Pasta og kjøttsaus er alltid godt, men jeg lager min egen variant. Jeg blander grønnsaker inn i kjøttsausen, det smaker godt, og det blir jo også sunnere, da!
Jeg lager alltid store porsjoner, og fryser ned det jeg ikke bruker til middagen. Det et alltid kjekt å kunne ta ferdig mat opp fra fryseren, ikke minst når vi skal til hytta.
Jeg bruker karbonadedeig av elg, 800 gram. Denne krydres med salt og pepper, og stekes i panne før den helles over i en gryte.
Løk og paprika skjærer jeg i små biter før jeg bruner det i stekepannen. Jeg river gulrøtter, persillerøtter og sellerirot på råkostjern, krydrer med basilikum, salt og pepper, surrer det litt stekepannen og legger det i gryten sammen med alt det andre.
Jeg skjærer tomatene i biter og hakker et par fedd hvitløk som også tilsettes gryten.
Jeg tilsetter så:
4 dl vann 1 buljongterning (kjøtt) 4 ss pizzasaus
Pizzasaus egner seg godt som tilsetning både i supper og i gryteretter.
Jeg tar av gjerne litt sopp opp i gryten, og i dag tar jeg tørket traktkantarell. Jeg tar en neve med sopp, knuser den i hånden og tar den opp i gryten.
Jeg lar dette koke opp, lar det koke videre i 15 minutter, og smaker det til med tørket basilikum, salt og pepper.
Retten er nå klar til å serves sammen med pasta. Hvis du vil, kan du tilsette litt fløte også, Har jeg parmesan, strør jeg det over pastaen. Annen ost kan også brukes.
Jeg tilsetter så 1 liter vann, og rører alt sammen.
Jeg fordeler et par never med deig utover en stekeplate, denne er dekket av bakepapir som er smurt med matolje. Dette for at knekkebrødet ikke skal sette seg fast.
Jeg bruker hendene til klappe deigen utover, i et tynt lag. Jeg dypper hendene i vann av og til slik at det ikke skal bli så klissete.
Deigen er nok til fem plater med knekkebrød, og jeg steker tre omgangen. Jeg setter ovnen på varmluft, 150 grader.
Etter 5 minutter tar jeg platene ut og deler deigen opp upassende biter. Dette gjør jeg med en pizzakniv. Jeg setter platene inn i ovnen igjen og lar dem steke i totalt 1 time.
Er de ikke helt sprø, setter jeg dem inn igjen og steker dem litt til ved 100 grader. Under etterstekningen har jeg ovnsdøren på gløtt.
Etter 3-3 ½ timer er jeg ferdig. Stekingen tar gjerne litt mer tid enn det man tror – de må jo bli helt sprø. Parallelt med knekkebrødbakingen lager jeg middagsmat, og det kommer i neste bloggpost.
Planen var en hyttetur med Mari, men så kom det nye koronatiltak. Ikke noe unødvendig sosialt samvær. Det resulterte i at Mari ble hjemme og at jeg dro opp hit først dagen etter.
Jeg kommer opp klokka tolv, og det er bare helt nydelig vær her. November og 12 grader i skyggen på hytta!
Men inne er det kaldt, og jeg tenner opp i ovnene. Jeg pakker ut, bærer inn ved, legger mer ved i ovnene, og så er jeg er klar for dagens tur.
Først går jeg ned til demningen, og ser at damhytta er på plass. Den ble jo ganske så fin!
Jeg går videre mot hyttefeltet, jeg må bare ta noen bilder ved Lille Stølevannn og ved myra før det første hyttefeltet. Er helt betatt av myrene om høsten, synes de er så vakre! De er nesten gylne, og jeg drømmer om å sette meg ned ved en myr i de tidlige morgentimer og se en elg komme gående over myra. Den stopper opp, ser på meg, og går videre så snart jeg har går tatt noen gode bilder.
Jeg tar veien ned mot Stulstjern, og veikantene er dekortert med den grønneste mose! Jeg er ikke noen ekspert på mose, men jeg tror det er furumose og bjørnemose.
