Skogfruen Grip dagen!

Med en gang jeg våkner, går tankene mine til det jeg skal senere i dag -jeg skal jeg til tannlegen!
Tror jeg kan kalle det traumer – minnene fra barndommens skrekkopplevelser kommer tilbake. Rart egentlig, for nå har jeg jo verdens beste tannlege!

I august var jeg hos tannpleieren, og røntgenbildene viste to hull, ett på hver side av mellomrommet mellom de to innerste jekslene i overkjeven. Siden tannlegen min først var på ferie og jeg selv skulle på ferie etterpå, måtte jeg vente helt til i dag med behandlingen.

Jeg sitter på bussen, og tenker på det som ligger foran meg. Ikke hyggelige tanker, akkurat. Når jeg litt senere sitter på venteværelset, har jeg mest lyst til å stikke av. Men gjør jeg det, må jeg betale for timen, i tillegg må jeg gjennom en ny periode der jeg gruer meg skikkelig. Nei, jeg får bare hoppe i det!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men hva er det jeg egentlig gruer meg for? Tannlegen er i tillegg til å være tannlege også en god venninne av meg. Hun vet hvordan jeg har det, og jeg vet at hun stopper dersom jeg ber henne om det. Å få sprøyte som setter bedøvelsen, gruer jeg meg ikke til. Det er bare bittelitt ubehagelig, men ikke vondt. Nei, det jeg er redd for, er at bedøvelsen ikke skal virke! Tenk om det plutselig gjør veldig vondt!

Dessuten er lyden ubehagelig. Den vekker gamle smertefulle opplevelser, og lyden kan jeg ikke gjøre så mye med. Vel, jeg kan jo ta på meg svære, polstrede øreklokker, men nei, jeg må finne på noe annet. Jeg bestemmer meg for å tenke positivt. For hvert sekund med boring, er jeg nærmere det å bli ferdig, og snart kan jeg gå ut fra tannlegekontoret med feilfrie tenner. Ikke alle bor har like fæl lyd, noen har en grov, brummende lyd, andre en veldig spiss, tynn lyd. Det er den spisse, tynne lyden som er verst.

Men i dag klarer jeg å tenke positivt, og etter en stund er jeg ferdig. Amalgamfyllingen er tatt vekk, hullene er behandlet og erstattet med plastfyllinger. Reidun, tannlegen min, spør om hun skal fjerne den siste amalgamfyllingen i tannen ved siden av. Det er ikke noe hull der, men siden jeg først er bedøvet, er det smart å gjøre det samtidig. Og tenk deg, jeg sier at det kan hun gjøre, helt frivillig sier jeg det.

Det hele er over på en time, da har vi snakket sammen også, sett på bilder av barn og barnebarn.
Det gjorde ikke noe vondt idet hele tatt, og jeg klarte å tenke positivt under boringen. Flink jente, det! Tenk om jeg nå kan huske det til neste gang, sette et positivt fokus og huske at bedøvelsen, den virker!

I mellomtiden skal jeg pusse tennene og bruke tannpirker hver dag.

Det er søndag,14 grader og sol. Et ypperlig turvær! Det er lenge siden jeg har gått tur i mitt nærområde nå, og jeg gleder meg til dagens tur. Soppkurv må jeg ha med, det kan jo hende jeg finner noe til middagen. En rød anorakk må jeg ha på meg slik at hjortelusflua ikke tror jeg er en elg!

Jeg ser ganske fort at det fortsatt er trær som ikke har tatt på seg høstdrakten. Hasseltreet venter ennå litt-

mens det er mange trær som allerede har tatt vinterdrakten på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg koser meg her jeg går oppover mot Knabben.

Jeg nyter høstens farger, her et lønnetre i sin gule høstdrakt.

Blodstorknebben er svært vakker om høsten,

mens denne fortsatt står i blomst.

Jeg finner den første soppen, en fin piggsopp.
Jeg ser etter de gule trompetsoppene, finner dem, men de er helt inntørket.

På Knabben er det noen som tar seg en rast, men jeg går videre. Har nemlig tenkt meg til Hoggsfjell i dag, jeg!

Fin farge også på blåbærlyngen!

Synes det alltid er så koselig å gå her, langs fjellveggen.

