. De første småfuglene kan høres, en kvitrer, en annen svarer. Herlig!

Snart kan jeg se Knabben, og det er godt å vite at det ikke er så veldig langt igjen når jeg er kommet hit. Det er noen hundre meter igjen, men psykisk føles det som bare litt over hundre. Slik er det når man nærmer seg målet!

Sola skinner så fint mellom trærne.

Enda mer sol, og i tillegg den lille flekken som så ofte dukker opp når jeg tar bilder mot sola. Skulle gjerne ha unngått den!

Det er bare så vakkert på denne tiden av døgnet, alt blir på en måte preget av den vakre, varme oransjefargen.
Kunne gjerne ha sittet her lenge, men frokosten kaller.
Jeg begynner å gå nedover, og hører orrfugl i det fjerne. Ikke vanlig så tidlig, men alt er jo litt uvanlig denne vinteren.

Turen nedover igjen går greit, men det begynner å bli ganske så glatt. Sko med skikkelige kjettingbrodder hjelper en del, men jeg må være forsiktig allikevel.

Så er jeg hjemme igjen, og jeg tenker jeg har fått den aller beste start på dagen!

Det er onsdag, og jentene skal ut på tur.
Jenter og jenter, vil nok kanskje noen si, men vi opplever oss selv mer som jenter enn som damer, alderen til tross.

Dagens tur skal få gå til Skiveåsen, og vi møtes på parkeringsplassen ved Årbogen. Sola er i ferd med å bryte frem, dette lover bra!
Vi tar på oss broddene, trugene vil vi trenge etter hvert, men enn så lenge er de festet bak på sekken.

Vi begir oss inn i skogen, og snart møter vi et aldri så lite vårtegn. Vannet sildrer i bekken, istappene smelter, herlig! I tillegg skinner nå sola, og den varmer godt selv om vi bare er først i februar.

Annonsørinnhold

Årets bademote: Dette er de fineste bikiniene og badedraktene

Etter å ha trasket i en labbeløype, går vi litt på bilvei, før vi tar inn på stien som skal ta oss til Ballatjern.

Stien er slak i starten, men det tar ikke lang tid før vi starter på oppoverbakkene. Det blir varmt i sola, og Liv Unni tar av seg den ene jakka.

Jeg skrev oppoverbakkene, men det er vel egentlig bare en oppoverbakke, men den er veldig lang og svært bratt! Heldigvis er det lite snø her vi går, inne i skogen.

Vi går oppover, og oppover, og enda mer oppover. Pulsen stiger i takt med høydemeterne, og det blir noen pustepauser på vei opp.

Endelig flater det ut, og vi skjønner at vi nærmer oss Ballatjern.

Ballatjern ligger der og venter på oss. Hadde det vært sommer, kunne vi ha prøvd fiskestanga. Det skal være både ørret, abbor og gjedde i vannet her.

Vi reflekterer litt rundt navnet, ikke vet vi hva tjernet har med baller å gjøre, ikke hva slags baller det refereres til, heller. Vi synes kanskje at Baletjern hadde passet bedre i og med at vi har balet oss oppover bakkene.

Vi stopper ikke her, vi skal videre, men nå tar vi på trugene. Vi er spente, tre av oss har kjøpt nye truger, og i dag skal de innvies.

Det viser seg ganske raskt at vi er godt fornøyd med trugevalget. De er lette å ta på, og de er lette å gå med. Helt perfekte for oss!

Etter å ha truget en stund, er det tid for Bro, bro, brille. Assosiasjonene går i alle fall dit, når vi må legge oss på alle fire for å komme under dette treet.

Ganske underholdende for den som ser på, egentlig!

Det er ikke langt fra Ballatjern til Skiveåsen som altså er dagens turmål. Det er første gangen jeg er her, og jeg fascineres av utsikten. Den er fantastisk! I horisonten ser vi Skrimfjella, og vi ser utover Øvre Eiker og Fiskumvannet.

Vi ser Jonsknuten i Kongsberg, og vi ser Blefjell.

Det er gode muligheter for å lage bål her oppe, men i dag blåser det så mye at det ikke er noen vits i å prøve å lage et bål. Vi trekker oss litt innover, det er lunere her enn ute ved kanten, og koser oss med maten.

Uten mat og drikke, duger jentene Ikke.

Jeg har kakao på denne fantastiske lille termosen. Den holder veldig godt på varmen slik at både kakao og kaffe holder seg varm i flere timer.

Etter matpausen starter vi på hjemveien.

