Klokka er halv syv, og jeg våkner av at Sigurd Ole åpner døra til rommet mitt og sier med lav stemme: «Nå begynner jeg å brygge kaffen din.»
Jeg står opp, denne kaffekoppen vil jeg ikke gå glipp av. En deilig cafe latte. Helt nydelig!
Hanne er også oppe, og ute er det helt mørkt. Litt fristende å bli sittende inne, i varmen, men jeg bestemmer meg for å ta min morgentur før frokost. Jeg får låne en lykt av Hanne, og går ut i mørket. Synd det er overskyet i dag, hvis ikke, hadde jeg kunnet gå inn i soloppgangen.
Hjemme er det aldri så mørkt som det det er her. Der er det gatelys, her det det bare lys fra vinduene. Akkurat det skaper en helt spesiell stemning, så koselig og lun.
Jeg går ned gårdsveien og fortsetter på hovedveien. Jeg ser at jeg ikke er den eneste som er oppe. Naboens hester er allerede i gang med frokosten.
Tankene går tilbake til min barndom. Vi hadde hest, vi også, da jeg var liten, men den ble ikke brukt til ridning. Den ble brukt til gårds- og skogsarbeid, og det før vi fikk traktor. Da ble hesten solgt. Borte var vennen min, husker ennå jeg stelte den om morgenen.
Jeg går videre, går midt i veien, for her er det svært lite trafikk. Det er også helt stille, hører bare Boserudbekken. Klukkende og brusende.
Mens jeg går her, kjenner jeg at jeg blir mer og mer glad i hjembygda mi jo eldre jeg blir. Jeg opplever en sterk følelse av trygghet, tilhørighet og samhold. Et samhold vi ikke finner i mer urbane strøk. Jeg kan ta et eksempel fra gårsdagen. Før vi begynte å skjære elgkjøtt, var vi i en begravelse. En nabogutt fra barndommen døde av kreft, 71 år gammel. Det var en trist, men fin begravelse, og kirken var fullsatt. Familie, tidligere kollegaer, venner og sambygdinger. Alle kom de for å ta avskjed med ham. I urbane strøk kommer nok venner og familie, men ikke sambygdinger i en mils omkrets. Der kjenner man knapt nok den nærmeste naboen!
Det blir gradvis lysere, og jeg trenger ikke lykta lenger. Jeg snur og går hjemover igjen, og bestemmer meg for å gå ned til Lågen. Jeg passerer et busstopp som forteller meg at dagens buss til Kongsberg går klokka 06.45. En buss, ikke flere. Det viser at det her ikke er mulig å basere seg på kollektivtrafikk.
Det er vakkert her nede ved Lågen. Fortsatt er det høstfarger her. Dette stedet vekker også minner, minner om bading og moro nede ved berget. Her møttes vi, i alle aldre, og stupte fra berget eller gikk utover på sandgrunnen.
Jeg snur her og går tilbake. Kaster et blikk mot hytta, ser den selvsagt ikke, men vet at den ligger der oppe, i horisonten.
Like før jeg er tilbake på gården, passerer jeg kastanjetreet til naboen. Alltid spennende her, på jakt etter kastanjene på bakken. Spennende å åpne de grønne piggete små ballene, spennende å finne de brune nøttene liggende i løvet.
Jeg har vært utvei en snau time nå, ser opp mot gården og vet at frokosten venter. Det samme gjør et elgelår.
Det er fredag, og vi er klare for årets store dugnad. Vi, det er min svigerinne Hanne og min søster Solveig. Sist torsdag var det en elg som endte sine lykkelige dager, og nå skal halvparten av denne elgen videreforedles. Sigurd Ole, broren min, har slipt alle knivene, mange av dem brukt år etter år, så nå er det bare å skride til verket.
Kjøttet henter vi på kjølelageret, det har hengt her i litt over en uke. Dette fordi det skal mørnes.