Jeg tar til venstre når jeg kommer opp på flata, og her er det så tørt og fint å gå. Herlig!

Det er fortsatt tyttebær her og der. Det er nå de smaker best, synes jeg.

Høimyr ligger der og venter på meg. Den oransje myrfargen er helt nydelig!

Denne fargen går igjen også i gresset langs stien.

Denne store steinen ønsker meg velkommen til Aslakkane.

Aslakkane med Hoggsfjell i bakgrunnen.

Det er et nydelig turterreng oppover stien mot Hoggsfjell, og her tror jeg det er sopp. Det ser i alle fall slik ut! En soppentusiast som meg kjenner igjen terrenget der det er sopp å finne.

Plutselig ser jeg dem, traktkantarellene. Det som er spesielt med disse soppene, er at de ikke er så lett å få øye på, men så fort du ser noen, ser du med en gang masser av dem!

Det er bratt oppover her, men nå nærmer jeg meg toppen.

Jeg tar til høyre når jeg kommer opp, og nå er jeg snart ved stedet der mange kvier seg litt for å gå.

Nå er jeg her! Dette partiet er veldig smalt, på  den ene siden er den bratte fjellveggen, og på den andre siden går det rett ned, langt ned.
Spektakulært ja, men ikke farlig.

Utsikten fra Hoggsfjell er fantastisk.

Her tar jeg dagens rast.

Soppen må tilberedes før den kan spises.

Etter en kort rast går jeg i retning Tretjernsåsen før jeg tar stien som går ned til Flatdammen.

Jonashytta ligger ved stien.
Nå er det ikke langt igjen til vakre Flatdammen.

Og så er jeg her! Du skjønner sikkert hvorfor jeg liker meg her!

Det er så fint her!

Vender jeg blikket nedover, ser jeg Solbergbekken renne nedover berget.

Jeg følger bekken et lite stykke før jeg går mot bilveien.

Må jo bare ta et bilde av disse bringebærbladene!

Det går flere stier nedover, men i dag velger jeg å ta bilveien.

Eggebekk.

Siste etappe går i lysløypa.

Naturens eget hjerte ligger der, i de vakreste høstfarger!
Det er akkurat som om de vakre bladene håper jeg hatt en fin tur og at de vil ønske meg velkommen tilbake.

Håper du har hatt glede av å følge meg på turen!

For ti dager siden, en onsdag i slutten av september, er jeg en liten elgokse som går en tur i skogen. Jeg var 12 kilo da jeg ble født, og nå er jeg allerede 320 kilo. Ikke å veldig mye det, men så er jeg heller ikke så gammel. I starten fikk jeg bare melk fra mammaen min, og da la jeg på meg en kilo om dagen. Etter tre uker begynte jeg å spise planter i tillegg til melken. Mammaen min lærte meg hva jeg kunne spise, og det var bra, for allerede etter fire måneder måtte jeg klare meg på egenhånd.

Denne dagen går jeg omkring og nyter naturen og de flotte høstfargene. Om våren spiser jeg friske skudd av urter og blader. Ferskt, nytt gress er også veldig godt. Om sommeren er bjørkeløv favorittmaten min, men jeg liker også veldig godt andre løvtrær. Litt senere på sommeren spiser jeg geitrams,  bringebær, blåbær og røsslyng.

Om vinteren spiser jeg kvist av løvtrær, i tillegg spiser jeg også furubar. Einer liker jeg også godt. Om vinteren er ikke maten like næringsrik, og jeg mister fort en del av vekten min da. Tvillingbroren min klarte seg ikke den første vinteren, og han døde. Jeg var heldig og klarte meg både den første og den andre vinteren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne dagen går jeg altså rundt i skogen, tar en munnfull løv her, og en munnfull der. Sola skinner, og alt et egentlig ganske så kjekt.

Men så hører jeg en hund. Den er først langt borte, og så kommer den nærmere. Jeg er først litt nysgjerrig, men så tenker jeg at dette også kan være farlig for meg. Kanskje hunden vil angripe?

Jeg begynner å løpe, hunden følger etter, og snart ser jeg en mann som sitter helt stille. Han har en ren slags kjepp i hendene. Hva skal ha med den? Plutselig kommer jeg på noe mammaen min  fortalte meg, og jeg skjønner at dette er en jeger, en elgjeger….

