En tur til gamlebyen

Vi er kommet til vår nest siste dag i Marmaris, og i dag skal Mari og jeg ta en tur til gamlebyen. Det er rart med gamlebyer, det er dem vi fascineres av uansett hvor vi er, og jeg tenker på hvor viktig det er å ta vare på gammel bebyggelse. Det kan vi bli mye flinkere til i Norge!

Men for å komne til gamlebyen må jeg gå rundt fire kilometer først. Gamlebyen ligger ved marinaen i Marmaris, og vi bor mellom Marmaris og Icmeler.
Men litt trim, det skader ikke!

Jeg møtet Mari på avtalt sted. Det er strandpromenade hele veien, og når vi nærmer oss sentrum, er det palmer og blomsterbed mellom gata og strandpromenaden.

Vakker blomsterprakt i ulike farger.

På den andre siden av strandpromenaden er det også et grøntområde.

Mens vi går her, lurer vi på om Atatürk fortsatt er her. «Hvem i all verden er Atatürk?» tenker du kanskje.

Mustafa Kemal Atatürk grunnla den tyrkiske republikken og ble landets første president. Han var født i 1881, og døde i 1938, 57 år gammel. Han ønsket at Tyrkia skulle være en sekulær nasjon, og under hans ledelse ble det grunnlagt tusener av alminnelige skoler der elevene fikk gratis skolegang.

Kvinner fikk de samme sivile og politiske rettigheter som menn, og de fikk stemmerett i 1934. Atatürk ville at kvinner og jenter skulle få god utdanning. Det arabiske alfabetet ble erstattet av det latinske, den gregorianske kalender ble innført sammen med metersystemet. Det moderne Tyrkia ble dannet.

Statuen er her fortsatt!
Måtte alle leve etter hans motto!

Vi går videre, forbi marinaen, og snart er vi i gamlebyen.

Her er det flere restauranter, men det er også fastboende her.


«Gatene» er svære smale, mange steder bratte, og de er murt med stein.

Noen steder er det smijernsporter,

andre steder en blå dør.

Noen steder også en turkis dør – og en turist kledd i samme farge!!

Denne krukken falt jeg for, måtte bare ta et bilde av den!

I gamlebyen er også det gamle fortet.

Enda mer smijern, her et gjerde.

Etter besøket i gamlebyen, må vi jo bare innom basarstrøket.

Det er lett å gå seg bort her, avstikkere overalt som igjen leder oss på nye veier.

Etter fem timer er jeg tilbake på hotellet. Der ønskes jeg velkommen av en rose, en gave fra Sevgi, stuepiken vår.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg