I dag, torsdag, skal vi il Teide. Vi har vært der et par ganger tidligere, men denne gangen har vi meldt oss på en hiking tour.

Vi blir plukket opp som de første et stykke nedenfor hotellet. Guiden vår, Theresa, ønsker oss velkommen om bord i bussen.
Det viser seg fort at det akkurat nå hadde vært smartere å bo i Los Gigantes, for de som bor der, går sist på bussen og først av igjen! Det er sytten personer som skal være med, og bussen kjører innom fem ulike stoppesteder. Dette høres ikke så mye ut, men det tar faktisk en og en halv time før alle er plukket opp.

Vi forlater Los Gigantes og snart starter oppstigningen.

Jeg må dessverre ta de første bildene via vinduet, hadde vi hatt egen bil, som så absolutt er å anbefale, kunne vi ha stoppet underveis, men nå må vi sitte i bussen til vi er fremme.

I starten, når vi kjører oppover, ser vi noe vi ved første blikk tror er de typiske vannrenne. Det er striper i fjellveggen. Men der viser seg at det ikke er vannrenner, det er veien vi skal kjøre på!

Det er ganske så skummelt å se ut av vinduet noen steder, det er nemlig stupbratt i de verste partiene, men snart er vi forbi dette partiet, og resten av veien er det helt fin og trygg.

I starten er det bare kaktus og småbusker i terrenget, men dette endrer seg når vi kommer enda lenger opp i høyden. Furutrær dukker opp, og etter hvert er det ganske mange av dem. Nålene er mye lengre enn det de er hjemme, og konglene mye større. Det ser også ut som om furuene vokser opp fra den størknede lavaen.

Etter områder med furuskog kommer vi opp i et landskap bestående av størknet lava -med noen furutrær i bakgrunnen. Et spennende landskap!

Vi kommer til steder der fjellet er grønnfarget. Denne fargen på fjellet er spor etter vulkanutbrudd.

Området rundt Teide ble regulert som nasjonalpark i 1954. Dette er den største og eldste nasjonalparken på Kanariøyene, og det er kronet med med Spanias høyeste fjelltopp, Mount Teide, 3718 moh.
Det siste vulkanutbruddet her oppe skjedde i 1909. Vulkanen er nå det som kalles sovende, den er ikke aktiv.

Som du ser av bildet nedenfor, er fjelltoppen helt snøfri nå, men den er ofte dekket av snø.
Det er mulig å ta en taubane nesten opp til toppen, vi har ikke prøvd den, men det ville nok ha vært en fin opplevelse.

Tenerifes urbefolkning, guancherne, trodde at Teide var inngangen til helvete og at djevelen selv holdt til der. I følge legenden skal djevelen ha kidnappet solguden og låst ham inne i Teide. Achaman, den øverste guden til urbefolkningen, skal ha klart å redde solguden og låse djevelen inne i fjellet i stedet.
De trodde at djevelen, når han ble sint, fikk jorda til å skjelve. Han fikk fikk svære steiner og strømmer av glødende lava til å sprute ut fra fjellet. Til slutt ville Achraman vinne og alt ville roe seg igjen.

Bildet nedenfor viser en størknet lavastrøm.

På vår rundtur her oppe, ca 2 200 moh, passerer vi mange fantastiske steinformasjoner, Los Roques de Garcia.
Guiden vår prøver å fortelle hvordan disse er blitt dannet, men jeg forstår ikke helt hva hun mener, og skjønner heller ikke det jeg finner på nettet. Er ikke noen geolog, jeg, nei!
Men det jeg i alle fall fikk med meg, var at disse steinformasjonene hele tiden blir utsatt for erosjon, og at den fantastiske figuren nedenfor en dag vil brekke og falle ned.

Jeg må bare ta med noen flere eksempler:

Som du ser av bildet nedenfor er det ikke bare lava her, det er også noen lave vekster. Guiden vår forteller at det er svært vakkert her ved påsketider når alt blomstrer og blomstene sprer nydelige dufter langs turstiene.
Nå, i november, er det meste ganske så tørt.

Det er mange firfisler på Tenerife, og de er også her. De er små og søte, ikke ekle i det hele tatt.

Det er ikke så lett å få øye på dem da fargene er godt tilpasset terrenget. Ser du nøye på bildet nedenfor, kan du se en på steinen.

Etter å ha gått mye nedover, kommer vi til en slette før vi går oppover igjen til utgangspunktet.