Vi rigger vi oss til på kjøkkenet til Hanne. Solveig tar grovskjæringen, Hanne og jeg finskjæringen. Vi tar det verste først, leggmusklene på forparten. Her er det mye slintrer, og det betyr ekstra mye jobb uten at det blir så mye kjøtt.
Vi er sikkert mer nøye enn det vi trenger å være, men da blir det lettere å male kjøttet etterpå. Vi lager kun karbonadedeig, bruker den både til karbonader, kjøttboller og kjøttdeig.
Etter hvert er det større stykker som skal renskjæres. Det er en mer givende jobb, og jeg synes det er spennende å følge senene og se hvordan kjøttstykkene blir.
Vi holder på i to timer før Hanne tar frem akevittflaska. Det er fast tradisjon, et lite glass eller to i løpet av ettermiddagen. Vi må jo kose oss litt også, kan jo ikke bare jobbe. Men det er klart- vi kan ikke overdrive akevittinntaket, vi ønsker jo ikke fingertupper i karbonadedeigen!
Etter hvert er det tid for middag, og Sigurd Ole lager denne. Godt med en liten pause!
Men vi har mye igjen, så det er bare å stå på. Det er store stykker, og det er små stykker, og snart er det ytrefileten. Det er min favoritt! Den er kjempestor, og jeg merker stor forskjell på før og etter renskjæring.
Sigurd Ole hjelper oss på ettermiddagen, og han maler karbonadedeigen. Deilig for oss å slippe det!
Etter seks timer er vi ferdig med renskjæring og maling, nå gjenstår kun vask av fjøler og kniver, samt pakking av karbonadedeig.
Kjøttstykkene skal ligge kjølig til søndag.
Kvelden avsluttes med et glass rødvin og koselig samvær. Hyggelig!
Og i morgen er det bare å fortsette. Da er det låret som skal renskjæres.
Det er tid for tannlegebesøk. Jeg var hos tannpleier på tirsdag, grudde meg til det også, jeg, selv om jeg visste at akkurat det ikke ville gjøre vondt. Grudde meg for hva røntgenbildene og undersøkelsen ville avsløre. Tror jeg lider av posttraumatisk stress når det gjelder tannlegebesøk. Husker fortsatt hvordan skoletannlegen plystret mens han tørket hendene sine før han skred til verket. Jeg hadde mange hull før jeg var tolv år, ingen hull i tenårene, og etter at jeg ble voksen, har jeg nesten ikke hatt hull i det hele tatt.
Lurer fortsatt på om jeg virkelig hadde alle de hullene før jeg var tolv…. Men uansett, minnene om boring sitter der, og bare jeg hører lyden av et bor, reagerer kroppen min med gysninger og vondt i magen.
På tirsdag var jeg altså hos tannpleieren. Jeg hadde ikke hull nå, heller, men hun fant en fylling som var i ferd med å løsne…..
Ja, det betyr boring, det! Det holder jo ikke å bare ta ut den gamle fyllingen og sette inn en ny. Det betyr at jeg må tilbake i dag. Jeg har time klokken ni, og tar bussen til sentrum. Går av tre busstopp før slik at jeg får litt ekstra morgentrim. Det er ganske friskt ute, rundt null grader.
Med røde kinn ankommer jeg venterommet. Kjekt med rødfarge i kinnene, ville vel ha vært aldri så blek ellers, kan jeg tenke meg.
Jeg setter meg ned, og ser at det ennå er ti minutter til jeg skal inn. Ser at ukebladene er kommet på plass igjen, de har vært borte fra både frisørsalonger, legekontorer og tannleger siden koronaen. Jeg finner et Se og hør, og lar meg oppdatere på kongelige og andre kjendiser i Norge og i utlandet. Lenge siden sist!
Ti minutter går, Reidun er litt forsinket. Jeg skriver Reidun, ikke tannlegen. Jeg er nemlig så heldig å ha en god venninne som tannlege. Vi har kjent hverandre siden videregående, og hun har vært tannlegen min siden slutten av åttitallet. Jeg vet at hun er veldig forsiktig, og jeg vet at jeg bare kan sparke henne hvis set gjør vondt. Allikevel gruer jeg meg.
