Sola er i ferd med å stå opp. Snart vil den spre sine vakre stråler utover landskapet. Noen stråler hit, noen dit, og noen et helt annet sted.

Glassveggen på terrassen er dekket av små isroser, etter noen timer med sol vil de være borte. Egentlig litt rart da jeg ikke opplever at sola varmer nå, men den gjør nok det allikevel. Litt, i alle fall.

Søndag og desember, det betyr vintersport på TV. Vi koser oss med sportssendinger store deler av dagen, men så må vi bare ut. Isrosene er borte, og sola er på vei ned. Det er tolv kuldegrader, det er jo ikke så veldig mye det? Eller?

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Ullundertøy, busker og jakker, votter og pannebånd. Da skulle vi vært godt utrustet. Men vi har ikke gått lenge før vi kjenner kulda ta et godt tak i kinnene. Og i nesa. Ikke så rart med nesa, da, den stikker seg jo frem og burde derfor være mer utsatt en kinnene. Nå kjennes det som om eventuelle grimaser rett og slett ville fryse fast! Tryggest å møte det hele med et smil, da!

Trond går foran meg, han langer ut som om han skulle være forfulgt. Jeg vurderer å stoppe, å snu. Hvor lenge ville det ta før han merket at jeg ikke var bak ham? Jeg gjør ham oppmerksom på at jeg sakker akterut, og sier han bare kan løpe i forveien. Jeg kan gå tur alene, jeg!
Han forteller at den store farten må til for at han skal få varme i kroppen. Det får også meg til å kjenne etter. Jo, jeg er kald i kroppen også, ikke bare i ansiktet. Men blir sikkert bedre, tenker jeg, når jeg har gått med varm.
Akkurat det gjorde jeg i går da jeg gikk til Knabben. Litt for varm ble jeg da.  Ullundertøy ble helt vått av svette. Ikke særlig smart!

Etter rundt et kvarter er vi oppe på Batteriet. Jeg tar et par bilder, det holder det da fingrene fort blir kalde når jeg tar av meg vottene.

Det er vakkert her om morgenen, midt på dagen, om ettermiddagen og kvelden. Ja, hele døgnet er det fint her oppe. Utsikten kunne lett forsvinne, men nå har Bjørn Bak fjernet en god del trær her oppe. Tusen takk til ham!

Vi går videre mot Stenseth, og når vi nærmer oss Kiwi ser vi to personer som vinker til oss. En mann med lue, ei dame inntullet i et langt hvitt skjerf. Ikke lett å kjenne igjen min venninne Mari inni den bekledningen. Kun en liten del av ansiktet er synlig.

Det blir en koselig prat, for det meste dreier samtalen seg om ferier på mer sydlige breddegrader.
Vi tar farvel, vender de kalde nesene hjemover etter å ha vært innom kirkegården og tent lys.

Det begynner å mørkne, og snart er vi hjemme igjen. Jeg tenker ikke lenger over at jeg er kald i ansiktet, men jeg merker at det jeg fort blir varm i kinnene når jeg kommer inn. Er ganske rød også, ser skikkelig frisk og sin ut!

Men hvordan er det med resten av kroppen? Jo, jeg er iskald på deler av kroppen. Ikke armene, ikke beina, ryggen eller magen. Jeg er iskald på de delene som stikker seg ut- på brystpartiet og på rompa. Rett og slett iskald!

Men varmen kommer tilbake. Helt skjønt å være inne igjen, og det er også veldig tilfredsstillende å ha trosset kuldegradene og ha gått en god tur i dag også.

Nå skal vi nyte resten av ettermiddagen og kvelden, se på skiskyting og hopprenn. Jeg skal tenne det første adventslyset, og jeg skal ta en titt ut og se på juletreet som står høyt der oppe, mellom Stenseth og Solbergfjell.