06.12.21

Telefonens alarm forteller meg at klokka er kvart på syv. Jeg blir liggende litt til, nyter nok et kvarter i senga. Men rundt syv står jeg opp, tar på meg ullundertøy og koser meg med en kopp kaffe. Sjekker gradestokken, minus åtte, det er mørkt ute. Men vakkert! 

Det er fristende å bli sittende inne, å nyte utsikten innefra, men jeg vet det er veldig fint når jeg først kommer ut. Fint, friskt og herlig! 

Jeg vet også at jeg vil være veldig godt fornøyd med meg selv dersom jeg tar en tur før frokost. Så, jeg tar på meg turtøy, refleksvest og rompetaske og så er jeg klar for dagens morgentur. 
Det er bare så vakkert nå som snøen er kommet. Vel, jeg liker jo ikke snø, jeg da, men litt av den er helt OK. Det blir så lyst og fint! 

Når jeg snur meg, ser jeg juletreet på Stenseth. Like hyggelig hvert år å se det lyse oppe på  åsen. 

Åtte minus kjennes ikke så veldig kaldt. Det er helt vindstille, og stille. En bil kommer mot meg, ellers ser jeg ikke et menneske. Jeg følger gatene den første strekningen, her er det gatelys, mens det i lysløypa er helt mørkt om morgenen. 

Når jeg kommer opp til Solbergbråtan, kan jeg se en begynnende soloppgang i horisonten. 

Men jeg skal snu ryggen til denne, jeg skal videre oppover, til Nerdammen. Gatebelysningen slutter her, og jeg går inn i det som ser ut som blåtimen. 

Men det er ikke mye blått når jeg videre går oppover. Jeg vil heller kalle det gråtimen. 

Jeg har med meg hodelykt, men det er ikke nødvendig å bruke denne. 
Jeg er nå kommet inn i treningsetappen min. Den starter ved bommen på Lunneplassen og slutter ved bommen på Damhaugen. Det er ikke alltid jeg tar dette som en treningsetappe, noen ganger tar jeg hele turen bare som en sanseopplevelse. 
 

Men i dag er det trening. Det betyr at jeg går i et raskt tempo, oppover og oppover. Det er fint å kunne konstatere at formen er bedre nå enn det den var for et par år siden. Nå bruker jeg rundt 22 minutter mellom bommene, og det uten å pese slik jeg gjorde for to år siden. 

Jeg legger ikke merke til ting rundt meg der jeg jager oppover. Jeg hører kun de lydene jeg selv er ansvarlig for- stavpiggene som taktfast treffer bakken og knirkingen når skoene er i kontakt med snøen. 
 

Uansett trening eller ikke- det er alltid godt komme til bommen. Da er jeg jo oppe! Den siste biten inn til Nerdammen er en koseetappe, og så, plutselig, ligger den der.  Nerdammen, vakre, herlige Nerdammen. 

Jeg må sjekke temperaturen, og her er det faktisk 15 minus! Det kjennes ikke så kaldt,  men det er sikkert fordi jeg har vært ute en god stund allerede og er blitt litt herdet. 

Jeg kan snu nå og gå samme vei tilbake, men jeg må bortom Gravningen også. Det går fint å gå på stien, det er rett nok is under snøen noen steder, men det er ikke glatt. Vel, jeg har jo piggsko på, men tror det vil være helt greit også uten pigg. 
 

Solen kan skimtes bak trærne, himmelen farges i svakt gul, oransje og rosa. Litt lilla også. 
Vakkert! 

Det er spor på Gravningen, jeg ser at noen har syklet på isen, og noen har gått her. Ser ikke noen hull i isen heller, så det tyder på at isen skal være tykk nok til at man kan gå på den. Tror allikevel at jeg vil vente enda et par uker for å være helt sikker. 

Der tar ikke lange tiden før jeg er på Damhaugen igjen, jeg tar et bilde her også før jeg starter på veien hjem igjen. 

Etter litt over to timer er jeg hjemme igjen. Solen er oppe, men det ser ut som om det blir litt skyet i dag. 

Hjemme koser jeg nå med frokosten. Klokka er ennå ikke ti, og jeg har hatt en fantastisk fin start på dagen. Ekte morgenlykke. 
 

Må også ta noe som skjer litt senere. Jeg titter ut av vinduet, og hva ser jeg? Jo, tre rådyr som kommer gående på fortauet. Fantastisk! 

Trippel morgenlykke!