Der kommer hun. Smilende, og gir meg en god klem. Vi tar først en prat og oppdaterer hverandre på barnebarn og andre ting. Og så kommer det uunngåelige. Jeg setter meg stolen, stolen settes i nesten vannrett stilling, og jeg ber Reidun dope meg noe skikkelig. Dobbel dose, sier jeg. Vet ikke hva jeg får, men det settes tre stikk fra ulike vinkler,
Reidun er overrasket over at jeg ikke reagerer negativt på sprøytene, at jeg ligger der helt avslappet. Det gjør rett nok litt vondt, men dette er bare bagatellmessig for meg. Det er nemlig borene jeg er redd, ikke selve boret, kanskje, men for lyden!
Reidun setter gang, først ett bor, så et annet og så et tredje. For hvert nye bor tenker jeg at jeg er nærmere slutten, at jeg snart er ferdig. Det tar ikke lange tiden, jeg kjenner ikke noen smerte, så Reidun unngår spark fra meg også denne gangen. Litt pirking, den gamle fyllingen er fjernet, og ny kan legges. Litt pussing til slutt, det betyr en ny runde med ekkel lyd, men bare litt denne gangen. Å vips, så er jeg ferdig!
Det er bare så deilig å ha det overstått, å vite at det er nesten ett år til neste besøk hos tannpleier. Herlig!
En ny god klem til Reidun, og etter å ha betalt, tripper jeg ned trappene, så lett som bare det!
Klokka er ikke mer enn kvart på ti, og jeg bestemmer meg for å gå hjem. Dagens trim på formiddagen, kos resten av dagen. Jeg legger deler av turen langs elva og kan nyte det som er igjen av høstfarger.
To timer og 16 000 skritt senere sitter jeg hjemme og nyter en kopp kaffe. Tenker det er godt at det ble oppdaget, det at fyllingen måtte skiftes. Det hadde vært veldig kjipt om det hele utviklet seg til et kjempestort hull. Egentlig godt at det finnes tannpleiere og tannleger – det skal vi være glad for! Jeg er ekstra heldig som har Reidun som tannlege – hun er så rolig, forteller hva hun gjør og virker veldig beroligende på meg – med sin behagelige væremåte.
Jeg liker å sette meg mål. Mål skal være ambisiøse, samtidig som de skal være realistiske. De skal altså gi meg noe jeg kan strekke meg etter, samtidig som det skal være mulig for meg å nå dem.
Jeg går mye tur, og trener styrke på treningssenter.
Jeg setter derfor følgende mål:
Jeg skal gå en tur før frokost hver dag.
Jeg skal gå minst 15 000 skritt hver dag- minst fem dager i uka.
Jeg skal trene styrke to ganger i uka.
På mandager skal jeg ta en oppsummering av uka før.
«Dette er ikke noe for meg,» tenker du kanskje. Nei, det er mulig, det, men jeg tenker at målsetting kan være motiverende for alle. Men det som er helt essensielt, er at den enkelte setter seg individuelle mål. Det kan for eksempel dreie seg om å sette seg som mål å gå minst 8 000 skritt hver dag, fem dager i uka. Når man har oppnådd målet flere uker etter hverandre, kan man gi seg selv større utfordringer dersom man ønsker det.
Det kan også være smart å gi seg selv en belønning etter hver som mål nås. For meg, er det belønning nok å oppnå målene.
Hvis flere vil være med på dette, kan vi heie på hverandre, hacke hverandre opp. Det hadde vært fint, det! 🤗🤗🤗
God morgen! Det er mandag, jeg våkner tidlig, tar på meg turtøy, og går ut i mørket.
