Tåke så langt øyet kan se….

Mildvær, årets kakelinne, men grått, bare grått.

Ja, slik er det nede i Solbergelva. Men jeg tror det kan være finere vær over tåka.
Kanskje du vil være med meg en tur opp i høyden?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg trenger ikke gå langt før jeg ser sola. Den titter frem mellom trærne, og den sprer sine stråler utover snøen. Det er bare helt herlig! Jeg blir så glad!
Det er ikke så mye som skal til for å glede meg, men det er det som er så fint, at jeg kan glede meg over slike nære ting! Håper det gjelder også for deg!

Knabben og Vesleknabben ligger der oppe, de ligger der og ser nok ned på et fantastisk tåkehav.

Snur jeg meg og ser mot Drammen, ser jeg tåkehavet allerede nå.
Som du også ser, er det en fin labbeløype over flabergene her.

Der er mildere litt oppe i høyden, og her smelter snøen. Nesten så jeg får vårfornemmelser!

Noen steder er det nesten helt bart.

Jeg går oppover og oppover.
Bratt er det også. Men når jeg er kommet hit, til en av mine milepæler, går det i alle fall litt bortover før det går oppover igjen!

Som dere sikkert vet, er jeg ikke så veldig glad i vinteren. Jeg blir derfor veldig glad når jeg ser grønnfarger i desember, selv om det bare er mose.

 Eller tyttebærlyng!

Jeg er nå kommet opp til det første tauet, og sender varme tanker til dem som la ut nye tau på forsommeren.

Det har gått helt greit å gå oppover, men der det siste tauet ligget, er det mye is. Her har deler av tauet frosset fast, men jeg har piggsko og kommer meg fint opp også her.

Den siste stigningen går alltid lekende lett. Rart det, men det er sikkert fordi jeg vet at det ikke er langt igjen!

Og så er jeg plutselig oppe på mitt kjære Knabben!

Der nede, som et lokk, ligger tåkehavet.

I horisonten ser det jo ut som et hav, det ser ut som om fjorden har steget noen meter og lagt Drammen under vann.

Tåka ligger også over Mjøndalen.

Jeg bestemmer meg for å gå over Solbergfjell på vei hjem, og må selvsagt ta et bilde av furua til Reidun, eller kanskje det er furua til Jon…

Vakker er den i alle fall!

Men nå står Solbergfjell for tur!
Det er bratt ned fra Knabben og bratt opp igjen på den andre siden.

Å gå oppover er er en ting, nedover noe helt annet.
Det er så mildt at det er sørpete her, og det er lett å skli selv med piggsko!

Det tryggeste hadde vært å sette seg på rompa og ake nedover, men da ville jeg ha blitt klissvåt!

Jeg kommer meg trygt ned, og fint opp igjen!
Må ta bilde av denne flotte bjørkeklyngen. Den er nok en milepæl som forteller meg at jeg er oppe på Solbergfjellet- selv om det fortsatt er et godt stykke bort til selve Solbergfjell.

Det er ikke så langt igjen nå.

Og der, der er jeg på Solbergfjell. Fortsatt ligger tåkehavet under meg.

Det er alltid spennende å se hvordan himmelen vil være på slike dager. Den er vakker i dag, men det har også litt å si når jeg kommer opp. Den forandrer seg hele tiden, og aller helst burde jeg ha sittet her en stund for virkelig   å kunne nyte himmelens ulike fargetoner.
Men jeg har ikke med meg noe sitteunderlag, og klokka går. Det er nok best å gå hjemover.

Jeg har to muligheter med hensyn til veien ned igjen. Det safeste er å gå bakveien, i retning Bjørkedokk, men jeg vil gjerne få med meg juletreet…

Jeg velger derfor den ytterste veien som også er den bratteste. Angrer litt på at jeg ikke tok med meg stavene mine…

Der er som sagt, bratt nedover her. Noen steder er det sørpete -et skikkelig skliføre!

Andre steder er det en ordentlig god labbeløype.

Noen steder er det også helt bart. Godt det er bart akkurat her, på et av de bratteste stedene.
(Ser ikke noe bratt ut på bildet, da!)

Jeg kommer meg velberget ned, takket være trestammer og kvister jeg kan ta tak i underveis.

Og nå, et av turens høydepunkter. Juletreet på Solbergåsen. Så vakkert! Tusen takk til familien som lyssetter dette treet hvert år, og tusen takk til sponsorene som bidro økonomisk til nye lys og strøm til lysene.

Må ta med et bilde til!

Etter en stopp ved juletreet, er det kort vei ned til bilveien. Det er is i veien, men det er godt endelig å kunne gå uten å være forsiktig hele tiden! Med mine piggsko er jeg trygg her!

 Jeg kommer snart ned til Batteriet, og dessverre er det ikke noen fargerik ettermiddagshimmel som møter meg her i dag.

Tåka ligger her også, men jeg kan såvidt skimte bygda og elva gjennom tåka.

Etter to og en halv time er jeg hjemme igjen. En fantastisk fin tur, men neste gang tar jeg med staver!

Fra terrassen blir jeg møtt av tåka som skjuler den flotte utsikten, men tåke er fin utsikt, det også!