04.05.20
Det er tidlig mandag morgen, og jeg skal til tannlegen. Vel, tannpleieren får jeg vel si. Håper jo at jeg ikke må besøke tannlegen i etterkant – selv om tannlegen, Reidun, er en god venninne av meg.
Jeg liker ikke slike turer, de vekker til live minner fra barndommen da skoletannlegen ga meg tannlegeskrekk for livet. Ser ham ennå for meg, der han går rundt på gulvet og plystrer mens han tørker hendene sine før han skal angripe meg. Han skulle selvsagt ikke det, han var egentlig en veldig hyggelig mann, men det var slik jeg følte det på den tiden.
Den gangen var det ikke noe som het bedøvelse, og når han skulle bore, bråkte det noe helt forferdelig. I alle fall føltes det slik.
Jeg husker ennå den første gangen jeg var der. Mamma sa etterpå at hun hadde være helt sikker på at jeg ikke skulle ha noen hull, og det var en stolt mamma som var kommet med datteren sin til tannlegen. Hun hadde nemlig hatt meg med til sin egen tannlege et par uker før vi fikk innkalling til skoletannlegen, og jeg hadde da null hull.
Vel, fasiten var en ganske annen – åtte hull som måtte bores! Er det noe rart jeg ble skremt for livet?
Mamma var nok ganske så overrasket og ikke like stolt da hun gikk som da vi kom dit.
Jeg gikk til skoletannlegen til jeg var seksten år eller noe sånt. Jeg hadde flere hull, men aldri så mange som den første gangen. Så slutttet jeg. Den siste gangen jeg var der, sa han at neste gang jeg kom, måtte visdomstennene fjernes. Aldri, tenkte jeg.
Jeg holdt meg borte fra tannleger til jeg var passert tyve, 22 tror jeg at jeg var. Jeg bodde da på et helt annet sted og tenkte at det var best å ta et tur til tannlegen. Hadde ikke noen plager, men allikevel…
Vel, jeg hadde null hull – ikke noe tull! Men han sa jeg måtte ta visdomstennene…. Han ville ta to og to, og ville ta de to første samme dag.
Jeg fikk bedøvelse, for første gang i mitt liv. Selve trekkingen gjorde ikke vondt, det var bare litt ekkelt. Slapp å høre den forferdelige lyden fra tannlegeboret, men hørte en knasende lyd da tennene ble revet fra tannkjøttet.
Jeg fikk med to tabletter som jeg skulle ta da bedøvelsen gikk ut. Jeg hadde hørt av andre at det ville gjøre veldig vondt etter at bedøvelsen var gått ut, og jeg tenkte jeg ville være på den sikre siden. Dro innom apoteket og kjøpte en eske med smertestillende – to tabletter ville ikke være nok, tenkte jeg.
Da jeg kom hjem, tok jeg tre tabletter og la meg til å sove- tenkte jeg da ville sove meg gjennom smertene.
Men jeg var ikke vant til smertestillende tabletter, hadde aldri tatt noen før, og ble skikkelig kvalm. Det ble ikke noen søvn, bare oppkast. Men det gjorte ikke noe vondt i det hele tatt! De to siste tennene trakk jeg uken etter, og jeg tok ikke en eneste tablett.
Årene gikk, og jeg flyttet til Nedre Eiker. Reidun hadde da åpnet praksis på Colosseum i Drammen, og jeg begynte hos henne. Det er nå over tretti år siden, og jeg har vel hatt bare to tre hull i løpet av denne tiden. Jeg har også skiftet ut amalgamfyllinger med plastfyllinger. Reidun er en svært behagelig og beroligende tannlege, og boringen har gått greit. Jeg har valgt bedøvelse selv om hullet har vært svært lite, og jeg har avtale ned Reidun om at jeg kan sparke henne hvis det skulle gjøre vondt! Det er ille alltid like lett å si fra mens man ligger dert med munnen full av ulike duppeditter.
Men selv om jeg omtrent ikke har hull lenger, er jeg alltid like spent når jeg skal til tannpleier. Tenk om jeg har mange hull? Eller om tennene mine begynner å løsne? Akkurat det har jeg drømt om noen ganger….
Jeg tar bilen inn til Drammen, parkerer og begir meg til tannlegesenteret. Jeg går opp til fjerde etasje, ett trinn ad gangen. Det går ikke så fort, jeg har jo ikke akkurat lyst til å gå hit!
Snart er jeg oppe, klokken er åtte, døren er låst, jeg ser ikke noen der inne, og jeg tenker jeg kanskje har fått gal dato. Kanskje de ikke har åpnet igjen etter coronaen? Jeg har som regel time halv åtte, og her et det altså helt tomt.
Jeg går ut igjen, tar meg en tur rundt på torget, og går tilbake når det nærmer seg timen jeg har 08.20. Det viser seg at det nok ikke er gjort noen feil, det er bare de som åpner senere enn vanlig.
Da kan jeg altså ikke gå hjem igjen, det er vare å manne – eller kvinne- seg opp.
May Britt tar meg hyggelig i mot – som alltid. jeg vet de har innført en del coronatiltak, og hun gir meg et glass med en væske som skal grubles ett minutt. Den skal drepe alle bakterier jeg måtte ha i munnen.
Jeg er litt skeptisker det en form for anitobac? Med samme smak og lukt som den man bruker på hendene? Men neida, denne smaker ikke noe som helst.
Etter ett minutt er jeg klar, og det er også May Britt med munnbind og visir. Hun tar to røntgenbilder, og mens vi venter på dem, starter pirkingen. Det går helt greit, ikke noe ubehagelig ved det. Deretter følger fjerning av tannstein. Hun er veldig pedagogisk og forteller meg hva som skal skje. Det var en gang de hadde fått noen nye bor – eller noe annet- som hun fjernet tannstein med. Det var sikkert effektivt, men det var en fryktelig lyd, akkurat som tannlegeborene. Jeg ba henne derfor neste gang gjøre det på gamlemåten, fjerne tannstein med pirkeinstrumenter som jeg kaller dem. Da slippe jeg den grusomme lyden.
Røntegnbildene viser null hull- Hurra! Da gjenstår bare fluorpussing, det betyr spruting, og da er det enda mer verneutstyr som skal på plass. En plastfrakk!
Ikke lett å kjenne igjen den damen!
Jeg er nå ferdig, rene og feilfrie tenner, og jeg omtrent svever ned trappene – atskillig lettere nå enn da jeg gikk oppover!
På vei mot bilen må jeg ta noen bilder fra den vakre parken. Ønsker deg en fin dag! ?