Klokka er bare syv, skogen foran meg er nesten helt svart, men vender jeg blikket den andre veien, ser jeg at sola har startet sine forberedelser. Det er ennå nesten en time til soloppgang, men himmelen har allerede fått sine vakre farger.
Det er bare to grader, men ikke tegn til frost. Tåka ligger som et vakkert grått belte i dalen, og skaper en helt spesiell stemning. Det er glatt på steiner og røtter, men med en lykt som lyser opp stien, kan jeg gå trygt innover i skogen.
Inne i skogen, på stien, ligger det masse løv. De ligger klistret til bakken. Gult, grått og brunt.
Snart er jeg ute av skogen, og følger lysløypa mot Batteriet. Lysene er på om kvelden, til rundt elleve, men om morgenen er det helt mørkt i lysløypa. Kunne gjerne ha hatt litt lys om morgenen, og lys litt kortere tid om kvelden, jeg! Men her nede, får jeg litt lys fra bebyggelsen, og det hjelper jo.
Jeg går videre oppover, møter ei jente som er på vei til jobb. Ellers ser jeg ikke et eneste menneske. Jeg hører fugler kvitre, og jeg hører trafikken som et sus i bakgrunnen. Snart kommer det også et tog, og det høres godt før det gradvis fjerner seg. Himmelen foran meg har et lilla skjær, bak meg danser vakre farger i toner i gult, oransje, rødt, rosa og lilla.
På Batteriet er det fint som alltid. I dag er noe av utsikten skjult bak tåka, men det gjør utsikten enda mer magisk, tenker jeg. Vakkert!
Jeg snur på Batteriet og går hjemover igjen. Nå går jeg inn i soloppgangen, ikke fra den. Bare helt vakkert, spør du meg!
Høstfargene trer frem i mørket. Det blir fort lysere nå, jeg har ikke bruk for lykten lenger.
Tåka er blitt tykkere nå, og jeg er redd for at soloppgangen skal forsvinne i tåkehavet. Jeg merker at folk er i ferd med å stå opp, lys tennes i husene, og røyk fra en pipe gir en sur lukt til omgivelsene. Ikke særlig behagelig.
Nå tar det ikke lang tid før jeg er hjemme igjen. Borte er den vonde, sure lukten, og tåka står ikke lenger i veien for de vakre fargene. Sola er ennå ikke oppe, selve soloppgangen vil jeg ta fra terrassen.
Jeg brygger meg en kopp kaffe og er klar til å nyte soloppgangen i flere akter.
Jeg er heldig som kan nyte en slik utsikt! Men hadde jeg sovet til ti, hadde det sett slik ut, og jeg hadde gått glipp av denne vakre morgenstunden.
I dag, lørdag, våkner jeg på hytta til fint turvær og fint jaktvær. Sol og åtte varmegrader. Trond har allerede dratt på jakt, han har tent i ovnen, og jeg kan tre inn i en varm stue. Deilig!
Jeg bestemmer meg for å gå en tur før frokost. Det har regnet i natt, og det er akkurat som om terrenget er fylt med vann. Det renner små bekker der det egentlig ikke er noen bekk, og der det er bekk, er det masser av vann. Godt det, vi trenger vann nå!
Jeg velger å gå på veiene, der er det ganske tørt.Tar en liten runde på et par kilometer, og ser sola gi landskapet et gyllent skjær. Vakkert!
Vel tilbake på hytta spiser jeg frokost før Solveig og jeg skal gå tur.
Vi går først mot Ivarsbu. Alltid fint på stien bortover der. Sola speiles i vannet, nypene lyser rødt mot vannet som bakgrunn, og ett sted er et nytt lite grantre i ferd med å vokse i et gammelt tre som er har vært offer for sterk vind.
Bjørka er i ferd med å miste bladene sine, det er helt tydelig at vi er kommet til midten av oktober.
Ved Ivarsbu se vi at vannstanden fortsatt er lav, men høyere enn sist uke. Nå er områder som tidligere var helt tørre, i ferd med å fylles med vann.