Øyeblikket etter er jeg i mitt andre liv, i elgehimmelen. Her fraktes jeg ut av skogen på en sekshjuling. Ned til gården, og inn på kjølerommet. Der skal jeg henge noen dager, og så vil noen hente meg der.

Dagen for henting er kommet, og jeg blir brakt til en annen gård. Her er det tre damer og en mann som skal forvandle meg til grillkjøtt, grytekjøtt og karbonadedeig. De holder på i mange timer, , og de fortsetter dagen etter. Til slutt er de ferdige, og jeg blir lagt i fryseren.

Er det synd på meg, synes du? Neida, det er det ikke. I året som kommer kan mine menneskevenner nyte gode middager der jeg er hedersgjest, og siden jeg er deres hedersgjest, blir det mer mat på mine elgvenner som fortsatt holder til i skogen.

Vi er kommet til vår nest siste dag i Marmaris, og i dag skal Mari og jeg ta en tur til gamlebyen. Det er rart med gamlebyer, det er dem vi fascineres av uansett hvor vi er, og jeg tenker på hvor viktig det er å ta vare på gammel bebyggelse. Det kan vi bli mye flinkere til i Norge!

Men for å komne til gamlebyen må jeg gå rundt fire kilometer først. Gamlebyen ligger ved marinaen i Marmaris, og vi bor mellom Marmaris og Icmeler.
Men litt trim, det skader ikke!

Jeg møtet Mari på avtalt sted. Det er strandpromenade hele veien, og når vi nærmer oss sentrum, er det palmer og blomsterbed mellom gata og strandpromenaden.

Vakker blomsterprakt i ulike farger.

På den andre siden av strandpromenaden er det også et grøntområde.

Mens vi går her, lurer vi på om Atatürk fortsatt er her. «Hvem i all verden er Atatürk?» tenker du kanskje.

Mustafa Kemal Atatürk grunnla den tyrkiske republikken og ble landets første president. Han var født i 1881, og døde i 1938, 57 år gammel. Han ønsket at Tyrkia skulle være en sekulær nasjon, og under hans ledelse ble det grunnlagt tusener av alminnelige skoler der elevene fikk gratis skolegang.

Kvinner fikk de samme sivile og politiske rettigheter som menn, og de fikk stemmerett i 1934. Atatürk ville at kvinner og jenter skulle få god utdanning. Det arabiske alfabetet ble erstattet av det latinske, den gregorianske kalender ble innført sammen med metersystemet. Det moderne Tyrkia ble dannet.

Statuen er her fortsatt!
Måtte alle leve etter hans motto!

Vi går videre, forbi marinaen, og snart er vi i gamlebyen.

Her er det flere restauranter, men det er også fastboende her.

«Gatene» er svære smale, mange steder bratte, og de er murt med stein.

Noen steder er det smijernsporter,

andre steder en blå dør.

Noen steder også en turkis dør – og en turist kledd i samme farge!!

Denne krukken falt jeg for, måtte bare ta et bilde av den!

I gamlebyen er også det gamle fortet.

Enda mer smijern, her et gjerde.

Etter besøket i gamlebyen, må vi jo bare innom basarstrøket.

Det er lett å gå seg bort her, avstikkere overalt som igjen leder oss på nye veier.

Etter fem timer er jeg tilbake på hotellet. Der ønskes jeg velkommen av en rose, en gave fra Sevgi, stuepiken vår.

Det som er fint med ferie, er at man etter hvert lengter hjem igjen. Man blir litt lei av å spise på restaurant, lengter etter hjemmebakt brød og knekkebrød, lengter etter vanlige middager.

Slik er det i alle fall med meg. Lengter etter å ta en tur til Knabben, å gå tur med naboen og en nabohund, lengter etter å ta en tur til hytta…

Ikke minst blir det fint å se barnebarna igjen, og et tredje barnebarn er ventet ti dager etter at vi kommer hjem. Gleder med til å treffe den lille gutten!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men først skal vi nyte de siste dagene her.

Nyte sola og det herlige vannet.
Livet er godt.

I går, da vi skulle hjem, kom vi over en villsvinfamilie, like i nærheten av gata der vi bor.
Jeg skvatt skikkelig, trodde det var en stor hund som kom ut fra buskene. Til min unnskyldning må jeg si at det var mørkt, altså!

