01.12.2O
Det er tirsdag morgen, klokken er kvart over seks, og jeg er oppe allerede. I dag skal Mari og jeg gå opp til Knabben, vi skal nyte soloppgangen der mens vi sitter ved bålet og spiser frokost. Mari kommer først klokken halv åtte, men jeg liker å ha god tid om morgenen. Må lese litt nyheter og ta en titt på sosiale medier. Må selvsagt også nyte en kaffekopp.
Klokken er kvart over syv, nistepakken er smurt, kakaoen er på termosen, og jeg tar et bilde fra terrassen før jeg tar på meg pappas Bergansklær. Det er en blå bukse og jakke som jeg bruker når det er kaldt. Varme klær med masser av gode minner om min kjære pappa.
Men så ringer Mari. Hun har kjørt et stykke, men tør ikke fortsette. Det er svært glatt, det var meldt underkjølt regn, og dette har slått til. Det er helt kaos i Stensethbakkene, og jeg råder henne til å la bilen stå på parkeringsplassen ved barnehagen og hente den senere.
Det blir derfor ikke noen tur på Mari, og det blir heller ikke noe bål da det er hun som har veden. Men jeg tar turen allikevel, tar på meg piggsko og legger i vei. Hodelykt har jeg også, det trenger jeg, for det er helt mørkt.
Jeg liker egentlig ikke å gå til Knabben. Det er 1,5 km rett opp, ikke nitti grader, da, men det er stedvis veldig bratt, og det går oppover med en gang jeg går ut døra. Med andre ord, det er et slit! Men slitet belønnes når jeg kommer opp og kan stå der å nyte utsikten.
Jeg har god tid nå, og bestemmer meg for å ta det med ro oppover, men det er akkurat som om bena ikke hører etter. De bare går i vei, jeg passerer Dragomsteinen, og det tar ikke så veldig lang tid før jeg har en puls på over 150.
Jeg bruker allikevel sansene, og jeg gleder meg over de fargene jeg ser- et lappeteppe av brunt, beige og grått på bakken, og de vakreste grønnfarger på einer og blåveis. Blåveisbladene står der og minner meg om at våren ikke er mer enn fire måneder unna. Godt å vite det for meg som ikke liker vinteren!
Jeg skimter også farge på himmelen mellom trærne.
Jeg er glad jeg har piggsko og hodelykt, det er is her og der, og uten hodelykt hadde jeg ikke kommet mange meterne. Selv med hodelykt er det noen steder vanskelig å se hvor jeg skal gå. Endelig er jeg oppe på det første platået, og her føler jeg at jeg nesten er fremme. Det er så godt komme hit!
Det er fortsatt noe stigning igjen, men resten av veien går som en lek. Føler det alltid på samme måte når jeg er kommet hit, det er bare så godt å vite at det bare er noen få høydemeter igjen til målet!
Jeg tar et bilde til på vei opp, og gleder meg til å se utsikten. Men først må jeg hilse på månen som plutselig møter meg fra den andre kanten.
Det har gått omtrent en halv time siden jeg dro hjemmefra, men nå er jeg oppe! Jeg er litt forsiktig med hvor jeg setter føttene, selv med piggsko. Det hadde ikke vært noe særlig å skli på fjellet her – hadde jeg gjort det, ville jeg nok ha vært langt nedi lia på bare sekunder. Jeg finner frem sitteunderlaget, tar frem kakaoen, og koser meg med krem i den første koppen. Deilig!
Bål blir det ikke idag, det er synd, men det er utrolig fint her oppe allikevel. Jeg spiser frokost, nyter utsikten, tar noen bilder og en selfie, og venter på sola. Jeg hører bilene nede i bygda, som en dempet bakgrunnslyd. Ikke sjenerende i det hele tatt. Men jeg hører også pigging av stein eller fjell, både i Solbergelva og nærmere Drammen sentrum. Piggingen ødelegger den ellers fine stillheten. Innimellom hører jeg også en kråke elle to, ellers er det helt stille.
Jeg ser ned på Solbergbanen, og ser ismaskinen jobbe for å lage den perfekte skøyteisen.
Jeg ser blinkende lys på bilveien på den andre siden av elva, mulig det er en trafikkulykke. Det er nok mange bilister som har problemer denne morgenen.
Det blir lysere, og jeg ser at sola snart kommer. De første gullstripene kommer på himmelen. Skulle gjerne ha hatt et ordentlig kamera slik at jeg kunne fange slike magiske øyeblikk, men stort sett holder det i massevis med kameraet i mobiltelefonen.
Nå er sola her, og plutselig dukker det opp ei jente, og snart også en gutt som har kommet for å få med seg soloppgangen.
Jeg tar noen bilder mens jeg tenker at dette må oppleves, det kan ikke gjenskapes i noen bilder.
Jeg begynner å bli litt kald og starter derfor på hjemveien. Velger en annen vei ned igjen, tenker det vil være tryggere å gå et sted der det ikke er så bratt. Det er nå blitt lyst, og sola gir furukvistene en intens, fin grønnfarge.
Snart kommer jeg til krysset der jeg kan gå opp til Vasshella, og bestemmer meg for å gå oppom her. Det er mye is på bergene her, men med piggsko går det bra. Det er ikke mye badevann igjen her nå, vannet er tappet ned, men jeg kan fint se at dette er en yndet badeplass om sommeren.
På vei ned mot Solbergveien går jeg inn i soloppgangen og plukker med meg kvister, kongler og kvitkrull til en en ny krans. Jeg tar så lysløypa hjem og kan glede meg over en fin tur og en flott naturopplevelse før klokken ti på formiddagen.
