Det er torsdag morgen, og jeg skal ut på min morgentur før styrketrening og dugnad på fellesområdet. Innimellom tid til frokost og en kopp kaffe. Planene er klare!

Det er lett regn og +2 når jeg starter turen. Oppover og oppover, en og en halv kilometer, og så like langt ned igjen.Tur nummer 133 så langt i 2024.

Når jeg nærmer meg toppen, ser jeg nysnø ligge som et tynt lag av melis.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Noen ganger går jeg sakte, tar flere bilder, andre ganger går jeg i et høyt tempo. Dette er en slik dag, og pulsen er oppe på rødt nivå før jeg når toppen. Det blir ikke noen rekord, men jeg er godt fornøyd allikevel.

Nå skal jeg bare gå ned igjen, i et behagelig tempo. Det er mange røtter i stien, og de er våte og sleipe. Helt øverst er det også ganske så bratt noen steder. Dette er jeg klar over, er forsiktig, men så plutselig glipper fotfestet, og jeg ligger i stien.

Jeg kjenner jeg bar fått en trøkk i baken, på den ene siden, og tenker at jeg nok får et fint blåmerke der etter hvert. Jeg kjenner også en smerte i hånda, beveger armen og skjønner at den er like hel. Ikke noe brudd. Bra!
Men så ser jeg nærmere på hånda. Jeg ser blod renne nedover, ganske mye også.

Førstehjelpsutstyr har jeg alltid i sekken på lengre turer- opp til Knabben har jeg bare litt vann i en rompetaske og ikke så mye som en plasterlapp!

Tenk at slike røtter kan være så farlige!
Jeg er veldig nøye med hvor jeg setter føttene på vei nedover, og jeg kommer meg velberget hjem.

Da er det bare å få av seg turtøy og inn på badet og å rense sår. Jeg gjør så godt jeg kan, lurer på om det bør sys, men bestemmer meg for å nøye meg med en plasterlapp.

Jeg ringer min venninne Mari og melder avbud til styrketrening. Ikke særlig smart å løfte verken stenger eller manualer med venstrehånda må!

I stedet får jeg noen deilige innetimer før jeg skal på dugnad klokka tolv. Det tror jeg jeg kan klare- høyrehånda er jo fullt brukbar!