Skrevet 24.09.19
Jeg skal nå gå noen år tilbake, til sommeren 2013. Den gangen var vi i Nord-Norge, der vi hadde en fantastisk flott ferie. Trond, mannen min, var grensevakt i militæret, og selvsagt måtte vi innom det som for ham var gamle trakter. Fint for meg også å se hvor han hadde vært.
Han var i militæret i 1980/1981og var knyttet til garnisonen i Sør-Varanger. Store deler av tiden var han ved Gjøkåsen stasjon ved grensa.
I juli 2013 drar vi nedover Pasvikdalen på jakt etter gamle steder og minner. Vi drar først til Gjøkåsen, og det er ikke vanskelig å finne frem hit.
Neste post på programmet er å finne vakttårnet han tilbrakte mye tid i. Det var den gangen flere vakttårn langs grensa, men vi finner ikke vakttårnet Trond var i. Vi leter lenge og finner frem til stedet der det sto, men det eneste vi ser her er rester av tårnet – noen steiner og grå gamle stokker som ligger på bakken.
Vi ser imidlertid et av de andre vakttårnene, de var noenlunde like alle sammen, og det vi nå ser, er i dag et museum som viser hvordan soldatene hadde det den gangen.
Interessant å se, og vi fortsetter turen til Nyrud. Nyud hadde jeg knapt hørt om tidligere, det var for meg bare et stedsnavn TV2s værkart. Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt på forhånd- var det et stort sted, eller var det et lite sted? Vel, jeg finner ganske fort ut at det egentlig ikke er noe sted i det hele tatt, det er bare en politistasjon!
Vi reiser videre, for dagens store mål er nemlig å komme til Treriksrøysa. Vi må da tilbake til Gjøkåsen hvor vi skal ta av fra hovedveien. Trond hadde ikke vært her tidligere, men jeg ville gjerne hit da jeg hadde lest en del om den. Vi finner avkjøringen og kjører innover. Vi kjører og kjører, mye av veien er rett, men den er stedvis svært humpete, og vi er glad for at vi har pickup med store hjul. Vi ser at veien deler seg i to noen steder, vi satser på at vi velger rett når vi kjører rett frem. Avstikkerne er nemlig ikke skiltet. Noen ganger lurer vi på om vi har valgt rett siden vi føler at vi kjører i evigheter! Men endelig er vi fremme.
Vel,vi tror vi er fremme, men det er tydelig at jeg ikke har lest godt nok da jeg leste om Treriksrøysa og veien dit. Når vi tror vi er fremme, ser vi dette skiltet:
Det er fem kilometer å gå! Klokka er allerede åtte om kvelden, og vi skal gå frem og tilbake. Men det er jo ikke noe problem – her er det jo lyst hele døgnet. Vi setter av sted, og snart dukker grensestolpene opp. En er gul, og en er rød og grønn. Grensa mellom Norge og Russland ligger mellom disse stolpene. Grensestrekningen er på nesten 20 mil, den starter ved Grense Jakobselv og går helt ned til Treriksrøysa. To tredeler av grensa går langs elver og vassdrag, men her går den altså i skogen.
Norge og Russland har ca 230 soldater hver langs grensa.
Vi går videre, og snart må vi krysse lengre myrstrekninger. Skal si vi blir imponert over de flotte myrbroene. Det er jo rene autostradaen, jo! Vi finner også masser av molter her, de plukkes og spises fortløpende. Vi er overrasket over at de er modne allerede i begynnelsen av juli, vi trodde alt var så mye senere i Finnmark enn hjemme.
Etter en snau time er vi fremme. Treriksrøysa er stedet der vi har Norge på den ene siden, Finnland på den andre siden og Russland på den tredje siden. Det finnes to treriksrøyser i Norge, og den andre ligger i nærheten av Skibotn i Troms. Der er det Norge, Sverige og Finland som møtes i ett punkt.
Det er forbudt å gå rundt røysa siden kryssing av Russlands grense og Schengenområdets ytre grense kun er tillatt ved en grensekontroll. Jeg tenker i mitt stille sinn at det er vel ikke så farlig, men jeg skjønner fort at det ikke ville være så lurt å gjøre noe som ikke er tillat:
Vi er nemlig ikke alene her! Her møter vi noen norske grensesoldater, og vi oppfører oss derfor akkurat slik det er forventet. Jeg kan derfor ikke si at jeg har vært i Russland, men jeg har vært veldig nær, da!
Jeg fikk lov til å ta bilde av disse to, men jeg har ikke spurt om jeg får legge bildet i en bloggpost. Den gangen hadde jeg ikke hørt om blogging en gang! Kan forresten nevne at det ikke er tillatt å ta bilder av russiske soldater med militært utstyr.
Vi blir ikke så lenge da klokka er blitt ganske mye, og det vil ta lang tid før vi er tilbake i Kirkenes. Vi er tilbake rundt klokka ett om natta, og da tar jeg dette bildet:
Jeg er i ettertid veldig glad for at vi dro hit ut selv om det ble ganske sent. Det var en spesiell opplevelse og artig å gå tur i dette området. Og vi så ikke en eneste mygg – verken denne kvelden eller på resten av ferien i Finnmark.
Vi trivdes veldig godt i Finnmark, og vi kommer definitivt til å reise tilbake,