08.03.22
Det er i dag tretten dager siden jeg testet positivt på korona. Jeg var heldig, jeg var bare slapp, hostet og hadde rennende nese. Ikke feber, ikke vondt i halsen og ikke vondt i hodet.
Jeg holdt meg inne og i ro i fire dager, og på dag fem var energien tilbake. Herlig!
I går trente jeg styrke, og klarte omtrent det samme som jeg gjorde før jeg fikk korona.
Jeg gikk flere turer i vinterferien, det gikk bra, men i dag vil jeg gå en litt lengre tur. Hvordan vil det gå, tro?
Jeg går først opp til lysløypa, og på veien opp, er det meste av snøen borte. Nydelig!
I lysøypa ligger det en hard såle av is og snø, men på begge sider er det bart.
Jeg skal gå et par kilometer i retning Drammen før jeg tar av og starter oppstigningen mot Marivann. Jeg krysser Solbergbekken på min vei, og jeg må bare ta en liten fotostopp ved fossen. Vannet renner med en klukkende lyd, og isen rundt blir mindre for hver dag.
Naturens eget kunstverk! Vakkert!
Det er formiddag, sol og nydelig vær. Jeg koser meg der jeg går bortover lysløypa. Så heldig jeg er! Jeg er heldig som bor i et land der jeg kan si, mene og tro hva jeg vil, og jeg kan uttrykke dette uten å våre redd for følgene.
Jeg bor i et land der det ikke er krig, jeg bor i et land der flyalarm, opphold i tilfluktsrom og lyden av bomber er fraværende. Jeg bor i et land det alle barn kan leke hvor de vil- uten å være redde og der alle barn får en god og trygg skolegang. Jeg bor i et land der det er fred og gode fremtidsutsikter for alle. Jeg vet jo at ikke alle er like godt stilt i landet vårt, men vi er svært heldige, vi som bor i Norge.
Men vi tar lett ting for gitt, vi irriterer oss over våre hverdagsproblemer og glemmer å sette pris på alt vi har.
Nå går jeg altså her, jeg er frisk igjen etter min koronasykdom, og jeg nyter livet. Jeg tar av fra lysløypa, og oppe på Ulverudbakk stopper jeg ved kransen og legger på noen furukvister – for å friske den opp og som et tegn på min takknemlighet over at jeg har det så godt.
På vei opp mot Glabakk veksler det mellom islagte partier og partier fritt for is og snø. Det er lett å gå overalt, og jeg nyter det å gå oppover i stien. Jeg merker ikke noen forskjell fra tiden før koronaen, formen er like god, og det er bra!
Jeg går forbi stubber omkranset av grønn tyttebærlyng, jeg nikker gjenkjennende til små steinrøyser og større steiner, og jeg snur meg og ser den flotte sola som varmer meg i ryggen.
sI bekken renner vannet, også her med sine klukkende bobler. Fuglene kvitrer, kjøttmeis og blåmeis. Sola skinner, og livet er herlig!
Og- før jeg vet ordet av det, er jeg på Glabakk. Blir glad bare av navnet, jeg!
Fra Glabakk går stien videre innover. Det er ikke bratt lenger, men det er et godt stykke før jeg kommer inn til Kamstrupløypa. Det er mer snø her, men stien er oppgått, og i selve Kamstrupløypa er det flotte skispor. Det er kjørt med løypemaskin her, og det går fint an å gå på beina her også- uten at det setter spor.
Jeg går skiløypa innover, og i et løypekryss tar jeg bilde av det jeg kaller smørehjulet. Det er en temperaturmåler som viser at det er et par kuldegrader. I tillegg til å vise temperaturen både i Celcius og Fahrenheit, viser den hva slags skismurning vi skal bruke- fra rødt til grønt. Idag har vel de fleste felleski, men jeg håper dette smørehjulet blir stående – for å vise temperaturen men også som et minne om den gangen far i huset smurte alle skiene før vi skulle ut på tur!
Jeg har tenkt meg ned til Marivann, og jeg vil der gå stien langs vannet. Jeg forlater derfor skitraséen og følger et skispor ned til en av hyttene ved vannet. Fra hytta og med fil vannet må jeg lage mine egne spor, og jeg synker ned i snøen. Helt greit, det er jo ikke lange biten.
Men når jeg kommer ned til vannet, ser jeg at stien ikke er opptråkket. Det frister ikke å gå tilbake til skiløypa, og jeg bestemmer meg for å gå ned på vannet. Der er det noen som har gått fra før, og jeg velger å gå i de samme fotsporene.
Må ta et bilde i enden av vannet. Vakkert her, og om et par måneder er isen borte
Sporene tar meg inn til land, jeg følger en ny skiløype før jeg tar inn på en opptråkket sti som tar meg ned til Nerdammen. Jeg kommer ned på nok en skiløype, den som går langs vannet. Like etterpå har jeg den nye turisthytta på min høyre side. Den ser så flott ut!
Den vil nok bli kjempepopulær!
Det er ikke lenger noen bånd rundt hytta som sperrer av området, og jeg tenker jeg vil ta en titt via vinduene. Spennende å se hvordan den ser ut inni! Men den titten blir svært kort- det er nemlig en mann inne i hytta, en mann som jobber der inne!
Det er ganske isete bortover mot enden av Nerdammen, men jeg har ikke problemer takket være mine piggsko. Ved demningen må jeg stikke bortom damhytta. Det mangler fortsatt et vindu på den ene siden. Ut mot vannet skal det være en glassvegg, denne er ikke satt opp ennå, og ny ytterdør er ikke kommet på plass. Men nytt tak er lagt siden sist jeg var her. Denne hytta kommer også til å bli veldig populær, tror jeg.
Nedenfor damhytta er mye av isen borte. Nå spruter vannet ned mot bakken.Et tydelig vårtegn! Snart er det muligheter for å ta en dusj her!
Jeg tar et siste bilde fra Nerdammen før jeg starter på hjemveien.,
Nå er det bare nedoverbakker igjen, og på veien har isen og snøen smeltet.
Eter tre timer og nesten tretten kilometer er jeg hjemme igjen. Der blir jeg tatt imot av hestehov utenfor blokka. Det er nesten ikke noe som er fint som den første hestehoven. Det samme tenker sommerfuglen! Hverdagslykke både for meg og for sommerfuglen.
For dem som måtte lure:
Det er fortsatt veldig fine skimuligheter. De som kjører løypemaskinen sørger for gode spor, både for dem som vil gå klassisk og for dem som vil skøyte. For dem som liker å gå til fots, er det også svært gode muligheter- i opptråkkede stier og i de harde skitraséene. For dem som foretrekker truger eller sykkel (tjukkas) er det også gode forhold. Så marka er klar for å ta imot alle -den ønsker oss velkommen og er klar for å glede både liten og stor.