Turen heter Teide light. Det er så absolutt en lett tur, kanskje med unntak av den siste stigningen.
Jeg tar gjerne en tur hit igjen, helst med bil, og da vil jeg prøve en av de andre turene.

På vei hjem igjen tar jeg et bilde av en av de store bananplantasjene. Guiden vår forteller at banandyrking er den nest viktigste næringen på Tenerife – det er bare turistnæringen som er større.

Dette var en grei tur, men som sagt, neste gang blir det bil i stedet for buss. Vi må bare få med oss en som vil kjøre her nede- det vil helst ikke vi! 🤣

Uansett reisemåte – har du ikke vært på Teide, må du ta deg en tur hvis du er på Tenerife!

Helt til slutt:

Hvor mange vulkaner tror du det er på Tenerife?

I følge guiden vår er det over 400!

 

Det er onsdag, og vi våkner til nok en vakker dag. Etter en kort morgentur nyter vi dagens frokost før vi skal ut på tur. På Facebooksiden Vi nordmenn på Tenerife fikk jeg for en stund siden en anbefaling fra Arne Torske. Han anbefalte en tur med start i Playa Paraiso. Turen skulle gå derfra til La Caleta og evt. videre tilbake til Los Cristianos – hvis vi var tøffe nok.

Vi vurderer å ta buss, men bestemmer oss for taxi. Vi tenker at det kan vel ikke bli så veldig dyrt.
Taxisjåføren, en ung og hyggelig mann, spør oss hvor vi skal. «Til Playa Paraiso» svarer jeg. Han vil gjerne vite litt nærmere hvor i Playa Paraiso vi skal.

Det vet jo ikke vi, vi har aldri vært der før. Jeg prøver å forklare at vi skal gå tur derfra og kanskje tilbake til Los Cristianos, men han skjønner ikke hva jeg prøver å si. «No problem!» sier han og begynner å kjøre. Han tenker vel at vi kan forklare senere, når vi kommer dit.

Taxien tar oss inn på motorveien, og vi forlater Los Cristianos og Las Americas. For å være helt ærlig, bestemte vi oss ganske så brått i går kveld, en impulshandling på en måte. Vi fant Playa Paraiso på kartet, men sjekket ikke mer, heller ikke avstand tilbake til Los Cristianos.

Vi kjører et godt stykke, og vi begynner å lure på hva vi har begitt oss ut på, tror det blir veldig langt å gå tilbake. Taxisjåføren lurer nok enda mer, han er svært skeptisk og lurer på hva vi egentlig skal.

Vi nærmer oss, kommer til et veiskille, og han spør oss om vi skal til høyre eller venstre. «Ned til sjøen,» sier vi, og han kjører da til venstre. Vi begynner å bli en tanke mer skeptiske, vi også, og søsteren min spør om jeg har googlet denne turen og sett om noen andre har gått den. Nei, det har jeg ikke gjort…

Taxien stopper, sjåføren slipper oss av og ønsker oss en fin dag, men han lurer nok fortsatt på hva vi skal på dette gudsforlatte stedet.
Vi ser oss rundt, noen få hus, og en bitteliten strand. Jeg tar frem mobilen, inn på appen med kart, og finner ut at vi er i El Puertito.

Da skjønner vi at taxien skulle ha tatt til høyre i stedet for venstre. El Puertito er nemlig første stedet vi skulle ha kommet til på turen vår. Vel da starter vi bare her i stedet for i Playa Paraiso.

Vi ser oss rundt, tar et bilde nede ved sjøen. Ganske så idyllisk, da!

Vi vet vi skal gå mellom noen hus for så å komme oss opp i høyden. Går litt feil først, og kommer forbi denne boligen. Tenker det er fælt at noen skal måtte bo slik!

Vi snur og finner flere hus og også turveien med gjerde ved siden av. Egentlig ikke vanskelig å finne den i det hele tatt!

Før vi forlater El Puertito, snur jeg meg og tar et bilde av stedet. Fint å se steder som ikke er laget for å tjene og behage turister!

Ut fra beskrivelsen til Arne Torske skal vi opp i høyden. Vi går oppover, så nedover og opp igjen, akkurat som han skrev. Det er ikke noe problem, vi er ikke redd for oppoverbakker, vi!

Men litt høydeskrekk, bitte litt, det har vi. Kanskje litt mer enn bittelitt også, i alle fall merker vi dette etter hvert som vi går her oppe i høyden. Nedenfor har vi havet, det ville havet med bølger som slår innover mot stein og klipper. Mange steder går stien ganske så langt ute, vi går der, men ser også at vi har andre muligheter. Det er flere stier å velge mellom.