Jeg kommer ned til Stulstjern, og går langs vannet til Omholtsetra. Langs vannet er det mange fine fotomotiv, og jeg må selvsagt ta frem telefonen. Bruker alltid telefonen til å ta bilder, det er så enkelt! Vet bildene blir bedre ned et ordentlig kamera, men det har jeg ikke..,,
Snart er jeg kommet til Omholtsetra, jeg hører stemmer, og tror det er noen jegere som er ferdige med dagens dyst- eller de har møttes nå for å være klare til i morgen. Det er godt mulig at det er deler av jaktlaget til broren min. Jeg kan gå bort å hilse på dem, men bestemmer meg for å gå videre.
Synes det er koselig med setre. Her kan folk fra nabogårder møtes i en ny setting. De kan samles rundt en bålpanne eller ta en prat på en setertrapp. Det gamle seterlivet er historie, men det er fint at bygningene tas vare på og at de i dag kan brukes som hytter.
Jeg går ned til Svarttjernsbekken, og det er sjelden jeg et her på denne tiden av året. Vanligvis kommer jeg susende på ski ned fra Grønnlibakkene og krysser bekken her før jeg går videre opp langs bekken. Det skal jeg gjøre nå også.
Der er tydelig at dette ikke er noen sommerløype, det er en sti her, men den er stedvis svært våt! Men det er fint å gå her nå, en helt annen opplevelse enn å gå her om vinteren. Det beste av alt, er at jeg slipper å gå oppoverbakkene med ski på bena!
Sisselrot er det mye av her, og som den soppsanker jeg er, ser jeg meg alltid rundt. Dessverre ser jeg ikke noe annet enn en gammel røyksopp og en dekorativ sopp som jeg ikke kjenner.
Mens jeg går her, lar jeg tankene vandre. Koronaen setter så absolutt begrensninger for oss, Mari måtte bli hjemme, kunne ikke være med på hyttetur. Kjipt det, men jeg tenker vi må sette fokus på alt vi kan gjøre! Vi kan gå på tur sammen eller alene, og vi kan glede over oss det naturen kan gi oss. Tenker jeg er heldig som kan glede meg over å kunne gå tur i skogen, glede meg over det jeg ser, hører og sanser på andre måter. Det gir meg lykke, og jeg håper jeg kan dele denne lykken med deg. Denne lykken koster ikke noe, ingen kan ta den fra meg. Den er alltid der, den må bare oppdages. Koronalykke – lykke tross korona.
Jeg krysser veien til Fjellseterlia, går under den. Broa som går over skiløypa her minner meg om pappa. En måned før han døde tok vi ham med opp en siste tur i skogen. Han var veldig svak fysisk, og vi dro først opp til hvilekoia. I denne hadde han selv tatt velfortjente pauser i løpet av tunge dager i skogen. Nå måtte han støttes for å komne inn og ut igjen. Vi kokte kaffe der inne og spiste smultringer som vi varmet på ovnen. Dette er et kjært minne for meg, og jeg vet det var fint for pappa, Før vi dro hjem igjen, dro vi også opp til Fjellseterlia. Pappa ville så gjerne se den nye veien, og han ville se broa som krysset skiløypa. Han hadde gått mye på ski her, helt til kreften satte en stopper for hva han orket rent fysisk.
Jeg tar med meg alle de gode minnene om pappa og går videre opp mot Dulpeknatten. Jeg har gått i mye vått terreng i dag, spesielt i Svarttjernsdalen, og endelig er det fjellpartier, tørre stier og steinrøyser som ønsker meg velkommen.
På Dulpeknatten har jeg fin utsikt mot Svarttjern- med Styggemann i bakgrunnen. Vakkert!
Jeg går videre mot Stølevann, og jeg møter min hyttenabo, Ellen. Vi slår av en hyggelig prat før jeg skynder meg ned til Store Stølevann. Jeg vil så gjerne få med meg solnedgangen!
Det får jeg, og jeg blir ikke skuffet. Vannet er gullfarget, det er bare ganske enkelt helt vakkert! Det holder ikke med ett bilde for å vise hvor fantastisk denne ettermiddagen er her nede ved Stølevann, jeg må ta med flere.