Jeg så først en, og så tre til. Jeg har jo aldri sett villsvin før, og hva i all verden gjør de her nede???

Resepsjonisten på hotellet vårt kunne fortelle at etter den store skogbrannen som var for en stund siden, kom villsvinene ned til befolkede områder på jakt etter mat.

De vi så, var ca 50 meter fra restauranten, og vi så ett til like etterpå, bare noen meter fra hotellet.
Det er tydelig at de trekker seg ut på fra buskene etter mørkets utbrudd, på jakt etter mat. De var ikke særlig fotogene, stakk av så fort vi nærmet oss dem. Det mest fantastiske av alt var at hele villsvinfamilien løp rett ut i den trafikkerte gata, krysset fire filer og overlevde!

Beklager dårlige bilder!

Utrolig hva man skal oppleve på ferie i Tyrkia!

Etter frokost pakker vi bagen og går ned til stranda som restauranten disponerer. Det er to rekker med strandstoler, noen steder tre, totalt 66, tror jeg, og her er det ikke anledning til å legge ut håndklær for å sikre seg en plass. Her er det Bulent som rår, han bestemmer hvem som kan ligge på stranda deres, og hvor de skal ligge. Fra dag en i 2007 har vi vært heldige med plassering, vi har alltid fått plass på første rekke. Nå er det rundt 30 grader, men om sommeren, når det er godt over 40, skal jeg si deg det betyr mye å få plass helt ytterst. Der er det hele tiden en liten bris og med stol helt ned til vannkanten kan føttene dyppes i vannet.

Fra vår plass har vi den beste utsikt. Det er så vakkert å se utover, på fjellene som møter havet i sine ulike blåtoner. Vi har mange ganger feriert også i Platanias, på Kreta, men der er bølgene store og mange, og ofte er det rødt flagg på stranda.

Her er det lite bølger, og ikke noe rødt flagg i det hele tatt. Det er bare å legge på svøm utover i det herlige vannet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi er som regel nede på stranda i ti-tiden, og det tar ikke lang tid før Bulent spør om det er noe vi vil ha. Vi tar gjerne en kopp kaffe i halv ellevetiden, det er blitt en vane, det.

Her er vår kjære Bulent i sving. Lurer på hvor mange skritt han går om dagen, jeg! 50 000? 60 000?

Like etter tar jeg opp strikketøyet mitt. De som kjenner meg godt, vet at jeg ikke kan sitte og se på TV uten å ha noe annet å gjøre. Det samme gjelder på stranda der strikketøyet og en bok alltid må være tilgjengelig.

Nå leser jeg en fin bok der hovedpersonen jobber på en kirkegård. Den boka passer veldig godt for meg siden også jeg har flere år bak meg med sommerjobb på kirkegård, stell av graver hele dagen. En drømmejobb for meg som er så glad i blomster!

Innimellom strikkingen og lesingen tar Mari og jeg en svømmetur, må jo ha litt trim også! Vi svømmer ut til bøyene, og der ute ligger vi og drømmer oss bort. Vi ligger der og planlegger neste tur hit om et par år eller noe sånt, har allerede bestemt oss for at vi skal bo på Marbella, et hotell like ved Maymi.

Vi snakker om hvor heldige vi er som kan reise hit, og vi vet at vi her skaper minner vi kan leve lenge på utover høsten og vinteren. Når vi går tur i snøslaps hjemme, kan vi tenke tilbake på ferien i Marmaris og de deilige svømmeturene.

Ove er ikke så glad i å svømme, men Trond han har heldigvis funnet ut at han kan crawle uten at han får smerter på grunn av slitasjen i ryggen. Han svømmer mye hver dag.

Etter hvert kommer Bulent med et glass hvitvin, glutenfritt øl er det jo tomt for i restauranten, så det får vente til senere på dagen. Rundt halv to spiser vi lunsj på Maymi, og etter nok et par svømmeturer og noen timer til med soling, går vi tilbake til hotellet sent på ettermiddagen. Etter en dusj og litt avslapping på hotellet, er vi klare for middag på Maymi i åttetiden om kvelden.