Ett sted ser vi noen har funnet en deilig plass nede ved vannet, det er til og med en badebrygge der, men nå det er ingen som bader. Mest sannsynlig er ikke bølgene like hissige hver dag!

Langt der bort i horisonten ser vi det vi tror er Las Americas. Det er fristende å gå helt dit, men vi får se hva det blir til.

Etter å ha gått litt mer nedover og oppover igjen, kommer vi til ruinene av det vi tror har vært en banaplantasje. Stien tar oss rett utenfor disse ruinene, og her er det skummelt, skal jeg si deg! Her gjelder det å se rett ned på stien, ikke til siden. Faller vi ned her, vi, vil resten av ferien bli tilbrakt på sykehus. Det blir enda verre jo lenger vi kommer, og vi vurderer å snu og finne en annen vei. Men vi vil prøve litt til! Etter hvert tør jeg ikke en gang å ta bilder. Har mer enn nok med å konsentrere meg om å holde meg på stien!

Etter hvert ser jeg en mulighet for å klatre over muren og komme meg på innsiden. Endelig i trygghet, i alle fall i denne omgang!

Vi ser i etterkant at vi kunne ha valgt en annen og tryggere rute også her, på den andre siden av ruinene. Jeg tar et siste bilde av ruinene før vi går videre.

Vi går litt bortover, nedover og oppover igjen, og sånn fortsetter det. Snart ser vi en badestrand langt der nede. Den ligger skjermet i en liten bukt. Det er ikke mange på stranden, men det ligger turistbåter i bukta, og mange bader fra båtene. Vi lurer på om vi skal gå ned til stranda, men bestemmer oss for å gå litt lenger før vi tar et bad. Det kommer sikkert flere muligheter!

Dette er en avgjørelse vi kommer til å angre på. Vi kommer til flere strender, men ingen er som denne. Så, skal du gå denne turen, må du gå ned til denne stranden!🤗

Vi går i et vilt landskap, men det er også en del vegetasjon her i form av busker og kaktuser.

Det er veldig klart i dag, ikke noen skyer, og vi ser også Teide i horisonten. Teide er et fjell og en vulkan, og med sine 3 715 meter over havet er Teide det høyeste fjellet i Spania. Dit skal vi i morgen.

Etter å ha gått rundt en time nærmer vi oss La Caleta. Vi er fortsatt i høyden, og det er svært bratt ned til byen. Denne gangen er vi ikke så tøffe i veivalget vårt og tar en liten omvei før vi starter nedstigningen.
La Caleta er en liten koselig by. Nå er det slutt på det ville terrenget, her går vi på en flisbelagt kyststi. Det er mange muligheter for å få noe å spise og drikke her, og vi slår oss ned på en liten restaurant langs kyststien. Det blir en deilig lunsj, scampis på meg, røkt burrata med tilbehør på Solveig- og et glass hvitvin på hver. Nydelig

 

Det er flere flotte hoteller her, det ser i alle fall slik ut, og noen av dem er brune. Synes egentlig det er fint, jeg, de passer bedre inn i terrenget enn det de tradisjonelle hvite hotellene gjør. Solveig og jeg er enige om at La Caleta og området litt syd for La Caleta ville være et fint feirested. Mye mindre og koseligere enn de store turiststedene.

 Som jeg allerede har skrevet, er vi ferdige med de ville partiene på turen vår. Kyststien er blitt mye mer urban, etter hvert utvikler den seg til en ordinær strandpromenade.

Vi er over hodet ikke noe slitne, og bestemmer oss for å gå bort til Los Cristianos.

Ett sted, like ved kyststien, er det satt opp mange små steinrøyser. Tenker det må være fint å lage sin egen røys her, men vi gjør ikke det denne gangen.

Vi begynner nå å føle for å ta et bad, og vi ser etter en stand der det ikke er så mye folk.

Vi finner ikke noe slikt som den vi gikk forbi tidligere, men etter hvert kommer vi til en liten strand.

Etter et nydelig bad i godt og varmt vann, gikk vi stranden bortover til neste molo.

Resten av turen går vi på strandpromenaden tilbake til Los Cristianos. I motsetning til starten av turen der vi møtte bare et fåtall mennesker, går vi nå med andre turister på alle kanter, og det er større og mindre restauranter og butikker overalt.
Vi slår oss ned på en liten restaurant og nyter et glass Aperol spritz før vi tar siste etappen.

