29.10.21
Jeg våkner til en grå morgen, ikke noen soloppgang denne dagen, men stemningsfullt allikevel.
Denne uken har det vært lite aktivitet på meg. De to første dagene var jeg hos søsteren min, på onsdag brukte jeg dagen på huslige sysler som vask av leilighet, vask av klær og brødbkast. Det ble en tur til Knabben, men noe mer rakk jeg ikke den dagen. I går hadde jeg Tilia, det yngste barnebarnet, på besøk, så da ble det bare en tur til lekeplass og en tur på senteret.
Men i dag har jeg ikke noe jeg må gjøre. Hele dagen til min disposisjon! Jeg koser meg først med frokost og en kopp kaffe. Tenner lys og nyter en stille morgenstund.
Klokka ni er jeg klar, det er blitt lyst, og sola kan skimtes bak skyene.
Jeg går først mot Knabben. Bjørnebær vokser langs stien, bladene har vært flotte denne høsten, og de pryder fortsatt naturen med sine nydelige farger. Blåveisbladene har ikke antydning av høstfarger, og ellers ligger det mye vissent løv på stien. Det gir en helt spesiell lyd å vasse i tørst vissent løv. Swish swash, swish swash.
Noen steder er det også mose i stien, grønn dekorativ mose som fanger mitt øye.
På vei opp til Knabben har jeg lagt igjen noen skatter som ønsker meg velkommen etter hvert som jeg når nye milepæler. Dessverre er flere blitt ødelagt, det er nok ikke alle som liker smilefjes, steinrøyser eller hjerter. Men det som er fint med slike steinbygde skatter, er at det bare er å bygge dem opp igjen!
Vel oppe på Knabben prøver sola å trenge gjennom skylaget, men den lykkes ikke helt. Det gjør ikke noe, tenker det er vel så fint når det ikke er blå himmel og full sol. Mer dramatisk, på en måte.
Hvor skal jeg gå nå? Klokka er jo bare halv ti. Jeg bestemmer meg for å gå ned igjen for så å gå opp en gang til!
Denne gangen går jeg opp Kjevlingen. Må jo ha litt variasjon!
På vei opp passerer jeg Ulverud klatrepark. Blir alltid fascinert av fjellet her.
På Knabben er utsikten like dramatisk som det den var for snart en time siden. Det er tydelig at solstrålene forsøker å trenge gjennom.
Jeg går Kjevlingen ned igjen, og bestemmer meg for å forlenge turen enda en gang. Jeg tenker: Hvorfor ikke gå til Nerdammen?
Jeg går via Vasshella. Forventer å se et vakkert lite tjern, men det viser seg at vannet er tappet ned igjen, og tilbake er bare bunnen med stein og fjell.
Når jeg ser selveste Vasshella, går tankene til sopp. Synes den ligner en steinsopp, jeg!
Jeg vil i dag teste ut en sti jeg ikke har gått før. Først må jeg komme meg inn på den blåmerkede stien som går fra Lunnerplassen til Aslakkane. Jeg følger først en sti fra Vasshella, men skjønner ganske snart at jeg må gå det jeg har skjønt heter skauleis, et uttrykk typisk for distriktet her, tror jeg. Jeg hadde i alle fall ikke hørt det før.
Distansen er lenger enn det jeg hadde sett for meg, men snart er jeg inne på den blåmerkede stien. Jeg finner krysset der jeg skal ta av, og begynner på oppstigningen til Nerdammen.
Men det tar ikke lang tid før stien blir borte for meg. Jeg ser den på kartet, kan se meg selv midt på stien, men det er bare det at stien bare er på kartet, ikke der jeg går!
Men det gjør ikke noe, jeg vet hvor jeg er, og jeg vet hvor jeg skal, så da får jeg bare gå skauleis, da!
Stien er altså borte, men jeg finner noe som er enda bedre. Jeg finner einerbær! Har tidligere i år funnet lite bær, og de jeg har funnet, har vært grønne. Disse er helt perfekte, jeg plukker dem, og legger dem i en plastpose. Nålene er skikkelig ekle, det stikker ordentlig, men premien er godt krydder til viltkjøttet.
Litt lenger opp finner jeg også piggsopp. Den er fin og uten mark, så den blir også med meg videre.
