Etter å ha opplevd en helt grønn jul kom nyttårsaften med snø. Alt ble hvitt, og skjult, under det hvite, ligger et tykt lag av hålke og lurer..

Jeg tar på meg kjettingene mine, de solide broddene, og kler meg godt før jeg legger i vei på min første tur til Knabben i 2025. Staver har jeg også med.

Det er flere alternativer for å komme seg opp, og i dag velger jeg Skjevlingen. Det viser seg at det er et dårlig valg…

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Første del av turen går jeg langs bilvei, og det er skikkelig glatt når jeg begir meg oppover mot skogen. Broddene hjelper ikke noe, de grove klørne får ikke feste. Det blir litt bedre dersom jeg går helt på kanten av veien, så det blir løsningen for meg.

Etter å ha gått 1,5 på vei, tar jeg inn på en ubrøytet skogsbilvei. Det er tungt å gå i nysnøen, også her er det glatt, og nok en gang går jeg på siden av veien. Snart tar jeg av for å gå stien opp over til Knabben. Er litt spent, tenker dette kanskje blir litt bedre.

Men neida, det er enda verre. Det er masser av is under snøen, og broddene får ikke feste i det hele tatt. Jeg burde jo ha tenkt at det ikke var så lurt å velge denne ruten da det er veldig vått her, og ofte renner det vann i stien. Vann som nå er blitt til is.

Heldigvis har jeg stavene, og jeg prøver å gå ute i lyngen der det er mulig. Jeg kommer etter hvert opp til den lille kloppen, og nå er jeg i alle fall over halvveis i stien som skal ta meg til toppen. Jeg er fornøyd med å ha kommet så langt!
Begynner å frykte litt for hvordan jeg skal komme meg med igjen, men…

Etter mye strev er jeg oppe, godt fornøyd med egen innsats! Dette er en av de mest krevende turene jeg har hatt oppover her, men når jeg først er oppe, er det så absolutt verd strevet.

Det er ikke noen utsikt her i dag, ser bare rett ut i tåka.

Det holder ikke med ett bilde, jeg må ta et til-

og enda ett!

Jeg skriver meg inn i boka, og da ser jeg at Ole, en av de andre Knabbentraverne, har vært her før meg. Det er en lettelse å se at han har gått ned igjen der jeg også har tenkt å gå ned.

Jeg følger sporene hans, og jeg oppdager ganske så fort at det ikke er noe glatt på denne ruten. Nydelig! Jeg tenkte det ville bli veldig krevende å gå ned igjen dersom det også her var is under snøen.

Etter en og en halv time er jeg hjemme igjen, uten knall og fall. Det var en levende tur, men også deilig å få en slik start på det på det nye året!