Jeg må innrømme at vi, etter nok en tur på over 20 000 skritt og rundt 15 km tok buss fra sentrum og opp til hotellet.
Turen tok totalt 3 timer og 40 minuttet fratrukket pauser.
Kan også fortelle at taxituren kom på 20 euro.

 

Da gjenstår bare å minne deg om å gå ned til den lille badestranden dersom du selv skulle ta denne turen! 🤗🤗🤗

Tredje uken med ny målsetting- hvordan har det gått denne uken?

Morgentur hver dag
Dette er gjennomført.

Styrketrening minst to ganger i uken
Ikke gjennomført. Det har ikke blitt noe styrketrening i det hele tatt denne uken.
Tror det er et treningsrom ett eller annet sted her, men..

Minst 15 000 skritt hver dag
Gjennomført.

Har gått tur hver dag her nede, mest på asfalt. Det skal bli godt å komme hjem igjen også, å gå i skogen.🤗

 

 

I dag, søndag, er det overskyet her nede. Ikke noe sol så langt. Hittil har vi gått lange turer nesten hver dag, og i dag hadde jeg tenkt å tilbringe dagen ved bassenget. Bare sløve, lese og løse kryssord. Etter to timer ved bassengkanten, uten sol, fikk jeg nok, og nå sitter jeg på terrassen vår med en kopp kaffe.
Jeg har funnet frem iPaden, og kan jo skrive litt i stedet for å lese. I dag vil jeg skrive litt om hva jeg finner i stedets grønne lunger. Det er flere parker her, ikke så store, men det er også beplantning langs fortau og gater. Mye grønt, mye vakkert, mange farger, ganske så eksotisk.

Jeg kan starte med hawaiirosene. De er så store, rene buskene. De er plantet som hekk, eller de står som enkeltstående busker. De er rosa, gule og røde. Nydelige er de!
Fine de hjemme også, en de er i en helt annen størrelse!

Så har vi alle palmene. Noen er kompakte og lave av vekst, andre er ranke og høyreiste.Hva slags palmer det er, vet jeg ikke.
Palmer har alltid fascinert meg og gitt meg en skikkelig god feriefølelse. Palmer betyr ferie på en måte, en ferie på sydligere breddegrader.

Det er ikke bare palmenes form som er ulike, det er stammene også.

Jeg har også lyst til å nevne furutrærne. Det er ulike typer furu her, og noen av dem har kjempestore kongler. Den første gangen jeg var her, for mer enn tyve år siden, fant vi disse konglene i en skog på vei opp til Tenerife. Yngstemann, Eirik på elleve år, ville gjerne fylle en hel koffert, men det kunne vi jo ikke gjøre. Men vi tok med flere hjem, og har dem fortsatt som dekorasjon året rundt.

Nede i Los Cristianos er det noe som kan minne om et furutre. Google forteller meg at det er en eutacta, jeg klarer ikke å finne noe norsk navn på dette treet. Det er flott som det fineste juletre, og «nålene» kan ligne litt på furunåler.

Langs gatene er det mange steder beskårede løvtrær, og noen steder er de ganske så imponerende. Bladene ligner på det vi hjemme kaller bjørkefiken, men jeg er ikke helt sikker på om det er det vi ser her. Men flotte er de, i alle fall!

PS. Tilbakemeldinger på bloggposten, fra lesere,  bekrefter at dette er bjørkefiken!🤗

Her ser du hvordan treet ovenfor ser ut nedenfra!

Flamboyant er et tre i erteblomstfamilien. Det kan bli ganske høyt og har en veldig bred krone. Blomstene er røde eller oransje, men nå, i november, er det lite blomster. I stedet er det lange ertebelger å finne blant de bregnelignende bladene.

Ulike typer kaktus møter vi mange steder, de fleste i uberørte områder. Jeg skulle gjerne ha hatt med meg en biolog som kunne fortelle meg hva de ulike typene heter. Tror kanskje den første heter fikenkaktus, men jeg er langt fra sikker.
Det jeg er sikker på, er at de har skarpe nåler!

 

Bougainvillea er en klatreplante som med sin lilla eller røde farge pryder sine omgivelser. Denne kan vi også kjøpe som potteplante hjemme i Norge, men der blir den ikke særlig stor. Her kan grenene bli opp til tolv meter lange.