Jeg satser på å komme opp til hogstfeltet der jeg har gått flere ganger tidligere. Like før hogstfeltet ser jeg denne steinen. Den er kjempesvær, og det ser ut som om den er plassert -av en kjempe- oppå en liten steinsokkel.
Jeg krysser hogstfeltet, det er myrlendt her, og fargene er vakre. Vakre bruntoner.
Jeg går gjennom et lite skogholt før jeg kommer til Solbergelva som har sitt utspring i Nerdammen.
Jeg følger elva oppover og kommer snart til Flatdammen. Den ligger der like vakker og stille, slik den pleier.
Jeg krysser elva her, og begir meg til bilveien. Det er nå like før sola trenger gjennom skylaget.
Jeg angrer nå litt på at jeg ikke har tatt med meg mat, men jeg hadde jo ikke tenkt jeg skulle gå så langt! Heldigvis har jeg en vannflaske, og vann smaker utrolig godt på tur!
Det korteste alternativet nå er å ta bilveien opp til Nerdammen og så gå veien ned igjen. Men så er det Gravningen, da! Det er jo så fint der!
Jeg lar meg styre av følelser, og tar en tur bortom Gravningen. Når jeg kommer dit, har sola trengt igjennom, og sollyset gir en helt spesiell effekt.
Når jeg først har kommet så langt, må også bortom den nye turisthytta. Hvor langt har arbeidet kommet nå?
Utenpå er mye ferdig, men inni er det mye som gjenstår. Tror denne hytta blir kjempefin, jeg!
Jeg snur, og på veien mot demningen går jeg forbi mitt favorittanneks. Et slikt anneks kinne jeg ha tenkt å ha på hytta!
Plutselig kommer sola tilbake igjen, og jeg må ta enda et bilde før jeg når demningen.
Ved demningen henger gradestokken, og den viser syv varmegrader. Ikke verst det til å være i slutten av oktober!
Det gamle damhuset er under rehabilitering, og når denne er ferdig, vil også dette være en turisthytte. Må være helt fantastisk å ligge her og våkne opp til en soloppgang. Veien er kort til et forfriskende morgenbad!
Må naturlig nok ta enda noen bilder før jeg begir meg på hjemveien.
Tanken nå er nå å ta bilveien nedover, men hva med en tredje tur til Knabben i dag?
Det er jo ganske sprøtt, da, men jeg gjør det allikevel. Jeg følger bilveien med til Eggebekk, og kartet viser at jeg kan ta til høyre her, krysse elva og gå forbi de to hyttene som ligger inne i skogen her.
Jeg velger denne ruta, og går forbi to koselige hyttetun, følger en liten sti forbi det siste hyttetunet, og planen er nå å gå skauleis til jeg kommer inn på en sti jeg har gått tidligere. Den går nedenfor Hoggsfjell, men den er ikke merket av på kartet.
Det tar ikke lang tid før jeg kommer til stien, og jeg følger denne til jeg kommer inn på den blåmerkede stien som går fra Lunnerplassen til Aslakkane. Denne stien er jo tydelig og fin, rart at den ikke er å finne på kartet.
Det er første gang jeg går denne stien denne veien, jeg pleier å gå opp denne stien, fra. den blåmerkede løypa og opp til Flatdammen. Den forsvinner rett nok i det hogsrfeltet jeg har nevnt tidligere, men da er det ikke langt igjen til Flatdammen.
Det er lettere å se hvor denne stien starter nå, det er nemlig satt opp en liten steinrøys ved stien der man skal ta av.
Når jeg kommer til krysset, tar jeg til høyre og følger stien opp til Aslakkane.
På vei ned fra Aslakkane passerer jeg denne fine myra. Når jeg ser slike myrer, tenker jeg alltid at det kan komme en elg over myra, men jeg har aldri sett en elg på en myr. Rart hvordan tankene kan komme, helt uten rot i virkeligheten
Hvis du fortsatt henger med, dette er jo en lang tur og en lang bloggpost, kan jeg fortelle deg at jeg nærmer meg slutten. Sola kommer nå delvis frem igjen, jeg har ikke mer drikke, og jeg er sulten, men jeg nærmer meg Knabben for tredje gang i dag.
Tilbake på Knabben!
Fint nå også.
Jeg er hjemme igjen klokka kvart på tre, nesten seks timer etter at jeg startet. Jeg har tilbakelagt seksten kilometer, og er veldig godt fornøyd med egen innsats. En kjempefin tur!
