08.02.22
Nå har vi hatt flott vårvær i flere uker. Rundt blokkene er det nesten helt bart, og der det er snø, er det bare et tynt lag. Men hva med terrenget som tar meg opp til Knabben? Er det mye is der? Det må undersøkes!
Det blir mye TV-titting på meg om dagen. I går var vi oppe klokka fem, i dag klokka seks. Utfor i går, Super-G i dag. I tillegg langrenn, skiskyting og skøyter. Men jeg kan jo ikke sitte i en stol hele dagen!
I går dro jeg på trening etter utforrennet, dro herfra klokka syv, og var tilbake til klokka ti. I dag gikk jeg en tur etter Super-G, og nå, klokka halv to, er jeg klar for dagens andre tur.
Sola varmer godt når jeg går bortover lysløypa. Her er det et tynt lag snø over is, men det er ikke glatt. Jeg har piggsko på, da, og det gir jo trygghet uansett underlag.
Jeg går ikke langt før jeg møter Mona, en av de hyggelige naboene våre. Vi slår av en prat, snakker blant annet om piggsko, vi ser at vi har samme merke, og vi er enige om at Traxole har gode sko!
Vi tar farvel, og snart forlater jeg lysløypa og tar en av stiene som går oppover i retning Vesleknabben. Her er det bart, og det er nesten så jeg venter at jeg plutselig skal se en hoggorm ligge og kose seg i sola!
Tenke at det ser slik ut i februar! Jeg blir i godt humør bare ved synet, jeg. Herlig!
Plutselig ser jeg noe, ikke en hoggorm, men tyttebær! Det er ikke mange bærene, men litt spesielt å kunne plukke tyttebær i februar, da!
Litt lenger opp kommer jeg til den furua som noen hogde ned i fjor. Tenk at noen tar seg til rette på den måten! Er det ved de ønsket, hadde de nok ikke noe glede av den. Ved trenger å bli både kappet, kløyvet og tørket før den er klar for bålet, og dessuten hogger man ikke ned store, friske trær slik det ble gjort her.
Her oppe finner jeg også en vott på bakken. Det må være ergerlig å miste èn vott, man har ikke særlig bruk for den andre, da…
Er det noen som savner den, ligger den altså på stubben her, like i nærheten av der gapahuken var.
Det ligger snø og is over store deler av flabergene, men det går fint an å gå utenom dem.
Stien jeg fulgte i dag, går til venstre for flabergene når du har nesa vendt mot Knabben.
Så snart jeg kommer opp i skogen, overfor flabergene, er det bart igjen. Det er bittelitt is eller snø her og der, men det er bart nesten helt opp til Vesleknabben.
Ett sted, like før de siste stigningene, er en liten fjellskrent dekket av mose. Grønt og vakkert!
Jeg bruker alltid tauet på de to siste stigningene, det er ikke nødvendig, egentlig, men jeg liker å hale meg selv oppover, godt hjulpet av tau. Kjapt går det også!
På Vesleknabben er berget dekket av et tynt lag snø, kanskje er det noe is under.
Utsikten herfra er som alltid helt fantastisk.
Når jeg er her oppe, ser jeg alltid bort på furua, og da tenker jeg på Marit, en av de ivrige turgåerne i Finnemarka. Hun tar masser av fine bilder, og ofte av furuer. Hun ville helt sikkert ha likt denne også.
Jeg forlater den flotte furua, og begir meg på siste etappen opp til Knabben. Først skal jeg opp en liten skrent, og også her er det nesten helt bart. Altså ikke noe problem å komme opp her hvis noen skille lure på det!
Jeg kommer nå opp på det siste platået før den siste stigningen starter. Her er det plutselig snø, og det skyldes nok at sola ikke når frem her slik den gjør på den andre siden. Men det er ikke mye snø, og stien er hardtrampet. Lett å gå her også!
Den siste etappen går alltid lekende lett, også i dag.
Etter noen få minutter er jeg oppe. Utsikten er storslagen! Det er veldig klart i dag, og det gjør utsikten er ekstra fin.
Også her er det noen som har glemt igjen eller mistet et plagg, denne gangen en genser. Savner du en blå ullgenser, kan det være den som henger her!
Jeg må selvsagt ta flere bilder her oppe. Snart kommer en mann opp, jeg kjenner ham ikke, men jeg tar bilder av ham, i motlys. Jeg forteller ham at jeg tar bilder, og leser han dette, kjenner han seg helt sikkert Igjen!
Jeg tar også et bilde av rasteplassen Mari og jeg brukte i fjor, og jeg tar et bilde av den spesielle furua som klamrer seg fast på fjellet. Enda en gang går tankene til Marit, men også til Reidun som ble så fascinert av de lange røttene som strekker seg langs berget.
Men jeg skal videre, vil legge hjemturen om Solbergfjell og Stenseth. På vei til Solbergfjell er det igjen mer snø, men hardpakket også her.
Det er mange flotte bjørketrær langs denne stien, og jeg blir jo alltid betatt av flotte bjørkestammer. Ja, furustammer også. Men jeg er jo en skogens kvinne, så det er vel ganske naturlig!
Utsikten fra Solbergfjell svikter ikke den heller!
På vei ned mot Stenseth, er det snø og barmark om hverandre. Du kan jo gjette hva jeg liker best!
Nede på Stenseth treffer jeg Reidun. Lenge siden sist! Koselig å treffe henne Igjen!
Hun forteller at Mari er hjemme, og da må jegjo ta en tur innom. Det blir en god rast hos henne, to kopper kaffe og mye å prate om. Hun har vært på Gran Canaria i to uker, og har en flott brunfarge. En stor kontrast til min hvite vinterhud.
Jeg avslutter rundturen med et bilde fra Batteriet, og anbefaler alle å ta denne turen nå som det er så fint vær. Man kan jo starte hvor man vil, og runden er på litt over 7 kilometer.
God tur!