Oleander en nok en potteplante vi har hjemme. Her er oleanderen store busker som bugner av rosa eller hvite blomster. Den er overalt, ofte også langs trafikkerte bilveier.

Jeg må også ta med sukkulenten aloe vera. Saften og fruktkjøttet fra denne planten brukes blant annet i medisin og kosmetikk. Vi har vel alle brukt aloe vera når vi har blitt solbrente.

Jeg avslutter med en solsikker. Dem fant jeg i en hage like nedenfor hotellet. Solsikken får meg  alltid  til å tenke på Hilde Beate, en av lærerne på skolen der jeg arbeidet. Hun er som en solsikke som sprer varme og glede til alle rundt seg! ☀️💛

Dette er et lite utvalg av det som preget bybildet her nede. Det er mye mer, og jeg skulle som tidligere nevnt, så gjerne ha hatt en biolog som kunne fortelle meg hva alt heter.

 

 

Det er fredag morgen, og vi er klare og motiverte for en lengre tur. Vi legger en liten vannflaske i rompetaska og går ut i det fine været.
Først må vi gå nedover, nesten ned til havet. Vi vet jo fra før at det er best å holde seg til de etablerte stiene.

Etter rundt tjuefem minutter starter vi oppstigningen. Vi skal på toppen av fjellet vi har foran oss, det ser krevende ut, men vi vet fra tidligere at det ikke er så tungt å gå opp der.

Men det er varmt, og svetten siler. Svettebåndet ligger igjen hjemme, men ved hjelp av hendene klarer jeg å unngå å få svette i øynene. Godt er det, for akkurat det svir noe så skikkelig.

Det er fin utsikt fra toppen, og vi må selvsagt ta noen bilder.

Vi har altså vært her tidligere, men i dag skal vi gå ned til Palm-Mar, og det har vi aldri gjort før. Vi har ikke noe kart, og det er mange stier å velge mellom. Turistforeningens grønne skilt glimrer med sitt fravær, her er det ikke noe som viser hvilken vei vi skal gå. Vi ser i alle fall ikke noe.

Men nå deler altså stien seg, en går til venstre og en til høyre. Vi husker fra sist gang at vi holdt til høyre, og da gikk vi veldig mye opp og ned.
Vi tar alternativet til venstre, og det skal vise seg å være et dårlig valg….

Men det tar oss opp til den gamle bosettingen. Her ser vi markterrasseer der de dyrket jorda, og vi ser vannrenner som dekker store områder. Ett sted hører vi vannet bruse, og tenk, det er vann i noen av disse rennene fortsatt.

Jeg husker mamma og pappa fortalte at de gikk tur her oppe, det var for tretti år siden de begynte å gå her. De fortalte om gårdene som lå oppe på fjellet her, men jeg vet ikke om det bodde noen her den gangen, på nittitallet. Det kan hende, men i dag er alle plassene fraflyttet.

Vi skjønner jo ganske snart at vi er litt usikre på retningen, men tenker vi går ut på kanten for å få en bedre oversikt. Når vi kommer dit, ser vi rett ned på noen bananplantasjer, og skjønner at det ikke er lurt å fortsette her.

Vi går innover platået igjen, ser en syklist komme på en sti som kommer inn på den vi går, og vi bestemmer oss for å prøve den. Enda en gang tar vi feil, enda flere banaplantasjer nedenfor oss, og vi går tilbake enda en gang.

Men vi ser jo mye fint, da. Her er det busker og kaktus i flere varianter.

 

På bakken er det noen små blomster og små sukkulenter.

Vi er også tidvis omgitt av en nydelig duft, og vi finner ut at den kommer fra noen små unnselige blomster på en busk langs stien.

Bildet under lyver litt. Blomsten er veldig liten, her har jeg zoomet litt. Uklart ble det også….

Snart kommer vi til et nytt stikryss, og vi tenker at her er den rette stien. Vi velger den, og snart går vi nedover. Nå er bananplantasjene erstattet av bygninger i horisonten, og vi skjønner at vi endelig er på rett vei.

Så langt har vi sett bare et par jenter og en gutt på sykkel. Vi møter nå et par som er på vei oppover, og jeg hilser Good morning! og spør om de skal tilbake igjen til Los Cristianos. Kvinnen svarer at det skal  de, og spør så om vi er norske. Ikke noen vits i å snakke engelsk lenger, altså, og vi får en hyggelig prat med det spreke paret før vi går videre! Benytter her anledningen til å sende en hilsen!

