Helgens utfordring fra Margrethe er I kryss.
Tankene går først til kryssord, men det er ikke særlig spennende.
Tankene går fort videre til en vinter for noen år siden.

Tenk deg meg på skitur for noen år siden. Det var en nydelig solskinnsdag, og vi var ute på en lengre skitur. Vi gikk fiskebein oppover, gikk vanlig bortover og kjørte nedover i utforbakkene.
Denne dagen gikk vi for meg en ukjent løype.

Når du går på steder du ikke er kjent, skjer det selvsagt at noen nedoverbakker kommer litt brått på. De kan også være brattere og lengre enn det du er forberedt på, brattere og lengre enn dem du vanligvis ville ha valgt å sette utfor.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne dagen skulle jeg oppleve akkurat det. Vi hadde vært på Styggemann, veldig bratt ned derfra, men det visste jeg jo om og hadde tatt av meg skiene og gått på beina i de verste nedoverbakkene. Nå skulle vi kjøre ned til Krokvann. Nede ved Krokvann sitter det om vinteren mange mennesker og koser seg i sola. Det er et naturlig sted å tenne bål og ta en rast. Slik var det også denne dagen.

De som sitter der, har god utsikt til skiløypa, og det er nok mange som har opplevd god underholdning ved bare å sitte her. Underholdning skulle de få også denne dagen!

Snart skulle det komme ei dame nedover, i full fart, og dama, det var meg. Jeg husker det veldig godt, husker hvor redd jeg var, klarte ikke verken å stoppe eller å kjøre til siden. Det gikk bare så utrolig fort. Jeg fikk øye på dem som satt nede ved vannet, og tenkte bare at jeg ikke måtte dette, at jeg måtte holde meg på beina.

Men så gikk skia i kryss, og du kan jo tenke deg hva som så skjedde. Jeg tror jeg stupte fremover, for ut av løypa og ned i nysnøen. Jeg sier ned i snøen. Jeg hadde nemlig inntrykk av at jeg omtrent forsvant der nede i snøen.
Heldigvis var jeg like hel, fikk bare en strekk i låret, men det merket jeg ikke før om kvelden.
Jeg hadde snø overalt – i ansiktet og i håret, oppunder anorakken og under genseren. Lua lå gjemt i snøen et sted, det samme gjaldt saftflaska som jeg hadde i rumpetaska.

Jeg brukte ikke noe tid på å lete etter lue eller saftflaske, kom meg bare på beina igjen, og kjørte forsiktig det som var igjen av nedoverbakken. Jeg så rett ned, lot som ingenting, og gikk bare forbi dem som satt der.

Det var ingen som lo da jeg gikk forbi dem, bare noen som spurte om det gikk bra. Vet med meg selv at jeg hadde fått meg en god latter dersom jeg hadde sett meg selv den dagen! Tror de fleste ville le når de ser noe sånt, iallfall når de ser at det går bra. Det er jo underholdende!

Til dem som måtte lure- det er sjelden jeg går på ski lenger. Jeg liker ikke utforbakker, ikke oppoverbakker heller, og da kan jeg jo like godt la være. Nei, for meg er det truger som er tingen. Med dem kommer jeg meg frem overalt, og jeg bestemmer farten selv. Trygt og godt!