01.02.22
Da er vi kommet til februar. To vintermåneder ligger bak oss, og med mars kommer våren.
Våren har vi fått en forsmak på allerede. De to siste ukene har vi hatt varmegrader og strålende solskinn. Vårfølelser i januar!
Men i dag er det varslet snø, og det er syv kuldegrader når jeg begir meg ut denne morgenen. Klokka er halv åtte, og jeg ser en gryende soloppgang i horisonten.
Jeg lar meg alltid fascinere av soloppganger og solnedganger. For et fargespill!
Det knaser godt her jeg går, har piggsko på, men det er jo ikke helt nødvendig her i starten.
På fortauet er det en blanding av is og grus, så her kan man også gå uten å være bevæpnet med pigger.
Det er fortsatt gatelys når jeg kommer inn på Solbergveien, og også i dag må jeg ta noen bilder her. Jeg ser det er blitt lysere enn det det var i starten av januar. Solbergbråtan ligger der så vakkert svøpt inn i blåtoner. For fire uker siden ville jeg bare ha sett lys fra vinduene hvis jeg hadde tatt et bilde her.
Jeg må ta en titt mot Drammen også, og jeg ser at soloppgangen har kommet til et nytt nivå. Litt mer gult i horisonten nå, fra rosa til gult.
Jeg fortsetter oppover, og kommer til det siste gatelyset. Himmelen er bare helt fantastisk blå!
Her måtte jeg bruke hodelykt sist jeg gikk morgentur her, men det trenger jeg ikke i dag.
Så, et helt tydelig bevis på at vi går mot lysere tider!
Jeg ser ikke antydning til sol her jeg går oppover, men snur jeg meg, kan jeg se at himmelen farges av varme farger nede i dalen.
Jeg kommer til et av stedene der isen ligger som et tykt, beskyttende lag over den lille fjellskrenten. Ganske dekorativt egentlig. Litt lenger til venstre har isen begynt å smelte.
Men jeg må fortsette, er ikke oppe ennå. Jeg er nå ferdig med de verste bakkene, nå kan jeg bare cruise oppover mot Eggebekk og videre opp de siste bakkene.
Rart med det, egentlig, før tenkte jeg at det var helskjønt komme hit. Nå går jeg mange ganger bare forbi dette stedet uten å tenke at jeg er over det verste. Sikkert fordi jeg har gått her så mange ganger nå, og at formen derfor er blitt litt bedre.
Jeg hadde ikke trengt pigger her, heller. Veien er bar omtrent helt opp til parkeringsplassen.
Jeg nærmer meg toppen nå, og jeg ser fortsatt soloppgangen mellom trærne. Lurer på om noen av solstrålene har nådd Nerdammen allerde?
Det får jeg svaret på nå! Klokka er rundt halv ni, og her er det et rosa skjær himmelen.
Vender jeg blikket mot damhytta, ser jeg at sola skinner øverst i åsen. Vakkert!
Damhytta, ja. Den er under rehabilitering, i regi av Turistforeningen. Tre av veggene har fått ny kledning, nytt tak kommer etter hvert, og den siste veggen er fortsatt bare plast.
Jeg stopper på tilbakeveien og slår av en prat med en av dem som jobber med hytta.
Han holder på med å fylle en arbeidspulk med redskap som skal brukes i arbeidet. Denne fraktes på isen bort til hytta. Smart.
«Jeg håper dere skal sette inn et stort vindu på veggen mot vannet,» sier jeg.
Han kan fortelle at de har en enda bedre løsning- hele veggen vil være av glass! Tenk deg å våkne her og se rett ut på vannet – eller å sitte her om kvelden og se fisken vake. Fantastisk!
Tror nesten jeg må melde meg inn i Tusitforeningen slik at jeg kan få oppleve å bo i denne hytta- og i den andre som bygges lenger bort. Regner med at disse blir svært populære!
Jeg vet at både soloppganger og solnedganger er flyktige fenomener, og allerede før jeg er ferdig med å snakke med han som holder på med hytta, er den rosa fargen på himmelen borte. Det samme er de solbelagte partiene i åsen over damhytta. Alt er blir grått.
Vel, jeg skal bare hjem igjen nå, jeg har hatt gleden av å oppleve en gryende soloppgang, og jeg har sett sola lyse opp åsen. Nydelig!
Men det er en ting jeg har glemt. Jeg stopper opp for å se om jeg hører den samme fuglen jeg hørte her sist. Og der, der hører jeg den. Det er akkurat som om den kommer med enkeltpip, det er ikke noe typisk fuglekvitter. Jeg skrev sist at jeg ikke vet hvilken fugl det er, men plutselig hører jeg noe som skal gi meg svaret. Jeg hører en flaggspett tromme i et tre, men jeg ser den ikke. Jeg sjekker på Google hvordan lyden av en flaggspett er, og da skjønner jeg at det er flaggspett jeg har hørt.
Flaggspetten lever her hele året, den er altså en standfugl. Jeg leser videre at både hunnen og hannen hjelper til med å hakke ut reirhulllet, og dette gjør de som oftest i en frisk osp eller et annet løvtre. Det er sjelden de lager reir i bartrær. De lager helst et nytt reir hvert år, og å lage et reir tar et sted mellom to og tre uker. Diameteren på åpningen er rundt 5 cm, mens dybden på reiret er mellom 20 og 30 cm.
Flaggspetten legger fire til åtte egg i mai, og eggene ruges både av hunnen og hannen. Eggene klekkes etter kort tid, etter ti til tolv dager. Ungene er lite utviklet, og må varmes av foreldrene de første dagene. Ungene forlater reiret når de er tre uker gamle, men de er avhengige av foreldrene i ytterligere 14 dager.
De voksne hakker ut flere overnattingshull som de veksler på å bruke, og vil du vite mer om flaggspetten, kan du lese mer på Google!
Jeg ser altså ikke flaggspetten i dag, men hører du tromming i et tre like i nærheten, er det bare å se litt nøye mot tretoppene. Flaggspetten er lett gjenkjennelig med sin klare farger: svart, hvitt og ikke minst knall rødt. Jeg kunne jo legge inn et bilde fra Google, men det har jeg ikke lov til….
Jeg hører også flere fugler på veien hjem, og det er mer det jeg vil kalle fuglekvitter. Men fortsatt må jeg nok vente en stund på den vakre fuglesangen som preger våren.
Det blir gråere og gråere etter hvert som jeg nærmer meg Solbergelva igjen. Jeg kommer ned til Sankthansbroa, og hullet i isen er større i dag enn det det var sist gang. I går var det helt åpent, i dag er det delvis dekket av is.
Litt lenger ned tar jeg et bilde av det jeg tror er en seljekvist, og foreløpig er det ikke antydning til gåsunger. Men i mars, da kommer de!
Jeg går etter hvert inn på lysløypa, og her ser jeg to rådyr som springer over løypa og videre opp i skogen. Ser du nøye på bildet, ser du to hvite romper inne mellom trærne.
Bildet viser også at mye av skogbunnen er uten snø,
Lite snø er det også utenfor blokkene. Måtte det bare vare, tenker jeg, mens andre ønsker seg snø. Og hvem tror du får sitt ønske oppfylt?
Ikke jeg, i alle fall. Jeg avslutter dagens bloggpost med et par bilder som jeg tar litt senere samme dag.
