Vi drøyer den litt, turen i dag. Det er ikke så altfor fristende å forlate en varm og behagelig sofa når det ute er tåke og kald vind.
Men litt over tolv er vi klare. Med truger og staver legger vi i vei innover. Vi har tenkt oss til Høgstøle.

Helt i starten følger vi skiløypa, og vi fascineres av trærne rundt oss. De har en olivengrønn farge, og barnåler og kvister er dekket av et tynt rimlag.

Kommer vi nærmere, ser vi detaljene. Det er jo bare helt fantastisk!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Vi forlater skiløypa og går innover Grandalen. Etter en stund starter vi oppstigningen. Det er det som er så fint med truger- vi kommer frem omtrent overalt. Vi kan gå opp bratte oppoverbakker og ned steile nedoverbakker, steder der det er vanskelig å komme frem på ski.

Her er det oppoverbakkene som lett forseres!

Det er lett å gå, vi kommer oss fort fremover, og vips, så er vi oppe på Stølefjell.
Vi går innover mot Høgstøle, og må rett som der er bare stoppe og se på de vakre trærne.

Her er det gamle, tørre trær der bare skjelettet er igjen,

– og det er frodige furutrær i sin beste vinterskrud.

Vi ser ikke andre mennesker her oppe, kun hverandre, og da må vi jo ta noen bilder! Kan ikke ha bilder bare av trær, heller!
Men snart ser vi noe vi så absolutt burde ha hatt et bilde av!

Solveig får øye på noe hvitt som beveger seg i snøen. Det er en vinterkledd rype, den går inn mellom noen trær, og vi følger etter. Plutselig flyr den opp, bare få meter fra oss. Vi ser nå at den ikke er helt hvit, det er noe mørkt ytterst på vingene.
Ikke helt uventet får vi ikke tatt noe bilde. Det blir gjerne slik når vi ser noe spesielt, da fomler vi med å få opp telefonen, og så det for sent!

 Vi går videre innover fjellet, og bestemmer oss for å gå opp skaret til toppen.

Snart når vi toppen. Høgstøle ligger 752 meter over havet. Herfra har man en fantastisk utsikt, jeg kan nevne Oslofjorden, Gaustatoppen og Jonsknuten, men i dag ser vi svært lite. Faktisk ikke noe i det hele tatt!

Det blåser ganske så friskt her oppe, og det er kaldt. Sola vil så gjerne trenge igjennom, men klarer det ikke.

Jeg har en hals i rompetaska, og denne får Solveig låne.

Selv tar jeg på meg hetta, og det hjelper godt.

Vi starter på hjemoverveien, går en litt annen vei enn den vi gikk opp. Plutselig ser vi at tåka har lettet, og utsikten blir mye bedre. Vi kan etter hvert se Oslofjorden i horisonten.

Den siste etappen på dages tur går i urskogen. Området er vernet, og her er det mange gamle trær.
Ikke alle er friske og grønne, her er ett som er blitt bolig for all verdens ulike småkryp.
Et skikkelig småktryphotell, altså!

Men det er ganske så dekorativt allikevel – her en liten kvist med lav. En vakker detalj, synes jeg.

Her er et siamesisk tvillingtre. Det har hatt sine bedre dager, det også.

Turen ned urskogen er svært bratt, men vi kommer oss trygt ned. Vi sender en stor takk til trugene våre!
Tilbake på hytta ser jeg at sola fortsatt prøver å trenge igjennom, men uten å lykkes også denne gangen. Nå skal det bli godt å komme inn i en varm hytte, men jeg ville ikke ha vært turen foruten. Det er så fint å gå på truger, synes jeg, og det finere ved det er at vi kan gå akkurat hvor vi vil, i helt uberørte landskap. Det blir nok tur i morgen også!