Etter nesten to og en halv time er vi nede i Palm-Mar. Turen fra Los Cristianos til Palm-Mar er beregnet til å ta litt over en time. Det spørs jo hvor man starter og når men regner seg for å være fremme, men to og en halv time viser at vi har bruk mye tid på vår feilgåing!

Nå er vi altså tilbake i sivilisasjonen, og vi går ned til havet. Et godt stykke å gå, det også, og her er vi omgitt av vakre farger langs veien. Oleander, og bougainvillea, nydelig!

Vannet vårt har vi drukket opp for lengst, vi er tørste, og det er også tid for lunsj. Vi går langs stranda, den er ganske så annerledes enn den vi har i Los Cristianos og Las Americas, Det er villere her på en måte, ikke mange solstoler eller parasoller heller. Det ser i det hele tatt ut til å være et lite sted, men et lite og koselig sted.

Vi finner en restaurant der vi slår oss ned, den ligger like ved havet, i vakre omgivelser.
Vi skeier utslitt idag, både en lunsjrett og dessert. Nydelig!

Hvitvin og kaffe.
Kunne gjerne ha tatt to glass hvitvin, men vi har ennå ikke bestemt oss for om vi skal gå lenger eller om vi skal ta buss eller taxi tilbake.

Vi lar det bli med ett glass hvitvin, men det glasset var bare helt nydelig! Så svalende, så friskt og godt!

Mens vi sitter her og nyter lunsjen, bestemmer vi oss for å å gå litt til. Vi er ikke fremmede for å gå tilbake, men så hadde vi hørt om dette fyret, da!

Vi går ikke langt før vi er ute av bebyggelsen, og vi skjønne også at stien vi nå ser, er stien som tar oss til fyret, kystveien.

Her er det vilt og flott! Vi er omkranset av svart lavastein, og nedenfor oss er havet, vilt og grått. Vannet blir kastet innover mot stein og klipper, og spruten står høyt til værs. Vi ser noen som har funnet et rede der de kan slå seg med, men vi ser ingen som bader i havet. Tror nok ikke det kunne ha skjedd uten å ta en stor risiko.

I starten går vi blant grus og svart lavastein, ingen busker eller planter. Men etter hvert endrer landskapet seg, og kaktus og busker dukker opp over alt. Vakkert det også!

Noen av steinene her er dekket av gul lav, tror det er den samme laven som vi så i Havstensund i sommer. En type internasjonal gul lav? Ikke vet jeg, men den er dekorativ, i alle fall.

Vi går og går, ser fyret langt der borte. Vi hadde jo tenkt å kjøpe mer vann før vi evt. gikk videre, men dette glemte vi da vi dro fra restauranten. Vi var jo plutselig på stien, og da var det for sent.
Vi merker tørsten mer og mer, og håper i det lengste at det er en eller annen mulighet for påfyll ved fyret.

Men det er det ikke. Fyret ble tatt i bruk i 1898, og det viste vei for båter og skip i der de kom i den mørke natten. Fyrvokteren bodd her sammen med sin familie.
Det gamle fyret er borte, og ble erstattet av det nåværende fyret i 1978. Nå er alt automatisk, og fyrvokteren og hans familie er også borte.
Ikke noen mulighet for påfyll av vann…

Vi bestemmer oss for ikke å ta stien langs havet tilbake og håper at stien over «heia» vil være kortere og ta oss fortere til nytt vanninntak.

Jeg har opplevd å gå tom væske tidligere, det var akkurat som om beina ble som gelé og gikk sine egne veier. Det var nok en blanding av mangel på væske og energi, nå har vi jo spist, så så ille er det ikke nå.

Veien til tilbake er mye kortere, og snart har vi Palm-Mar foran oss. Vi finner en liten fortauskafé, slår oss ned og bestiller drikke. To flasker hver, og de forsvinner utrolig fort! Vi kunne fint ha klart to til, men bestemmer oss heller for å ta en taxi hjem.

En flott tur, den første delen på 2 timer 40 minutter, og den siste på 1 time 30 minutter. 21 000 skritt, ikke verst det!
Kan så absolutt anbefale denne, men smart å ta til høyre når man kommer opp på platået. Det norske paret vi møtte mente at stien var merket med blått merke eller pil- noen steder, i alle fall!

Turen ut til fyret var veldig fin! Ta det som en rundtur slik vi gjorde!