Med truger på beina kan vi gå overalt, og vi tar en traktorvei nedover i stedet for å gå inne i skogen. Påskesola skinner, den varmer så godt. Hadde vi hatt bedre tid, kunne vi ha satt oss ned i solhellinga her. Med en solo, appelsin og kvikklunsj. Men det får bli en annen gang, jeg skal nemlig ha middagsgjester og må hjem for å gjøre de siste forberedelsene.

Her nærmer vi oss bilveien vi gikk på tidligere i dag, og jeg må bare ta et siste solbilde fra skogen.

Nede på bilveien tar vi av oss trugene, og vi tar på oss broddene. Men hvor er broddene til Liv Unni? Hun leter i sekken, men frykter det verste. Hun innser at de ligger igjen på Skiveåsen, hun husker hun la dem ved siden av sekken. Vi orker ikke å gå opp igjen nå, vi får etterlyse dem på Finnemarkas venner. Kanskje kan andre turgåere ta dem med seg ned igjen?
Alternativt får vi gå opp igjen på fredag.

På parkeringsplassen skal vi stoppe sporing av turen, og det er da jeg oppdager at jeg ikke har mobilen min. Mobil med bankkort – krise! Jeg tenker jeg må ha mistet den da vi tok av oss trugene, jeg legger igjen sekken i bilen, og legger i vei innover i skogen.
Jeg nærmest løper innover, kommer opp på bilveien der vi tok av oss trugene, og der, der ligger den, midt i veien. Lettelsen er ubeskrivelig! Godt at dette ikke er en trafikkert vei! Den er stengt med bom, og det er nok svært sjelden at noen kjører her.

Dette tar meg godt og vel tretti minutter ekstra, men heldigvis rekker jeg hjem slik at jeg får tid til å lage middagen før gjestene kommer.

Nok en fin tur er gjennomført, og jeg takker Liv Unni, Ann- Lis og Lisbeth for hyggelig turfølge. En skikkelig fin jentegjeng!

Nok en uke er tilbakelagt, og vi er inne i februar. Jeg var redd for at jeg ikke skulle nå målet mitt denne uken siden jeg har vært bortreist i helgen.

Jeg tenkte derfor at jeg fikk gjøre en god Knabben-innsats i starten av uka. Det gjorde jeg også med totalt syv turer på de tre første dagene.

Det ble åtte turer totalt denne uka.
Nå har jeg gjennomført 33 av 210 turer,
og ligger derfor godt an. Fornøyd med det!

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Ett bilde fra hver tur.
Ikke mye sol denne uka!

Så var det ukas mål, da,
minst 15 000 skritt om dagen. 

Det gikk veldig bra de fire første dagene.
Fredag la jeg inn en god morgentur før vi satte kursen mot Odalen. Det ble litt gåing i Oslo underveis, og med litt gåing i Kongsvinger og senere i Odalen klarte jeg å nå målet.

Lørdag tok jeg en god morgentur i Odalen, og vi gikk også en tur alle sammen. Ikke noe problem med å oppnå 15 000.

I dag tok jeg den samme morgenturen, men det ble ikke noen tur, og i firetiden startet vi på hjemreisen.

Vi var hjemme igjen halv syv, og jeg hadde bare 11 400 skritt. Da var det bare å gå ut, da, hvilket jeg også gjorde.

Det ble en fin kveldstur, heldig jeg som har så fint nærmiljø!

Jeg trives veldig godt med målene mine. Hadde jeg ikke hatt dem, ville jeg ikke ha vært på langt nær så aktiv. Jeg ville for eksempel ikke ha gått ut igjen i kveld- deg er helt sikkert!

Målene er altså oppnådd denne uken, og jeg har også gjennomført to styrketreninger.

Snitt skritt per dag: 19 758

Nydelig vintervær! Rundt 10 minus og strålende sol! Vi er i Odalen i helgen, på besøk hos Kristins (vår svigerdatter) foreldre.
Dagens tur går ned til Storsjøen.

På vei ned til sjøen oppdager jeg flere vinterskatter. De er der, hele tiden, de venter bare på at du skal oppdage dem!

Jeg går ikke langt før jeg finner enda en.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Snart er vi nede ved Storsjøen.

Hele sjøen er islagt og innbyr til pilking og skøytegåing, for ikke å snakke om vandring slik vi gjør.

Men det er vel flere skatter her?

Jeg finner nok en skatt, helt nede i strandkanten. En snøfnuggskatt!

På isen ligger enda en skatt, og den roper:
-Hei, se meg!

Men den aller største skatten ligger oppi her,  vårt yngste barnebarn, nydelige lille Matheo.

Vi går litt langs sjøen før vi setter kursen tilbake til huset i Slåstadbråten.

Her er våre tre skatter nesten kommet hjem!
Jeg er så takknemlig, både for de vinterlige skattene i naturen og for de menneskelige skattene i livet mitt.