24.03.22
I dag er det oppholdsvær. Hurra!
Det er rart med vær- venter du regn, er det bare helt skjønt dersom det allikevel blir opphold. Er det oppholdsvær hele tiden, tar du det for gitt, tenker ikke over hvor fint det er.
Men i dag er det altså bare overskyet, og lykkelige begir Ann-Britt og jeg oss ut på tur.
Det er fortsatt vind, og vi tar på oss godt med tøy for ikke å fryse. Etter hvert skjønner vi at vi har kledd oss godt nok, for å si det sånn. Men det er kjekt med glidelåser som kan trekkes ned, og vanter kan jo bare legges i lomma.
Mine tidligere turerfaringer har jeg her gjort sammen med Trond. Vi har da gått gatelangs på asfalt, uten å vite hvor vi skulle gå. Ikke særlig spennende for å si det sånn. Siden den gang har Ann-Britt blitt godt kjent i området, og det er tydelig at hun i dag vet hvor hun vil vi skal legge turen.
Turen starter gatelangs. Alle har en mur rundt huset sitt, og porten inn er utstyrt med lås. Uvant for oss nordmenn, helt vanlig her nede.
Flere steder er murene dekket av flotte fargerike blomster. Det kan virke som om hagens blomster helt tar overhånd, de vokser over muren og brer seg utover med sine klare og nydelige farger. Det er bougainvillea, det er oleander, og det er hawaiiroser. Lilla, rosa og rødt. Ganske enkelt helt vakkert!
Ett sted er det også en kaktus som ønsker mer plass der den vokser opp bak muren. Ved første øyekast ser vi kun de tykke grønne bladene, men så ser vi blomstene. Så små. Så vakre!
Snart er vi omkranset av en deilig lukt. Et tre med nydelige hvite blomster. Jeg bruker mobilen til å identifisere treet, og ser at det er et citrustre. Ved en nærmere kikk ser vi også en sitron. Det er første gang jeg ser et sitrontre i blomst. Ved siden av er det også et appelsintre. Herlig!
Det er fortau over alt, og de er flislagte. I ulike mønstre, i en og samme farge, eller i flere farger. Noen steder rene kunstverket.
Anne Britt leder an, rett frem, til høyre og så til venstre. Opp her, og ned der. Vi går ut av Quesada og kommer til et område med lave furutrær. Jeg vil gjerne gå inn på dette området, men når Ann-Britt forteller om larvene som sitter i trærne og som faller ned på bakken, blir jeg skeptisk. De samler seg i lange lenker etter hvert som de når bakken. De går på en måte i prosesjon og kalles derfor prosesjonslarver. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å få en slik eller to i håret, og at de etter hvert skal kravle nedover ryggen på meg…..Kjenner jeg grøsser bare ved tanken.
Larvene kan gi kraftige allergiske reaksjoner både hos dyr og mennesker, og hundeeiere blir advart mot å lufte hundene sine her. Jeg ser ikke noen nå, finner bilder på nettet, men har jo ikke lov til å bruke andres bilder, så det får bli med teksten.
Etter et par skritt inne i denne furulunden kommer jeg meg raskt ut igjen, og vi fortsetter på asfalten ved siden av.
Men så plutselig er vi der. El Recorral, en av parkene her nede. Ann-Britt forteller at det er brukt mye ressurser og tid på å oppgradere parker i coronatiden, og nå skal jeg altså få gleden av å oppleve dette.
Etter å ha gått på asfalt er det helt nydelig å kunne gå på gruslagte stier. Her er det tilrettelagt for piknik og det er lekeplasser for barna.
Det er vakre dammer her, det er fisk i dammene og noen ender som gjemmer seg i gresset. Mellom dammene er det vannfall, nesten som små fosser. Disse er omkranset av grønt gress, og det er bare helt herlig å høre lyden av sildrende vann. Stemningsfullt!
