Skogfruen – Sommerens langtur

19.07.21

Det er lørdag kveld, vi sitter ved bålpanna, og Hanne, min svigerinne, foreslår en tur til Styggemann. Vi synes det er en god ide, og bestemmer oss for å gå dagen etter.

Styggemann er den høyeste toppen på Skrim, Den ligger 872 meter over havet,
Vi ser den fra hytta vår, den ligger der i horisonten og lokker på oss.

Dagen etter er vi klare for tur. Vi møtes halv elleve, og er utstyrt med matpakker, en ekstra vindjakke, drikkeflasker med vann og det vi trenger for å koke kaffe.

Vi følger først den idylliske stien langs vannet og går til Ivarsbu.
Her er det så koselig å gå, grønt og fint.

Men det tar ikke så veldig lang tid før idyllen brytes. Plutselig kommer Hanne med et skrikende utbrudd, etterfulgt av et fra meg. På stien, rett ved føttene våre, ligger en ekkel, svart hoggorm. Kan vel ikke si at den ligger og venter på oss, den ville vel ha stukket av før vi kom, dersom den hadde rukket det.
Jeg tar et bilde av den, ikke noe nærbilde, det tør jeg ikke. Vi lar den ligge, og håper den er blitt så skremt av oss at den finner ut at den skal holde seg borte fra stien heretter.

Ved Ivarsbu, hytta til Larvik og Omegns Turistforening, blåser det friskt i dag. Hytta ligger like ved vannet, en perle av et sted, spør du meg! Pappa fikk tilbud om å kjøpe stedet da det var i privat eie, han takket nei, og angret all sin dag.

Det er tre ulike boenheter her, og alle må forhåndsbookes. Hovedhuset er forbeholdt medlemmer av LOT, mens smia og båthuset har standard DNT-nøkkel.

Fra Ivarsbu går vi over demningen før vi begir oss inn på stien som tar oss i retning Svartjern. Her er det lett å gå, på store deler av strekningen er lyngen fjernet, og vi går direkte på fjellet.

I nærheten av Svarttjern kommer vi til et stikryss det vi tar av i retning Stølesetra. Ikke lenge etter at vi er kommet inn på denne stien, kommer vi til vardene. Vi kaller dem varder, men det er små steinrøyser på begge sider av stien. Spesielt og vakkert! Som så mange andre tar vi steiner som ligger på bakken og legger dem på en av vardene.

Det er mye molter langs stien, men de færreste er modne. Vi finner en og annen som kan spises, og det smaker som alltid veldig godt.

Noen steder er det vått, og her ligger det myrbroer vi kan gå på. Det er ikke alle som er like stødige der de ligger, og går du her for første gang, kan du bli litt overrasket når du tråkker i den ene enden på myrbroa og den andre enden spretter opp. Men uansett, tenker det er kjempefint at Turistforeningen har tatt jobben med å legge myrbroer her på Skrim.

Når vi nærmer oss Stølesetra, går vi ned ei li der det ser ut som om det kan være masser av kantareller. Men det er det ikke. Vi har rett nok ikke saumfart terrenget her, men det er i alle fall ikke noe langs stien her. Men frodig, og grønt er det i alle fall.

Etter omtrent fire kilometers gange kommer vi til Stølesetra. Den ligger vakkert til innerst i Stølekilen, og kan nås også via kano dersom vannstanden er høy. Hytta ligger på en setervoll, omkranset av markblomster som engsoleie, blåklokker og geitrams.

Her tar vi en liten drikkepause før vi krysser kilen, og tar inn på stien som tar oss til Store Kongstjern.

Nå går det oppover, nedover, bortover, nedover og oppover igjen før vi kommer til Store Kongstjern. Tenker dette, sammen med Stølestra, er en av milepælene på denne turen,
Vi har nå gått litt over seks kilometer, og da har vi rundt trekilometer igjen før vi kommer til Styggemann. Men det er litt tøffe kilometer, så det er godt med en liten drikkepause før vi går videre.

Vi går ikke via Sørmyrseter denne gangen, vi tar en shortcut, og tar stien som senere kommer inn på den blåmerkede stien fra Sørmyr til Styggemann. Snart kommer vi til en plass der vi har flott utsikt mot både Skrimtoppen og Styggemann.

