Etter turen i parken går vi ned til stranda. Det er flere broer som tar oss ned til stranda, og det tar ikke lang tid før vi er nede ved sjøen.

Jeg tar av meg skoene, og følelsen er helt ubeskrivelig! Føtter i vann, bare helt nydelig!
Jeg kjenner sand mellom tærne, tær som griper sanden, føtter som av og til synker litt i sanden.
Herlig!

Som du ser, er det ikke bare jeg som har tatt av meg skoene!

Vi nyter det rett og slett. Stranden er lang, og hadde vi hatt med oss stoler, kunne vi ha satt oss ned for å nyte solen. Hadde vi hatt håndklær, kunne vi også ha tatt et bad.
Det har vi altså ikke, men det er så fint bare å gå her, til lydene av bølger som slås mot land.

Selvsagt må vi også plukke med oss skjell, skjell i ulike størrelser, farger og sjatteringer.

Vi nærmer oss enden av denne flotte stranda. I horisonten kan vi se bebyggelsen helt nede i strandkanten, en bebyggelse som snart vil være historie.

Havet gir og havet tar, hadde jeg nær sagt. Vannet trenger seg lenger og lenger inn, med uante krefter. I den forrige bloggposten skrev jeg om beplantningen for å binde sanda. I starten var det sanddynene som ble beplantet, men etter hvert begynte de å også beplante skråningene ned mot sjøen.
Vi kommer bort til husene som ligger langs strandkanten. Opprinnelig var det rikfolk fra blant annet Madrid som kjøpte ferieboliger her. Etterpå har de gått i arv, det var sjelden noen av dem var til salgs. Du kan jo tenke deg for en flott ferieidyll dette var! Tenk å sitte her på denne terrassen og se rett ut på havet.
Men nå er idyllen borte….

Havet spiser seg innover, stranden forsvinner, og det samme gjør grunnen husene står på. Dette blir verre fra år til år.

Noen forsøker å legge stein foran husene sine, for på denne måten å berge huset, men det hjelper lite…

Husene skal nå rives. Dette er bestemt av staten, eierne protesterer,  men det hjelper ikke. Rivingen har begynt, og flere hus står for tur. Slik jeg forstår det, skal hele rekke med ferieboliger rives.

Husene fremstår ikke som velstelte i dag, og det er mange av den som ikke er vedlikeholdt. Det er ikke så merkelig siden fremtiden for disse husene er så usikker.

Her er det et hus midt inni rekken som er bedre vedlikeholdt enn de andre.

Her ser vi hvordan grunnen gradvis forsvinner.

Illustrasjonen ovenfor viser hvor mye av stranda som har forsvunnet på noen år, fra 2000 til 2017.

Jeg med et siste bilde fra husrekken, en svunnen idyll.

Blir spennende å se om husene er her neste gang jeg kommer….

Avslutter med et bilde av disse to glade damene som er klar for nye eventyr- Sofiaparken og påfugler venter!