25.01.20
Det er lørdag, klokka er halv åtte, og jeg har akkurat stått opp. Jeg ser sola komme opp i horisonten, og tenker det blir en fin dag. En fin dag for en tur i Finnemarka.
Litt senere, rundt ett, tar vi bilen opp til Nerdammen. Det er tre kuldegrader, og siden skaren bærer, bestemmer vi oss for å ta en tur til Goliaten. Vi velger å følge stien i starten, men det er er mange islagte partier. Har piggsko, men vi finner det tryggest å gå utenom de verste ispartiene.
Snart er vi ved Gravningen, og her det vakkert som alltid. Rart å komme hit på vinteren, når badevann er erstattet med skøyteis. Vel, er ikke sikker på hvor tykk isen er, da, men den ser trygg ut. Men for all del, vi hadde ikke gått ut på isen uten å være sikker på at den var trygg.
Snart kommer vi til skiløypa, eller det som har vært skiløypa. Traseen er dekket med hardpakket snø, men det er mindre is her enn i stien. Vi forlater derfor stien og tar skiløypa i stedet.
Vi kommer snart til et parti der myra ligger bar, og jeg lar meg friste til å gå på myra. Å gå på frossen mye er jo bedre enn å gå på hardpakket snø, men det er bare det at myra ikke er helt frossen. Jeg plumper rett og slett, og blir våt på den ene foten. Smart!
Ellers er det rart å være her når det er så lite snø. Har tidligere vært her bare med ski på beina, og da har det jo gått mye fortere enn det det gjør nå. På den annen side er det veldig godt å gå i oppoverbakker uten ski!
Plutselig er vi ved Goliaten, og det merkelige er at vi aldri har sett Goliaten fra skiløypa før. På ski suser vi ned bakken, og har vel mer enn nok med å konsentrere oss om svinger i skiløypa. Nå som vi går på beina, har vi helt andre muligheter til å se oss rundt.
Vi går ikke bort til hytta denne gangen, men forsøker å finne stien vi pleier å gå om sommeren. Den er ikke blåmerket, og vi tenker det kan være vanskelig å finne den når bakken er dekket med snø. Men det tar ikke lang tid før vi ser den da deler av stien er bar og fri for snø.
Vi finner en fin plass for å ta en rast, og samler tørre kvister til bål.
Det er så koselig med bål, synes jeg. Turer der vi tenner bål og koser oss med mat, er turer vi alltid husker. Vi husker også alltid hvor vi tok en rast, slik er det i alle fall for oss. Er sikker på at vi alltid kommer til å huske akkurat hvor vi tente bål neste gang vi går her.
Mens vi sitter ved bålet, kommer en skiløper forbi. Han har gått fra Lier og skal tilbake dit. Han er veldig godt fornøyd med føret, han, trenger ikke løyper når han kan gå på skaren, sier han.
Klokka nærmer seg fire, og vi har vært ute i tre timer. Det er tid for å gå hjemover, og vi går inn i solnedgangen og nyter denne på vei ned mot parkeringsplassen.
Da har vi altså prøvd å gå i Fimnemarka uten ski, og det går fint når skaren bærer så godt som det den gjør nå. Men jeg må si jeg gleder meg til all snø og is er borte!