Det skal visst nok være en lekkasje i demningen, dette er grunn til den lave vannstanden dette sommerhalvåret. Neste sommer blir den enda lavere, da må vannet tappes ned fordi ny demning skal på plass.
Vi går opp til Dulpenatten før vi tar en shortcut tilbake til hytta. Vi jager opp tre store skogsfugl, og møter en hund på jakt. Vi hører ikke noen skudd, så fuglene kan nok fortsatt nyte denne fine høstdagen slik vi også gjør.
Vi legger inn en ekstra sløyfe på slutten for å plukke litt sopp. vi finner litt kantarell og mye traktkantarell. Det er masser av traktkantarell nå, jeg kan egentlig plukke så mye jeg bare vil. Den er takknemlig å rense også, det går veldig fort, særlig hvis jeg passer på å skjære av stilken når jeg plukker den.
Vel tilbake på hytta begynner jeg med det arbeidet som jeg ikke liker- jeg begynner å forberede hytta for vinteren. Jeg har tidligere tatt opp alt fra kjøkkenhagen, urner er tømt, og tulipanløker er satt. Jeg tømmer kjelleren for mat, og sjekker hva jeg bør handle før vinteren kommer.
Trond kommer tilbake, ikke noen elg i dag. Vi bestemmer oss for å kjøre noen av hagemøblene til gården. Bålpannestolene våre overvintrer alltid på låven der. Fire stoler legger jeg under sengene våre, mens fire stoler oppbevares under presenning inntil hyggeveggen, De tas frem igjen til påske.
Det er alltid litt vemodig å kjøre bålpannestolene til gården. Det markerer en definitiv slutt på sommerhalvåret, og for meg som ikke er noe vintermenneske, er det litt trist. Men det må gjøres!
På vei tilbake til hytta, må vi bare ta en liten stopp slik at jeg får tatt noen bilder fra Lågen. Det er så vakkert der nede når trærne speiler seg i elva.
Vel tilbake på hytta tenner jeg opp i bålpanna, og vi er klare for det som trolig er vår siste kveld der denne høsten. Regner med at vi pakker den bort neste helg.
Tusen takk, kjære bålpanne, for alle de kveldene du har gitt oss varme, lys, god stemning og glede!
Vi ses igjen til påske!
Heretter vil bålpannekvelder bli erstattet av innekvelder. Fint det også!
Det er torsdag kveld, jeg har ikke nådd mine aktivitetsmål, så da er det bare å gå ut. Gikk min morgentur, men etterpå har det blitt mindre aktivitet. Klokka har også ligget til lading.
Men det gjør ikke noe! En kveldstur er bare forfriskende, det!
Lyskasterne er på ved fotballbanen, og nå tar det ikke lang tid før det er is på banen og bandysesongen starter.
Jeg går rundt i nabolaget og samler skritt og kilometer, og etter 45 minutter er jeg i mål:
15 000 skritt.
God natt! I morgen drar jeg til hytta! Gleder meg!
Klokka er kvart snart syv, og jeg sitter her, alene i tussmørket. Jeg sitter på terrassen, inntullet i et pledd da det bare er elleve grader
Vi har varmelampe, men med dagens strømpriser vil jeg ikke bruke den. Pledd fungerer bra, det også!
Jeg pleier ikke å drikke rødvin midt i uka, men denne kvelden tenker jeg er verdt et glass. Det er vindstille, og det kan være den siste kvelden jeg sitter her denne høsten. Den siste kvelden omgitt av lyslykter som skaper en helt spesiell stemning. Carpe diem!
De ulike lyktene bringer med seg ulike minner og gir ulike assosiasjoner. To av lyktene ovenfor kjøpte jeg før vi flyttet hit. De minner meg om flyttingen for seks år siden, og jeg er så glad for at vi flyttet hit. Vi har en fin leilighet, med en stor, deilig terrasse, vi har en fantastisk god utsikt og veldig hyggelige naboer.