Jeg går langs vannet, og tar noen bilder for å vise at det fortsatt er noen vakre høstfarger her. Du kan se dem, du også, bare du ser etter dem! Det er fort gjort bare å gå forbi.
Jeg tar et siste bilde før jeg forlater vannet.
Snart er jeg tilbake på hytta igjen, og jeg kan nyte solnedgangen mens jeg forbereder middagen. Jeg tenner opp i ovnene igjen, og jeg gjør klar bålpanna til Trond kommer. Livet er vakkert, selv med korona. Koronalykke. Livsnytelse.
Jeg våkner til sol, og det passer bra da jeg skal gå tur sammen med Mari og Nina. I dag skal vi gå Svenskeveien. Svenskeveien er en hestevei som ble bygget av svensker i 1934. Den ble bygget for transport av tømmer. Det må ha vært litt av et slit å bygge denne veien, det er deler som er flott opparbeidet med steinfyllinger, og noen steder er veien sprengt inn inn i fjellet.
Jeg går hjemmefra klokka halv elleve, og møter Mari og Nina på Stenseth. Der møter vi også, Bente og Tor Inge, og vi slår av en hyggelig prat. Det er alltid fint å treffe tidligere naboer!
Vi går først til Lampetjern via Bjørkedokk. Det går jevnt oppover, og det er godt å komme opp til Lampetjern. Der skriver vi oss inn i boka, og vi ser at temperaturen er 10 grader. Kjøligere enn i går da det var 15, men allikevel godt til å være i november.
Ved Lampetjern finner vi en fin rasteplass, og det smaker godt med mat og varmt drikke. Vi sitter omtrent rett overfor den røde hytta på den andre siden av vannet. Det er litt trist at det er så mye gress som vokser opp fra bunnen, ser nesten ut som om deler av vannet kan bli en myr etter hvert.
Etter en deilig rast og god prat, går vi videre. Vi går rundt vannet, og nedover mot Krokstadelva igjen. I den første krappe svingen tar vi av til høyre og går inn på Svenskeveien.
Det er skikkelig idyllisk langs denne veien, og vi ser tydelig hvordan dens er bygget opp av steinfyllinger.
Ett sted ligger det to svære steiner i veien, og jeg må selvsagt ta et bilde. Mari og Nina må være modeller, de stiller villig opp, og bildet blir fint!
Snart kommer vi til et parti der det er mye fin kvitkrull, og jeg må jo bare ta et bilde av denne. Jeg har plukket slik tidligere, og har lagt det rundt bedet ved graven på kirkegården. Sammen med lyng blir det veldig fint.
Vi går Svenskeveien helt til der den slutter ved Spærmyr. Der kommer vi til en bilvei som etter hvert kommer inn på bilveien til Horgenseter. Det er en del gamle rør der, og jeg fleiper med at Mari skal gå inn i røret og så skal jeg dytte det nedover bakken! Men hun har nok ikke så veldig lyst på en slik ferd, så det ender med at jeg går inn i røret og er modell denne gangen!
Snart er vi tilbake i Solbergvannveien, og vi må ta en avgjørelse på videre veivalg. Jeg har ikke lyst til å gå sammen vei tilbake, ønsker å gå en lengre tur, men vet ikke helt hva Mari og Nina ønsker. Vi bestemmer oss alle for å gå opp til Solbergvann, og så kan vi ta hver vår vei derfra.
Det er jo litt kjedelig å gå langs en bilvei, men den er ganske myk og god å gå på. Ved parkeringsplassen i enden av Solbergvann ser vi en kar vi må ta bilde av. Han er blid der han står og ser på oss!
Like etter skilles våre veier, Nina og Mari går opp til Smedsetra og går derfra via Aslakkane og ned til Stenseth. Jeg går videre langs Solbergvann og følger bilveien til jeg tar av mot Solbergsetra.
Jeg ser meg rundt, ser om jeg kan se noe traktkantarell, ser mye annet, blant annet fargerike blader, og plutselig står jeg midt i et felt med traktkantarell! Det er som oftest slik, jeg ser et par stykker, og da er det med en gang mange på samme sted. Det gjelder bare å se den første!