Men ta med nok vann!
God tur! 🤗🤗🤗

I dag, onsdag, er dagen da vi skal ha gjester. Da vi var på vei til taxien på flyplassen, møtte vi våre tidligere hyttenaboer, Anne Grethe og Sigvart. Veldig hyggelig at de også er her nede, og i kveld har vi invitert til tapas.

Vi spiste noen småretter i Los Cristianos på søndag, på Jamón y Mojo, blant annet en rett bestående av avokado og tomater, med et lett dryss av svart vulkansk salt. Dette smakte helt nydelig, og vi vil i dag ha dette som en av rettene.
Men hvor får vi tak i saltet?

Vi går ned til restauranten, og spør om de selger saltet der. Men nei, det gjør de ikke, men de sier vi kanskje kan få tak i den store matvareforretningen i Park Santiago 6. Vi takker for hjelpen og reserverer samtidig bord til middag søndag kveld.

Tja, det er jo et stykke å gå dit, da! Men vi er jo skrittsamlere begge to, og legger i vei. Ett skritt, to skritt, tusen skritt, og enda et par tusen skritt eller noe sånt, og vips så er vi der! Det er en flott matvareforretning, men det svarte saltet har de ikke der.

Da er det bare å gå hjemover, vi kan ikke handle her da det blir altfor langt å bære varene hjem.
Noen oppoverbakker senere er vi i vår matvareforretning, og der, blant mye annet snadder, har de saltet.
Vi handler inn resten av det vi skal ha, og tar de siste trappene hjem.

Dagens tapas vil bestå av følgende:

• Spansk omelett laget av poteter, løk og egg.
  Vi kan få kjøpt den ferdig i butikken, men vi lager den fra bunnen av.
• Chorizopølse
  Her har vi ferdig oppskåret pølse, kjøpt i ferskvaredisken, i tillegg rå pølse som vi steker og tilsetter tomatsaus.
• Masser av deilig skinke – får smake i butikken
• Ruccolasalat
• Tomater og avokado skåret i tynne skiver, toppet med god olivenolje og svart salt
• Manchego (ost)
• Oliven
• Aioli, to ulike mojo
• Brød

Det er litt jobb å lage den spanske omeletten, men alt det andre er jo veldig greit.
Kan så absolutt anbefale et slikt måltid – som et godt alternativ til det å gå ut og spise.

Klokka syv kommer gjestene, og vi nyter den deilige novemberkvelden på terrassen, men god mat og hyggelig selskap.

Dagens morgentur starter litt senere enn den første dagen. Slik var det i går også. Litt for sent for A-mennesket, litt for tidlig for B-mennesket, vi møtes på middelveien slik at det blir tur på oss begge to.

I dag vil vi gå litt i utmarka også, ikke bare i gater og på strandpromenade. Vi vet fra tidligere at det ikke er ideelt å gå rett ut i marka her oppe, men vi forsøker allikevel. Er optimister, vet du!

Det er vakkert her, utsikten er også fin, men det er ikke bedre å gå her nå enn det det var sist gang vi var her.

Det er ikke noen ordentlige stier her, stiene går til og forbi noen svært stusselig bosetninger i form av presenninger og skur. Vi tør ikke gå der, og tar raskeste vei ned til gaten nedenfor, Avenida de Amsterdam. Følger vi denne i retning havet, kommer vi dit der den offisielle stien opp fjellet starter.

Her er det vakre hotell og ferieleiligheter på den ene siden av gaten, på den andre, som grenser til utmarka, ligger det søppel både her og der. Ikke særlig pent akkurat det.

Men det er også store strekninger uten søppel, der gangveien prydes av flotte strå og ulike busker og kaktuser.

Vender vi nesa mot fjellet, ser vi steinbygde terrasser der det tidligere ble dyrket grønnsaker eller kanskje druer.

Vi har ikke tenkt oss opp i fjellet i dag, men vi går først litt oppover for så å ta ned til havet etter hvert. En liten due er også ute og går, kanskje vil den være sammen med oss, men nei, den flyr av gårde etter hvert.

Nede ved havet er det vilt og vakkert. Det er som om fjellet stuper rett ut i havet. Det er masser av stein her, og noen steder har folk laget seg en egen grop der de kan ligge i sanden.

Steinene her har en grov overflate, men litt lenger bort, på stranda pappa kalte Krokodillestranda, er steinene rundere og mer avslepet. Hvorfor pappa hadde et så merkelig navn på denne steinfylte stranda, vet jeg ikke, og nå er det for sent å spørre.