Lyktene nedenfor gir med sine røde lys assosiasjoner til jula. Ikke stort mer enn to måneder igjen nå, og bare noen uker til jeg tenner lyslenkene på terrassen.
Lykten nederst sender tankene til Kreta der jeg kjøpte flere slike keramikklykter. Tankene mine går da videre til andre sydligere strøk, til Tenerife der jeg vil være om et par uker.
På Tenerife, på Hollywood Mirage i Los Cristianos, vil vi hver kveld kunne nyte terrasselivet – uten ullpledd. Vi vil sitte der, spise tapas og drikke rødvin. Mandag, tirsdag, onsdag …. Men da er vi på ferie! Jeg gleder meg!
Jeg liker å ha god tid om morgenen, det meste pakket jeg i går, men de siste forberedelser gjør jeg før hun kommer. Sekken blir ganske tung, jeg har med et ekstra tøyskift (ulltrøye og sokker), to matpakker, sjokolade, lefser, en banan, to vannflasker, en termos med ferdigkokt kaffe, kokeapparat, kaffe, kaffekjele og en batteribank til lading av telefon eller klokke ved behov.
Vi starter, friske og opplagt, litt nærmere klokka halv ni.
Første topp er Knabben. Det er en tøff start, vi velger en rute der vi går litt bortover og svakt oppover før de verste stigningene starter.
Vi forlater veien, og kommer etter hvert inn på stien som går mot Knabben. Nå tar det ikke lang tid pulsen øker og svetten siler. Dette skjer selv om vi prøver å holde et moderat tempo.
Det blir en kort fotostopp ved Ulverud klatrepark. Fjellet her er jo bare helt spesielt! Ser ut som om deg er skåret med kniv i fjellet.
Etter rundt femti minutter er vi oppe, utsikten mot Drammen, Solbergelva og Mjøndalen kan nytes, og bilder tas. Men vi blir ikke lenge her, det er langt igjen, svært langt, så det er bare å gå videre.
Nå går vi litt nedover, deilig det, før vi går litt oppover igjen. Det er allikevel en veldig avslappende etappe mellom Knabben og Aslakkane.
Der starter neste utfordring, stigningen opp til Solbergvarden. Det går oppover og oppover, vi kommer til et skilt der det står at det er 500 meter opp til toppen.
500 meter igjen, ja, svetten siler også nå, og pulsen er høy. De siste 500 meterne går allikevel lekende lett, og plutselig er vi oppe.
Det første vi gjør, er å vrenge av oss det våte tøyet. Rart at vi svetter så mye at vi blir helt våte på overkroppen! Men vi har jo lagt noen hundre høydemeter bak oss siden vi startet, så det er kanskje ikke så rart allikevel.
Det våte tøyet henges opp på et tre i sola. Det er bare helskjønt å ta på seg tørt tøy. Rett og slett nydelig!
Vi tar en lengre pause her og inntar dagens frokost. Kaffe og litt kvikklunsj blir det også. Er glad for at jeg tok med meg en termos med ferdiglaget kaffe – det smaker utrolig godt nå. Utrolig godt også å vite at vi har det verste bak oss!
Men det er klart, vi må videre. Vi pakker sammen, og starter ferden mot neste topp, Lokkeråsen. Dette er ikke noen lang etappe, og det er heller ikke mange høydemeter. Vi passerer et lite tjern og en hytte, og snart er vi på topp tre.
Det blir ikke noen pause her, men vi konstaterer at vi er på turens høyeste punkt.
Vi går nedover mot Smesetra, passerer den, går oppover et stykke, så nedover igjen, før den siste stigningen mot Hoggskollen. Jeg finner en fin piggsopp, men kaster denne etter å ha vist den til Bjørg Laila. Kan jo ikke begynne å plukke sopp nå!
Vi tar et bilde også her og går videre mot Tretjernsåsen.