Vi kommer inn på den omtalte stien fra Sørmysetra, og nå kommer det mest vanvittige med hele turen. Vi har nå kommet oss opp i høyden, og så skal vi gå nedover igjen! Ikke bare litt nedover, heller! Vi går nedover og nedover, og enda mer nedover, og så vet vi at vi skal gå like mye oppover igjen før vi er like høyt som det vi er nå. Akkurat det føles litt unødvendig! Fint om det hadde vært en zipline her!

Vel det er bare å starte nedstigningen.

Bunnen når vi der bekken går, og det er jo en trøst å vite at nå er det bare oppover hele veien til vi kommer til toppen.

Her nede er det også et skilt som viser at det for lenge siden var en boplass her. Kan tenke meg at dette var en fin og frodig plass der den lå like ved bekken.

Etter en liten drikkepause starter vi på den siste etappen.
Etter å ha gått en stund, snur vi oss og ser tilbake på toppen der vi var før vi startet å gå nedover. Nå er vi i alle fall på omtrent samme høyde igjen!

Her forlater min niese, Ingrid, oss. Hun har vært tålmodig lenge, har gått sammen med oss, men nå ønsker hun å bruke resten av turen som ren trening. Mens hun småløper oppover, danner vi en litt tregere baktropp.

Det er ganske tungt nå, og det tar ikke så veldig lang tid før pulsen min er på høygir.
Vi klatrer oppover, noen steder på alle fire. Telefonen min legges i sekken- her trenger jeg begge armene. Det blir derfor ikke noen bilder fra denne fjellpartiet.

Snart flater det litt ut, og vi kommer til et lite vann. Nesten fristende å ta et bad, men det blåser ganske friskt, så det blir med tanken.

På toppen er det bare helt vakkert, utsikten er fantastisk flott. Vi ser mot Skien, vi ser Gaustatoppen, Knuten, Kongsberg, vi ser Store Stølevann, hytta vår ser vi ikke, men vi ser Oslofjorden og vi har en god utsikt over Skrimområdet.

Store Stølevann og Oslofjorden i bakgrunnen

En selfie må vi også ta!

Det blåser så mye i dag at det ikke er aktuelt med noen lunsj her oppe.
Vi noterer at vi har gått 9,2 kilometer, og vi har brukt tre timer. Det skal dog sies at det gjelder fire av oss, Ingrid brukte ikke så lang tid som oss. Hadde hun ikke gått sammen med oss, kan jeg tenke meg at hun hadde tatt turen på to og en halv time, kanskje enda kortere tid også.

Vi bestemmer oss for å ta skiløypetraseen ned igjen. Sommerløypa som vi gikk opp, er brattere, og vi vil da noen steder måtte ake nedover på rompa. Tenker det derfor er bedre å ta skiløypa, selv om den går i litt våtere terreng.

På vei nedover, ikke langt fra toppen, ser vi rester av flyvraket som har ligget her siden 1962. Et fly kjørte da rett inn i fjellsiden. Piloten var alene i flyet og omkom.

Det er ganske vått i terrenget nedover, men det er frodig og vakkert. Ved siden av stien er det dvergbjørk og sisselrot.

På vei nedover går tankene til vinter og ski. Å gå opp til Styggemann på ski, er en ting, men å kjøre ned igjen..! For meg er det så absolutt bedre å gå på beina. Det er altfor bratt for meg å kjøre på ski nedover her- det er blitt flere turer det jeg har sittet på skiene og akt nedover. Det er også blitt en del knall og fall!

Vi ser etter et fint sted der vi kan spise, men vi skal lage kaffe, og derfor blir det til at vi venter til vi kommer til Store Kongstjern.

Der finner vi et fint sted ved vannet.

Det smaker godt med mat nå – selv om osten er blitt ganske så klissete.

Trond lager kaffe, og den nytes.

Etter en god matpause tar vi fatt på de siste etappene av hjemveien. Vi kommer til Stølesetra igjen, og jeg tar enda et bilde før vi går videre.

På vei mot Svarttjern passerer vi flere små tjern. De ligger der, så idylliske, og det er som om vi bare kan vente på at nøkken bryter vannflaten. Men det nærmeste vi kommer nøkken, er de vakre nøkkerosene.

I stien finner vi denne dagen kantareller på tre steder der vi ikke har sett kantareller før. De er så små at vi ikke plukker dem, og jeg er redd for at de vil tørke helt dersom det ikke kommer regn.