 

Det er litt fint å oppleve denne stranda også, ikke bare strender som er tilrettelagt for studenter.
Vi går inn mot sentrum av Los Cristianos, og forlater strandpromenaden og går oppover mot hotellet igjen. Vi stikker innom en flott matbutikk og handler litt vi til dagens tapas. Utvalget et godt, servicen er god, og vi får smake på både skinke og ost i ferskvaredisken. 300 gram god skinke, 400 gram manchego, to flasker rødvin og enn hvitvin- alt for 30 euro, altså 360 norske kroner. Det er jo gøy å handle med slike priser!

Vi har en butikk her også der vi kan kjøpe både vin og mat, men det lønner seg økonomisk å handle i store matvareforretninger, der er prisene lavere og utvalget et helt annet.

I skrivende stund er frokosten inntatt, og jeg vil ta meg en tur opp til bassenget. Tar med meg boka til Masud Gharahkhani – jeg må ha noe å lese på- klarer ikke bare å ligge i en solstol…
Ellers gleder jeg meg til kveldens tapas med gode venner hjemmefra.

 

Klokka er åtte om kvelden lokal tid, altså er den ni hjemme. Vi sitter ute på terrassen, lettkledd, og har akkurat spist middag. Pasta i dag, og det smakte veldig godt. Vi satser på å tilberede de fleste måltidene i leiligheten, sparer mye penger på det!

Vi nyter et glass hvitvin, og tankene kommer.

Tenker på hvor heldige vi er som kan være her i to uker, nyte sommeren en gang til. Hjemme er det bare regn og tykk tåke, litt av en kontrast til solfylte dager og 28 grader her.

Tidligere i dag tilbrakte vi noen timer ved bassenget, og ved siden av oss var det noen som snakket russisk. Det får tankene til å kretse rund enda større kontraster enn hva vær og klima angår. Her sitter vi, nyter ferie og rike opplevelser mens andre mangler både drikkevann og strøm. Vi ser opp mot en mørk himmel med planeter og stjerner, og av og til kommer det et fly med turister på vei til en deilig ferie eller hjem igjen, og av og til kommer også en drone.

Samtidig sitter andre, i en kald leilighet uten lys og vann, fylt av frykt lyden av alarmer og ved synet av en drone og usikkerheten over hva den kan bety.

Livet er urettferdig. I Norge klager vi på matpriser, strømpriser og at vi må gi mye for bensin og diesel. Vi burde egentlig skamme oss og bare være inderlig glad og takknemlig for at vi bor i Norge.

Akkurat nå leser jeg boka til Masud Gharahkhani Norge i mitt hjerte. Har akkurat startet på den, og inntrykket så langt, et at dette er en veldig god bok.  Takknemlighet over å bo i Norge er sentralt og frykt før og under reisen til Norge er godt beskrevet. Jeg ser frem til å lese resten av boken og tror nok at den kan være en tankevekker for mange.

Og når jeg skriver om skam, må jeg innrømme at jeg skammer meg for at jeg tidligere uttrykte min skuffelse over at vi ikke fikk tildelt den leiligheten vi regnet med å få da vi kom hit. Det gjør jeg virkelig.

Da er det tid for å se tilbake på uka som var. Det er rart med ukenummer. Da jeg fortsatt var i jobb, forholdt jeg meg til ukenummer hele tiden.
Da tar vi neste møte i uke 48. Passer det?

Nå må jeg sjekke hvilken uke det er.

Vel, jeg tar morgenturer først.
Dette ble gjennomført hver dag. Egentlig det letteste målet å nå, krever bare en tur før frokost.
Smart å ha som målet dette skal gjøres hver dag. Hadde jeg satt som mål minst fire ganger i uka, er det lettere å ikke klare det Da kan jeg utsette ting, og plutselig er det for sent.

Så er det styrketrening.
Full mål oppnåelse her, gjennomført to ganger sist uke.

15 000 Skritt hver dag
Dette klarte jeg med unntak av en dag. På lørdag gikk jeg bare rundt 12 000 skritt. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke gikk mer, men plutselig var det så sent – det var den dagen jeg dro inn til Solveig, før vi dro til Tenerife.
Solveig hadde kanskje begynt å lure om det hadde rablet helt for meg dersom jeg hadde gått ut den kvelden bare for å komme opp i 15 000.

Ny uke, nye muligheter.😀
Spørs hvordan det går med styrketrening her nede, da!