Ved det største vannet her oppe og det eneste vannet som ligger ved stien, møter vi en felles bekjent, Monica, og slår av en prat med henne. Koselig! Men vi er jo ennå ikke halvveis, så det blir ikke noen lang prat før vi går videre.
Jeg tar et bilde av vannet før vi forlater Tretjernsåsen.
Nå går det ganske kjapt ned til Mellomdammen og Nerdammen, to av perlene i Finnemarka, synes jeg, da. Vi blir enige om at vi skal ta denne turen hvert år fremover og at vi neste år vil gå om sommeren. Da vil vi bade underveis, og det må jo være helt skjønt å stå i denne dusjen! Kan jo til og med ta en sittende dusj!
Selve demningen er litt av et vakkert kunstverk, blir alltid fine bilder herfra!
Sola skinner og speiler seg i vannet, vakkert! Pause her? Nei, det er for tidlig, her er det bare å stå på.
Det er ganske merkelig. Nå har vi gått over en mil, og vi har krevende stigninger bak oss, men slitne er vi ikke. Det går egentlig så lett som bare det! Etter Solbergvarden har det ikke vært krevende i det hele tatt. Optimistisk går vi videre, meter for meter, skritt for skritt.
Vi merker godt at det har regnet i det siste. Det er mange våte partier, og det er vann i bekkene. Bare bra, det da, vi trenger at vannmagasinene fylles opp. Det er glatt på steiner og røtter, og vi må konsentrere oss når vi krysser bekker og våte partier.
Det er flere vakre skogspartier underveis. Jeg er fristet til å se etter sopp, men klarer å la være.
Vi kommer snart til Tverråsvannet, og nå ligger en ny stigning foran oss. Den siste ordentlige stigningen. Vi må nok innrømme at vi merker det litt akkurat her, men stigningen er kort, og plutselig er vi oppe.
Tverråsutsikten er neste toppunkt, og her planlegger vi å koke kaffe. Vi fylte vann i termosen i Nerdammen, og alt skulle ligge til rette for kaffekos. Men slik blir det ikke! Her oppe blåser det noe skikkelig, og vi kan bare glemme å koke kaffe. Men vi er blitt sultne, og føler behov for en litt lengre pause.
Allikevel bestemmer vi oss for å gå til Skimten før vi setter oss ned. Men selvsagt må vi ta et par bilder. Det heter ikke Tverråsutsikten for ingenting!
Det er ikke langt til Skimten herfra, og Skimten er topp nummer seks. Det er lett og fint å gå bortover her, og snart er vi der.
Skimten er stedet med den berømte sitteplaten. På toppen av varden ser vi sikteplaten. Den viser retningen nord sør, og den viser avstander og retning til steder i marka og fjell man kan se litt lenger borte.
Etter å ha tatt bildet av denne, setter vi oss ned. Med en gang vi har satt oss, kjenner vi hvor deilig det er å sitte, deilig, deilig, deilig….Men hvordan skal vi komme oss opp igjen?
Vi spiser lunsjen vår her, men dropper kaffen. Maten smaker godt, sola skinner, og livet er herlig! Vi har nå gått rundt seksten kilometer, og har elleve igjen.
Da er det bare å stå på. Vi kommer oss på bena igjen og går videre, nå mot Tverken. Energien er kommet tilbake, og det er lett terreng nedover. Det er bare ett problem, et problem som skal vise seg å tilta i styrke. Bjørg Laila kjenner at hun har fått gnagsår på lilletåa på begge føttene. Alle som har opplevd å få gnagsår vet hvor vondt det er!
Men den jenta har vært ute for verre ting, hun klager ikke, og fortsetter i samme tempo som tidligere. Vi nærmer oss Tverken, og hører stemmene til glade, unge mennesker. Vi skjønner fort at det er en skoleklasse eller to, og det stemmer. En av klassene på åttende trinn fra Kjøsterud skole er her, på dagstur. De ser ut til å stortrives, og jeg tenker det er så fint at elever får slike opplevelser.