Snart er jeg nede ved Mellomdammen og Nerdammen, og Nina bare må bli med oss hit en annen gang. Vi har alle bodd på Stenseth, og er selvsagt godt kjent med turterrenget der, men det er ikke noe som slår terrenget rundt Nerdammen, Gravningen, Mariann, Tverråsen og videre mot Drammen.
Det begynner nå å nærme seg solnedgang, og da er det jo ekstra vakkert!
Jeg går langs Nerdammen, konstaterer at sålen på den nye turisthytta er ferdigstøpt, og er snart ved enden av vannet. Nerdammen er like vakker som alltid.
Nå er jeg klar for den siste etappen, og jeg følger bilveien nedover før jeg tar lysløypa tilbake til Berges terrasse.
Klokken kvart på fem er jeg hjemme igjen, og da har jeg vært ute i litt over seks timer. Jeg har gått rundt 22 km, og er veldig godt fornøyd. Håper NIna synes det var en fin tur og at hun blir med oss også flere ganger.
Det er meldt dårlig vær i dag, men Mari og jeg har allerede avtalt at vi skal gå tur uansett vær. Men dagen gir langt bedre vær enn det som var varslet, og det er også varmt. Det er varmerekord i Drammen i dag på 17 grader! Akkurat det vet ikke jeg når vi går ut, og jeg er godt kledd for å si det sånn! Ullundertøy og Norrønabukse og -jakke.
Jeg skal møte Mari på Stenseth, og på veien opp dit tar jeg noen bilder for å vise at det fortsatt er litt fargerikt, det er ikke vinter ennå! Husker sangen jeg lærte da jeg gikk på barneskolen, den omhandlet alle månedene, og jeg husker godt «November er så trist og grå….». Det blir da opp til meg å gjøre også november til en fin og fargerik måned!
i tillegg til fargerike blader ser jeg også et par blomster i dag. Nydelig!
Å gjøre november fin og fargerik kan gjøres på mange måter. De vakre fargene ute vil forsvinne etter hvert, men jeg kan gjøre det fargerikt og stemningsfullt inne. Blomster, stearinlys og tekstiler. Jeg kan også glede dem jeg har rundt meg – og andre. Akkurat det kan gjøre november kjempefin!
Det er fint på Batteriet også i dag, og jeg tar et bilde før jeg går videre.
Snart møter jeg Mari, og vi går opp i skogen. Det blir ikke noen lang tur i dag, vi skal bare til Årbogen. Det er i alle fall planen. Vi tar en liten fotopause ved Inntaksdammen.
Etter Inntaksdammen tar vi av mot Langløkka, og går forbi der jeg bodde før. Jeg savner ikke huset, men jeg var veldig glad i hagen min. Der brukte jeg veldig mye tid, og jeg passet også på at det var fint utenfor selve tomta. Jeg tenker det er fint om alle kunne tenke på det som er utenfor tomta også, for eksempel det som er utenfor gjerdet som grenser til en gate eller en gangvei. Jeg synes det er mange som er gode på dette, og det bidrar til å skape et hyggelig nærmiljø.
På Langløkka møter vi et tidligere nabopar av meg, og vi slår av en hyggelig prat.
Utenfor Langeløkka barnehage møter vi Kristin, en av mine tidligere kollegaer. Kjempekoselig å treffe henne igjen!
Men vi kan jo ikke stå og snakke hele dagen, og vi går opp til Årbogen. Her finner vi mye sopp i veikanten, den er ikke spiselig, men ganske så dekorativ!
Nå kan vi ta raskeste veien hjem igjen, men så var det det, da…. Vi ender opp med å forlenge turen litt og går opp til Svarttjern. Her er det alltid vakkert. Jeg har tatt mange bad i dette vannet, men nå er det for kaldt.
Fra Svartjern går vi enda lenger opp i høyden slik at vi kommer igjen øverst på Stenseth.
Jeg går derfor hjem via Batteriet, og tar et siste bilde i retning Drammen.
Dagens «korte» tur ble 13,5 km. I morgen skal vi gå en lengre tur, og da skal vi ha med ose mat og drikke. I dag hadde vi ikke med oss drikke en gang, vi skulle jo bare gå en liten tur…
