25.11.20
Mari og jeg er selvsagt ute på tur- igjen!
Det går mot slutten av november, det er sol og bare helt nydelig vær. Ikke kaldt, heller!
Vi går først til Lampetjern. Det er mye oppoverbakker, og vi går lenge i skyggefulle områder. Men så kommer vi ut av skogen, og det er som om et Soria MorIa venter der fremme. Vakkert!
Vi går inn i solens land, men fortsatt er det noen oppoverbakker igjen. De siste gangene vi har gått her, har det ligget et tre over stien. Nå har det vært noen her som har flyttet treet og lagt ved siden av stien. Flott at noen tar ansvar!
Snart er vi oppe ved Lampetjern. Herlig! Da vet vi at det ikke er mye stigning på veien videre. Det ligger is i enden av Lampetjern, og jeg tenker så fint det vil bli her dersom vannet blir islagt uten at det kommer snø. Det ville bli fin skøyteis, det!
Vi går langs vannet, og det er mye fint å se på derom man bare ser! Det er mose, og det er stein, eller bare en vakker sti.
Vi tenker å gå Svenskestien i dag også. Litt før den røde hytta som ligger ved bilveien, ser vi en sti som tar av mot høyre. Jeg tar frem kartet, og ser at vi fint kan ta en liten snarvei her. Mari stoler som alltid på meg, og vi velger stien. Det er jo mye bedte å gå på en sti enn en bilvei!
Det er bare det at stien forsvinner! Jeg ser ikke det som et problem, jeg vet jo hvilken retning vi skal gå. Mari har fortsatt tillit til meg, og følger meg bortover i lyngen. Jeg vet hun ikke liker å gå utenom stier, men det er jo ikke lange strekningen.
Men det var akkurat det, da! Vi følger noen traktorspor, og det er ikke noe enkelt å gå her. Det blir våtere og våtere, mer og mer ufremkommelig. Nå synes jeg synd på Mari, jeg vurderer å snu, men tror ikke det hadde vært så smart heller.
Endelig er vi ferdig med den våte og ufremkommelige strekningen, og vi kommer til et område med deilig mosebunn. Her kommer vi også inn på en sti, men dessverre kan vi ikke følge den da den vil ta oss i en gal retning.
Vi går litt til, og så blir Mari stående på stedet hvil mens jeg leter etter et sted der vi kan komme ned på Svenskeveien. Nå blir jeg litt bekymret, hva er det jeg har dratt henne med på? Heldigvis finner et sted der vi kan gå ned, og så er vi på Svenskeveien, tror jeg…
Men det er ikke Svenskeveien, det er en blåmerket sti som går parallelt med Svenskeveien, og stien vi går på, vil møte Svenskeveien lenger fremme. Det er bare det at det går oppover her, og enda mer oppover. Mari er nok kanskje litt irritert nå, og sier at jeg er en kløpper til å finne stier som har mange oppoverbakker!
Vi passerer en brukket trestamme jeg må ta et bilde av, og etter en stund kommer vi inn på Svenskestien. Endelig!
Vi kommer til Spærmyr, og her er det flere bikuber. Vi funderer litt rundt biers liv i november. Ligger de i dvale inne i kubene? En rask sjekk på nettet viser at de sammen med dronningen oppholder seg i kubene gjennom vinteren. Det står mye mer der også, om bier som lever i svære klaser, om hvordan de holder det varmt inne i disse klasene, men for meg holder det å vite at de er inni der et sted.
Vi går inn på bilveien her, og følger den et stykke før i bestemmer oss for å ta en rast og spise litt. På stedet vi har valgt er det masser av kvitkrull, og vi plukker med oss litt hjem. Kvitkrull er kjempefint til juledekorasjoner.
Må ta et bilde av Mari. Hun er alltid stilig! Det er ikke noen tilfeldigheter der, nei! Når jeg ser på henne i dag, tenker jeg på Ibsen og den grønnkledde. Grønt pannebånd, grønn anorakk, grønn drikkeflaske og grønn sekk.
Vi forlater kvitkrullen, og snart er vi nede på Solbergveien. Her har vi to valg; vi kan gå en lengre tur, til Solbergvann og så til Nerdammen, eller vi kan gå ned igjen til Stenseth via Lampetjern. Vi må dessverre velge den korte varianten i dag da jeg har en avtale senere i ettermiddag. Men neste uke har vi tenkt å ta den lange varianten!
Vi kommer ned igjen til Lampetjern.
Jeg må også med et bilde av hytta og gresset på andre siden av vannet. Gresset lyser opp, ser ut som gull. Er klar over at det er dårlig kvalitet på bildet, men tar det med allikevel.
Det er lettere å gå ned fra Lampetjern enn opp, men jeg presterer å snuble i en kvist og faller så lang jeg er. Slår kneet, men ser ikke før jeg kommer hjem at jeg har fått et skikkelig sår der. Men jeg er raskt på bena igjen, og tenker det er greit at det bare er Mari og jeg som er der. Det er aldri morsomt å falle med tilskuere, men for tilskuerne er det jo ganske festlig, da!
Jeg tar farvel med Mari på Stenseth, og går via Batteriet tilbake til Solbergelva.
16 kilometer – en fin tur, og Mari har fortsatt tillit til meg. Men neste uke tar vi ikke den snarveien!