Litt av et liv! Men det er jo ikke ferie hver dag, så den må nytes når vi først har anledning!

Må nevne at vi ikke betaler noe for strandstolene. Sammen med den flotte servicen på stranda er dette enda en av grunnene til at vi liker oss så godt på Maymi!

Og vet du hva? Jeg ble ferdig med den første sokken i dag!

På hotellet vårt får vi nye håndklær hver dag, og nytt sengetøy hver andre dag, Rommet blir vasket hver dag.
Jeg har selv jobbet som stuepike, og jeg husker så godt hvor hyggelig det var å få driks. En gang fikk jeg 100 kroner av en amerikaner, og det var mye penger på åttitallet.
For the chambermaid hadde han skrevet.

I går var det vi som ville glede vår stuepike. Google translate var til stor hjelp da jeg på tyrkisk skrev en hilsen til stuepiken og jeg la en seddel ved siden av.

Dette møtte oss da vi kom tilbake på ettermiddagen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hun hadde også svart på vår hilsen.

Vi møtte henne like etterpå, og hun var så glad!
En liten gjerning fra oss til stor glede for henne!
Kanskje også du vil glede noen i dag!

Etter noen late dager på stranda er det på tide å røre litt på seg!  Mari og jeg vil gå til Icmeler! Trond kan jo ikke gå så langt, så han og Ove tar sjøveien. Det går taxibåter hele tiden.

Vi har alltid tatt et par turer til Icmeler når vi har vært her.
Det eneste vi må gjøre før vi drar er å si fra til Bulent at vi ikke skal bruke strandstolene våre. Da kan jo andre få glede av å nyte sola på første rad!

Vi går strandpromenaden hele veien. Litt hardt underlag, men det går bra!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I starten er det hoteller og forretninger langs strandpromenaden, men etter hvert går vi inn i et område med skog og mer eksklusive hoteller.

Spennende med solsenger i slike innelukker! Man blir kanskje ikke så brun, men…

Flott på stranda også!

Tenkte vi kunne bo på et slikt sted neste gang – det er i alle fall en presentabel port inn til området.

Men dessverre, det er visst tiltenkt konger, ikke dronninger som oss.

Nei, vi får slutte å drømme oss bort. Vi kan nyte blomstene i stedet, de er for alle!

For ikke å snakke om furutrærne med de fantastiske nålene. Så lange, og så myke.
Det er veldig fint – og svalt – å gå inne i skogen her, og det er ikke en eneste hjortelusflue her, heller!

Vi nærmer oss Icmeler!

Men først en port til. Denne gangen en fargerik variant!

Kan også ta med et lite sprell!

Og en siste stopp for å nyte blomsterprakten. Mari beundrer de vakre blomstene. Bougainvillea.

Fremme! Vi har nå gått litt over 5 km.
Her møter vi også Ove og Trond, og Mari tar et bilde av Trond og meg før vi går innover langs kanalen. Lunsj neste!

Til lunsj får endelig Trond tatt et glass øl igjen! Glutenfritt! Det glutenfrie ølet ble fort utsolgt dr vi bor, men her har det de både på restauranten der vi spiser lunsj og i en butikk. Da blir det å kjøpe med litt ekstra.

Mari og jeg går tilbake også, og da blir det godt over en mil på oss i dag. Og Mari går enda lenger da hun bor lenger inn i byen enn det jeg gjør. En fin tur i lettskyet vær, 28  grader. Og – ingen hjortelusfluer!

Da vi kom til Tyrkia for første gang i 2007, var Isa den første som møtte oss. Han møtte opp ved bussen da vi kom til hotellet rundt midnatt, og ønsket oss velkommen til restauranten som lå like bak hotellet. Vi sjekket inn, og gikk ut igjen like etterpå. Ble sittende på restauranten til langt på natt, og siden har vi tilbrakt mange timer der.

