15.02.22

Klokka 07.30 er jeg klar. Det er rundt null grader og overskyet. I går var det helt bart rundt blokka, i dag er det et tynt lag snø. Det er kommet mye nedbør det siste døgnet, men heldigvis er det kommet mest regn her hvor jeg bor. 

Det er mye lysere nå enn det det var for to uker siden. En stor forskjell! 
Jeg har piggsko også i dag, men i starten, her i gata, kunne jeg like godt ha hatt gummistøvler. Det er et skikkelig slapseføre. Et slurpeføre!

Jeg går inn i skogen, litt før jeg går opp i Solbergveien. Her er det litt snø på bakken- men det var bart her i går. Jeg satser på at det er bart igjen i morgen, jeg!

Sist gang jeg gikk langs veien her, var gatelysene på. Det er ikke nødvendig i dag. 
Det var også en soloppgang på vei, himmelen var rød i horisonten. I dag er ikke himmelen like fargerik, men det er meldt sol i dag, så jeg kan jo håpe på en fin soloppgang etter hvert. 

Jeg hører vannet sildre i grøfta her jeg går- det er nytt fra sist gang. Det som ikke er nytt, er råka ved Sankthansbroa. Den er som før, men kanskje litt større. 

Her er det ikke lenger noe slapseføre, nå er det det jeg vil kalle et knaseføre. Det er tydelig at det er kaldere her oppe, det er Ikke brøytet og ingen bilspor i veien. Det er litt tyngre å gå, men fortsatt lite snø, kanskje det er kommet rundt fem centimeter her. 

Trærne har fått et slør av snø, og snøkrystaller klamrer seg fast til kvistene på løvtrærne. 

Det er litt spennende å gå her, som den første denne morgenen. Ingen spor i snøen. Men så ser jeg spor – en rev har gått her i natt, litt lenger opp også et rådyr. Et ekorn har krysset veien bare for en liten stund siden. 

Jeg stopper opp litt, snur meg og kan så vidt skimte en kommende soloppgang mellom trærne. 

Ser jeg fremover igjen, ser jeg at skyene er på vikende front, og himmelen farges blå. 
Vinterblå.

Det er mer og mer snø i veien, og det er tyngre og tyngre å gå. Det er akkurat som om føttene sitter fast for hvert skritt jeg tar. For første gang på lenge er jeg veldig glad når jeg kommer til den store steinen- da vet jeg at jeg er ferdig med de verste bakkene. 

Men det er gleder der jeg kjemper meg frem i snøen. Under hele turen så langt har jeg kunne høre fuglene – de kommer med kvitrende oppmuntringer. Pip pip – dette går bra, det er ikke så langt igjen nå – pip pip.

Jeg kommer til Eggebekk, og her ser jeg tydelig at sola er på vei opp. Nydelig!

Snart hører jeg en motorlyd. Jeg skulle ønske det var en traktor med freser, men det er en bil, en Toyota. Den kjører forbi meg, cruiser oppover og lager spor jeg kan gå i. En Toyota landcruiser. 

Men sporet er smalt. Jeg må sette den en foten rett foran den andre, det blir nesten som å gå på en line-som ligger på bakken. Tankene går til det å holde segpå den smale sti, gjør man ikke det, får man problemer!

Når jeg kommer opp på parkeringsplassen, kan jeg virkelig nyte soloppgangen. 

På Nerdammen er det kommet 15 centimeter med snø, og det er fem kuldegrader. Kan tenke meg at alle skientusiaster jubler, mens jeg er glad for at jeg ikke bor i høyden. Det som bekymrer meg litt, er at alle stier må gås opp på nytt, men med hjelp fra sola går det sikkert greit. 

Jeg tar et par bilder til her oppe før jeg starter på nedoverbakkene. 

Nesten nede igjen tar jeg et bilde for å berolige dem som er redd for at det skal være mye snø overalt så fort man kommer opp i skogen. 

Jeg må også ta med et bilde jeg tok for to dager siden, nede i Solbergelva, litt ovenfor lysløypa.

Våren er her snart- selv om det ikke helt så slik ut på morgenen i dag.

De første gåsungene har jeg også sett. Det er bare å glede seg og nyte hver dag nå!