En langhelg går mot slutten, og i dag er det mørke skyer i horisonten når jeg legger ut på dagens tur.

Skyene ser litt truende ut, det er akkurat som om de vil gi meg en advarsel:
Det er best å holde seg innendørs.

Men dette stopper ikke meg. Det er jo antydning til sol også!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Optimistisk legger jeg i vei. Trond blir med ned til av vannet, vi prøver fiskelykken, men det er ikke antydning til napp en gang.

Jeg går videre alene, og vannet ligger der så stille, så stille. En stor kontrast til gårsdagens bølger. Da var det nemlig en sterk vind.
Nå er det bare insekter som lager ringer i vannet.

Jeg tar stien som fører meg innerst i Finnerudbukta, og der stien som går rett opp i høyden overfor vannet. Ikke helt lett å komme opp her, det er veldig bratt, men et godt tak i lyngen hjelper mye.

Jeg når toppen, og går ikke langt før jeg skremmer opp en storfugl. Jeg vet ikke hva det er, tror det er ei røy. Det har skjedd ofte at jeg skremmer opp storfugl her oppe. Eller kanskje jeg skal si det er storfuglene som skremmer meg. Jeg må jo si at jeg skvetter litt når en stor fugl plutselig flyr opp like ved der jeg går.

Den mørke himmelen sprekker litt opp, og legger jeg godviljen til, kan jeg ane sola bak der et sted.

Ikke lenge etter er sola blitt tydeligere, og jeg kjenner solstrålenes varme slå mot meg.
Dersom det hadde vært sol hele tiden er det ikke sikkert at jeg hadde lagt merke til det. Men nå, omgitt av mørke skyer, blir jeg ekstra glad over å kjenne sola varme. Herlig!

Furukvistene blir ekstra grønne i dette været. Vakre er de!

Jeg går bortover i høyden, i retning Svarttjern, og snart kommer jeg til det lille tjernet. Også her ligger vannet helt stille, himmelen og naturen rundt speiles så fint i vannet.

Her er det mye hagl på bakken. Dette må ha vært en lokal haglskur, da det bare er et lite parti der hagl ligger på bakken.

Rundt meg er det fortsatt mørke skyer, men så langt har jeg ikke ikke blitt truffet av en eneste liten regndråpe.

Jeg går videre, i retning Dulpenatten.
Snart har jeg Svarttjern nedenfor meg, og bortenfor Svarttjern, i horisonten, ligger Skrimfjella.

Dulpenatten ligger 667 meter over havet.
Også her er det satt opp nytt skilt, og tankene går til dem som har tatt jobben med å sette opp de nye skiltene. Tusen takk til dem!

Jeg må bare ta et bilde av den store steinen her oppe.

Jeg går videre nedover i retning Digerhaugmyra, og ser at det er hogd mange trær her. Kommer det flere hyttetomter her, tro? Eller er det bare vanlig skogshogst?
Time will show!

Jeg går ned på veien som tar meg tilbake til Vesle-Støle .

Snart kommer jeg til det rustfargede fjellet. Spesielt og vakkert.

Fint med grønn mose sammen med det rustrøde.

Plutselig hører jeg et tordendrønn. Akkurat det liker jeg ikke. Synes det er skummelt å gå ute i tordenvær, jeg, men heldigvis er et bare ett drønn.

Jeg har vært ute i to timer nå, og uværet har holdt seg på avstand.
Men når jeg kommer til denne furua, er ikke lenger flaksen på min side. Regnet tar meg igjen, og plutselig kommer det en skikkelig skur.

Jeg blir våt, men det gjør ikke noe. Jeg kommer etter hvert tilbake til en varm hytte, og klær kan tørkes!

Tilbake på hytta er det fortsatt skiftende vær, sol og mørke skyer om hverandre.
Jeg er glad for at jeg ikke lot meg skremme av de mørke skyene- hadde jeg gjort det, ville jeg ha gått glipp av denne flotte turen!