Vi kjenner også duften av lavendel, men ennå er ikke den på sitt vakreste. Det er ikke alle blomstene som er sprunget ut ennå. Her er det ikke lavendel i potter, nei det er kaskader av lavendel som breer seg utover. Kan godt forestille oss hvordan dette er når alt står i full blomst.
Vi møter ikke mange mennesker her idag, ser bare et par joggere. På avstand ser vi en liten frøken som spankulerer langs stien. Hun ser så stolt ut det hun går, og av og til bøyer hun seg mot bakken for så å gå videre. Hun liker ikke vårt selskap, tror jeg, og jeg må ta bildet litt på avstand. Det blir ikke så bra, men jeg tar det ned allikevel.
I parken her er det mange flotte furutrær som blomstrer, og det er vakre kongler. Det er nydelige blomster, det er vakre strå, og det er lav på bakken. Det er hvite sneglehus, men beboerne holder seg inne denne dagen.
I parken er det også utskårne treskulpturer. En dyktig kunstner, tenker vi!
Vi går på kryss og tvers inne i parkområdet, velger stier på måfå, og er snart i utkanten av området. Vi må nå velge hvor vi skal gå videre. Ann-Britt har ikke vært akkurat her før, men hun vet retningen, og når vi ser en gammel bosetning, bestemmer vi for å følge en sti som tar oss dit.
Etter hvert som vi nærmer oss de forlatte husene, ser vi mer og mer mer søppel, og når vi kommer frem, er det helt utrolig hva vi ser. Her ligger mye inventar fra huset, vi ser ødelagte møbler, senger, madrasser og mye mer. Alt ligger strødd utover et større område. Jeg må gjenta meg selv, det er bare helt utrolig!
Dette ville være helt utenkelig hjemme i Norge. Men når det er sagt, må jeg også si at parken, fortauene og området ellers har vært helt fritt for søppel. Ikke engang en snuspose!
Men hvor skal vi gå nå?
Vi følger en sti som tar oss i retning av bebyggelsen, og langs stien er det mye kaninlort. Vi håper vi kan se kaniner, men de holder seg borte fra oss. De liker nok ikke å få besøk av to damer, og snart ser vi at andre har vært her før oss. Ikke ratt at de holder seg unna de tobeinte!
Snart kommer vi til et gjerde med piggtråd øverst. Innenfor er det dyrket mark, og vi må ta nok et veivalg. Vi tar til høyre, og kommer etter hvert til bebyggelsen som er omkranset av murer. Vi må bare gå langs muren.
Her er det også søppel, men ikke i de mengdene vi har sett tidligere. Her er det flasker, knust glass og utgåtte sko. Vi passer på ikke å tråkke på glasset, og etter en god stund kommer vi til en åpning i muren. På den andre siden er vi på asfalt, og kan nærme oss bebyggelsen igjen.
Før vi kommer så langt, kommer vi til et felt der det skal bygges nye boliger. Her er infrastrukturen på plass, veiene er brede og klare for biler som skal kjøre og for biler som skal parkeres. Det er plass til fortau på begge sider, Langs veien er det strømbokser, og da er alt klart for bygging av nye boliger. De nye husene som bygges, er for det meste funkishus, akkurat som hjemme. Internasjonale trender, tenker jeg.
Vi nærmer oss bebyggelsen i Quesada, og nå gjelder det å finne en åpning slik at vi kommer oss innenfor murene. Jeg ville nok ha måtte lete lenge, men Ann- Britt er nå inne i et kjent område igjen og tar oss trygt videre.
Vi passerer en flott kaktus. Må jo ta bilde av den også.
Vi kommer til en ny park, og det slår meg hvor frodig og grønt det er her. Dette er takket være alt regnet. Her bugner det av blomster, og dette er første gang jeg ser spanske margeritter vokse vilt. For noen farger!
Etter et par timer er vi tilbake der vi startet, og nå er vi klare for litt verandaliv. Det er fortsatt opphold, bittelitt sol og 18 grader skyggen. Vakre blomster også her!
Dagen avsluttes med deilig middag, denne gangen på en lokal restaurant.
I morgen er jeg klar for nye opplevelser.