Jeg har jo selv jobbet førti år i skolen, og spør jeg tidligere elever hva de husker av skolegangen sin, tror jeg nok mange av den vil trekke frem turene de hadde i fjellet, ved sjøen eller i marka. Slike opplevelser gir minner for alltid,
Vi slår av en prat med lærerne Lars og Marthe, kollegaer av mannen min som også jobber på Kjøsterud. Benytter anledningen til å hilse til dem.
Hyggelig å møte dere, Lars og Marthe!
Vi tar en pause her på Tverken. Tapre Bjørg Laila har nå gått rundt tre kilometer med gnagsår, og nå blir det skifte av sokker og på med gnagsårplaster. En sjokolade på hver av oss, og så setter vi kursen videre mot den siste toppen, Varden.
Vi går nå på grusvei, og det er kanskje like greit. Vi føler oss ikke slitne, men er nok litt slitne i bena allikevel, og når man blir sliten, er det lettere å snuble i røttter eller steiner som ligger i stien.
Vi kommer snart til Steinkjerringa. Alltid hyggelig å treffe henne!
Det er kjedeligere å gå på grusvei, da. Men snart ser vi skogshyttene dukke opp, har alltid vært fascinert av de små hyttene som ligger her. De fleste av dem er bygget mellom 1920 og 1950. De ble bygd av drammensfolk, og var et ferieparadis for mange familier. Etter hvert var det mange av dem som ikke ble vedlikeholdt, folk skaffet seg større hytter andre steder, og hyttene i marka ble ikke brukt.
Men denne utviklingen er snudd, de fleste hyttene fremstår nå som godt vedlikeholdt, og de er igjen veldig populære. Og dette skjedde før strømprisene steg til himmels- nå er de vel mer populære enn noen gang før, skulle jeg tro!
Vi kommer ned til Landfalltjern, det er naturlig nok ikke noen badegjester her i dag, men vannet omkranses av vakre høstfarger.
Nå er det vel rundt fire kilometer igjen, og det er ingenting for en som ikke har gnagsår. Litt verre er det for Bjørg Laila, plasteret gjør god nytte for den ene tåa, men det hjelper lite for den andre. Men klage gjør hun ikke, bare konstaterer at hun skulle ha valgt et par andre sko og at skoene hun nå har på seg, heretter kun skal brukes til arbeid i hagen.
Når vi nærmer oss den siste toppen, ser vi et skilt som viser at vi skal ta til venstre, vi gjør det, men så deler stien seg flere ganger, og vi vet ikke hvilken vei vi skal gå. Her hadde det vært fint med bedre skilting. Vi går på feelingen, sjekker med GeoViewer-appen min og sørger dor at vi går i riktig retning. En varde skal jo være på en topp, og vi går mot den nærmeste toppen- og der, der er den, topp nummer syv! Gratulerer til to spreke damer!
Etter dette går vi bort til Spiraltoppen, og vi tar noen bilder av den fine utsikten.
Turen ned til sentrum går via ZikkZakken. Vi avslutter med et bilde av en rose langs veien før vi inntar Jonas B ved torget.
Bjørg Laila skal kjøre hjem etterpå, jeg trenger ikke tenke på det. Det blir Pepsimax på Bjørg Laila og øl på meg. Aldri har vel en øl smakt så godt!
Neste gang blir det øl på oss begge!
Vi har gått 28,2 kilometer, 7 timer og 32 minutters effektiv gange, men med våre tre gode pauser brukte vi nærmere ti timer. Hvis noen lurer, ble det 44 641 skritt. Ny rekord for meg!
Turen kan virkelig anbefales. Det er en krevende tur, men det er tungt bare opp til Knabben og litt senere opp til Solbergvarden. Når man er kommet dit, er resten bare gøy. Klart det kreves utholdenhet og vilje, men det er ikke tungt på samme måten som starten av turen. Lyst til å prøve? God tur!