Vi ble kjent med Isa og Mustafa, de eide restauranten sammen med to andre. Vi ble kjent med Fatih som jobbet som kelner hele sommersesongen og som lærer resten av året. Han satt og spilte kort med guttene våre sent på kvelden når det verste rushet hadde gitt seg. Tanju, Ferit og  Kerem var kelnere og på samme alder som guttene våre. Etter stengetid, rundt ett, spilte de fotball sammen med guttene våre på en bane i nærheten. Må jo også nevne at alle disse tre snakket norsk. Det hadde de lært seg ved å snakke med gjestene og å se på TV. Den sto på hele tiden, og om sommeren fikk vi med oss hele Tour de France. Trond og Aslak så på TV, Mari og jeg brettet tøyservietter som skulle brukes om kvelden. Duran, Simon og Bulent var også kelnere, så her var det mange ansatte. Alle var veldig hyggelige og gjorde alt for at vi skulle ha det bra.

I 2010 hadde Ferit og Tanju startet opp sin egen restaurant, Fatih jobbet på en restaurant lenger inne i byen, og Duran var på vei ut. Hvordan ville det være denne gangen?

Isa og Bulent har jeg hatt kontakt med på Facebook, og begge tilbød seg å hente oss på flyplassen da vi kom på onsdag. Da vi kom til restauranten torsdag morgen, ble vi tatt i med med kyss på kinnet både en, to og tre ganger. Det var så hyggelig å se dem igjen!

Restauranten er som før, dog med færre ansatte. Det kan være at vi ikke lenger er i en høysesong, men jeg tror nok at pandemien fortsatt svir, for å si det sånn. Isa forteller at de nå er to eiere, han og Mustafa, og at de har hatt det tøft siden pandemien. Hele sesongen 2020 forsvant, og i 2021 hadde de åpent bare i tre måneder. Selv uten kunder måtte de betale for leie av stranda, og lokalene som huser restauranten. Tidligere leide de hele blokka der restauranten ligger, men det har de ikke råd til i dag.

Mange restauranter og hoteller gikk dukken under som følge av pandemien, men takket være god egenkapital har Maymi klart seg, men alt er blitt dyrere. Leie av stranda har steget til nesten det dobbelte, prisen på kjøtt har også gått veldig opp. Som ferierende gjester merker vi at maten er blitt mye dyrere, men kvaliteten på maten er like god som før. Fantastisk god mat!

Hotellet vi bodde på tidligere er i dag er ikke lenger drevet av et reiseselskap. Det er i dag et feriehjem for tyrkere, og der har Maymi mistet mange middagsgjester. Hotellet var alltid fullt, nå ser vi lys bare i noen få leiligheter. Det er kommet nye hoteller, hotellet rett over gata for oss er ett av dem – med 600 rom, men de fleste hotellene er all inclusive, og dette taper jo restaurantene på.

Det er altså færre ansatte på restauranten, og både eierne og de ansatte jobber svært lange dager. De er på plass om morgenen, er der hele dagen. De går i shorts og T-skjorte om dagen, serverer både på stranda og i restauranten. På kvelden har de skiftet, og serverer gjestene de mest smakfulle middager du kan tenke deg.

Vår første middag..

Vår andre eller tredje middag.
Hver kveld spiser vi middag her, og nå serverer de også på bord på stranda, ikke bare i restauranten.

Til alle måltider får vi brød, ekmek, men Trond må ha glutenfri kost, så han får eget brød.

En god gryterett.

Plankestek. Aldeles nydelig!

Isa, Mustafa og Bulent kommer fra samme landsby, oppe i fjellet. Den andre gangen vi var her, skaffet de oss en minibuss og sjåfør som tok oss med på en rundtur. Vi besøkte landsbyen deres, vi ble servert et måltid med spesialiteter laget av lokale råvarer, og vi besøkte en liten by nede ved havet.Vi fikk da en opplevelse vanlige turister aldri får, og det satte vi pris på.

De skaffet oss også båtturer der vi reiste ut med et ektepar de kjente. Vi kunne velge mellom heldags-eller halvdagstur, og vi fikk lunsj tilberedt på båten. Vi har vært med dem på flere turer, men dessverre har de ikke lenger denne båten. En båttur med mange ukjente stuet sammen, frister ikke. Duran har startet opp for seg selv, og han kan ta oss med på båtturer der han serverer lunsj, men dette er svært dyrt da han ikke kjører herfra. Vi må derfor betale for transfer begge veier, vi får se hva vi gjør- skal jo være her i mange dager!

Restauranten sett fra stranda.

Kveldsstemning.

Etter å ha lest dette skjønner du kanskje hvorfor vi kommer igjen og igjen til dette stedet.